Annonse
Foto: Chris Van Lennep | Dreamstime.com
Kommentar

Konkurranseutsetting ​For felleskap profitt eller egen vinning?

Øystein Blymke er statsviter (Cand. Polit.) og tidligere ekspedisjonssjef i Justis- og beredskapsdepartementet.

SYNSPUNKT: Spørsmålene om statsdrift, avbyråkratisering, privatisering og konkurranseutsetting av velferdstjenester er et stadig tilbakevendende stridsspørsmål i norsk politisk debatt.

For 50 år siden beskrev lege og professor Olav H. Iversen sykdommen «byråkratitis». En virussykdom som, ifølge Iversen, i særlig grad kunne ramme byråkrater i offentlige virksomheter. Symptomene kunne være sendrektighet, ansvarsfraskrivelse, og en bevisst distanse til kravene om fremdrift og resultat av eget arbeid.

I dag, 50 år etter professorens sarkastiske skriverier om statsbyråkratens atferd, er budskapet noe annerledes vinklet, men sarkasmen beholdt. Budskapet er nå mer rettet mot private eiere og ansattes lugubre atferd og motiver. Motiver som resulterer i profittjag og en «Bestemor på anbud».

For mange velgere er det viktig at staten styrer, eier og forvalter det meste av tjenesteyting innen helse, omsorg, politi, forsvar, samferdsel, kultur, og nasjonal næringsproduksjon. For andre velgere kan det være vel så viktig å la privat virksomhet få komme til, drive og virke, der velferdssamfunnet er tjent med det.

Hva velgerne og politikerne legger i uttrykket «tjent med» er selvfølgelig avhengig av hvilke politiske briller man har på, men forsvarerne av privat tjenesteyting peker som regel på økt effektivitet, og økt kvalitet på tjenestene. Deres oppfatning bunner i en tro på, at ansatte i private virksomheter stort sett yter bedre, omstiller seg raskere, og arbeider mer kostnadseffektivt enn ansatte «kolleger» i statlige/kommunale virksomheter.

Hensynet til trygghet på arbeidsplassen, demokratisk kontroll med tjenestens innhold, og visjonen om at statlig styring vil gi en mer «rettferdig» fordeling av utbyttet, teller antakelig mer for de velgere som ser med stor skepsis på tendenser til mer konkurranseutsetting.

 «Brukeren i sentrum» het det for noen ti-år siden. Både Arbeiderparti- og Høyre-ideologer konvergerte nærmest i en slags felles Public management oppfatning der god tjenestekvalitet og valgfrihet ble knyttet til konkurransebetingelsene i næringslivet, og i offentlig virksomhet/tjenesteyting.

Dette forsterkede brukerperspektivet ble understreket i Bondevik II-regjeringens utredning «Fra ord til handling. Modernisering, effektivisering og forenkling i offentlig sektor», (2002.)

I dag diskuteres konkurranseutsetting i forbindelse med flere store offentlige reformer. Barnehagereformen og jernbanereformen for å ha nevnt to. I den forbindelse skrev samfunnsøkonom og krimforfatter Helle Stensbak i Aftenposten for et par uker siden at: «Konkurranse egner seg ikke overalt». Stensbak sin påstand var at større offentlige reformer i dag synes å bli drevet fram av en urealistisk tro på at konkurranse og privatisering gir bedre økonomiske resultater: «Det er både forfeilet og uklokt, sett med en økonoms øyne», sier hun blant annet

Setter man likhetstegn mellom konkurranse, privatisering og økonomisk profitt, er det åpenbart lett å trekke forfeilete og ukloke konklusjoner.

Hvis man i tillegg også betrakter profitt og utbytte som eneste mål når helsereformer, jernbanereformer, barnehagereformer, og andre reformer, er man ekstra ille ute.

Det som ofte underkommuniseres i debatten om privatisering og konkurranseutsetting er de positive virkningen konkurransen kan ha – for den ansatte – enten han tilhører privat eller offentlig virksomhet Selv en stats- eller kommunebyråkrat som arbeider uten krav til bunnlinje og profitt, synes jevnt over å ha glede og nytte av å konkurrere på en eller annen måte, i sine arbeidsrelasjoner.

Helt fra barnsbena er vi konkurranseutsatt. Og vi liker å være det

Erkjennelsen av at konkurranse kan være en positiv drivkraft i oss mennesker, er vel også noe av grunnen til at man innenfor all offentlig virksomhet i dag forsøker å stimulere byråkraten/arbeidstakeren til å yte sitt beste, enten ved hjelp av konkurransedyktige lønninger, eller ved hjelp av andre former for belønninger, etter mønster fra privat virksomhet, der konkurranseelementet både direkte og indirekte er et premiss.

Helt fra barnsbena er vi konkurranseutsatt. Og vi liker å være det. Se bare på hvordan barn og foreldre dyrker konkurransen – på en sunn og real måte. I sport, i skole, universitet, i yrkesvalg, og gjennom hele yrkeslivet, der «konkurranse»-forholdet til andre mennesker gir trivsel, og virker stimulerende på egne utfordringer og ambisjoner.

Felles ros til «alle» fra arbeidsgiver på et allmøte, om at «vi skal alle ha vår del av æren for resultatene» er vel og bra, men gir rimeligvis ikke alltid tilstrekkelig stimulans til den enkelte, hverken om å bidra til å forbedre arbeidsmiljøet eller til å forbedre resultatene.

Konkurranse i samfunnspolitisk forstand handler dypest sett om å organisere privat og offentlig virksomhet slik at det enkelte mennesket og arbeidstaker opplever å bli verdsatt for sine spesifikke egenskaper.

Det handler også om å kunne utnyttet sine evner og muligheter, og om å bli utfordret til å yte det man er god for.

Annonse
Annonse