Mars
Ja, vi elsker likestilling – som sakte stiger fram
Vi liker å tenke at Norge er landet med jenter og gutter som har like muligheter til å bli noe stort.
I fjor pågikk en debatt om Norge er på vei mot eller på vei fra likestilling, eller om vi står på stedet hvil på området.
De lærde strides i spørsmålet, og har problemer med å dokumentere sine påstander, noe som tyder på at usikkerheten er stor på feltet.
Dette er ikke til hinder for at en del mener at det ikke er å ta munnen for full å kalle Norge for likestillingslandet, men er det mer ønsketenkning enn en realitet?
Den omdiskuterte psykologen Jordan B. Peterson blåste nytt liv i den norske likestillingsdebatten i 2018. Han besøkte likestillingslandet, holdt foredrag, kom med utsagn som falt alle de som lever i troen på at Norge er nummer én i likestilling i verden, tungt for brystet.
Peterson utbasunerte at den norske samfunnsmodellen, preget av høy velstand, egalitet og aktiv likestillingspolitikk, skaper et sterkt kjønnsdelt samfunn.
Det betyr at statsfeminismen, et begrep statsviter Helga Hernes første gang tok i bruk, har vært imot sin hensikt. Kjønnsforskere kaller fenomenet for likestillingsparadokset. Dette kommer særlig til uttrykk i arbeidslivet. Petersons resonnement er at det norske velferdssamfunnet gir trygghet for at kjønnene kan velge utdanning i tråd med sine naturgitte forutsetninger, jenters menneskeorientering og gutters interesser for ting, fører til jenteopphopning i sykepleieyrket og guttekonsentrasjon på ingeniørfeltet.
Det er et faktum at kvinneandelen er stor på myke fagområder i offentlig sektor, mens menn blir tallknusere og analytikere på finans- og teknologiområdet i privat sektor. Dette gjør mennene til lønnsvinnere i arbeidslivet. Peterson tanker er uspiselig for mange, men det er ikke alle som avviser hans argumenter. Pål Kraft, professor i psykologi ved UiO, følger ham langt på vei, men mange kjønnsforskere, deriblant sosiolog Mari Teigen, mener psykologene overdriver, overforenkler og peker på feil årsaker til problemet.
Kjønnsforskere tror mest på at årsakene til kjønnsdelingen bunner i sosiale og kulturelle trekk i samfunnets strukturer.
Likestillingsdebatten havner således i det store spørsmålet om det er arv eller miljø som bestemmer kjønnets stilling i et samfunn.
Små skritt i riktig retning
Det er verdt å satse på likestilling. Arbeidslivet får et rikere tre å høste fra når begge kjønn får spire og gro for å bli til noe. Organisasjoner ønsker først og fremst å rekruttere kompetanse for å få ting gjort, ikke kjønn, og talent er noenlunde likt fordelt mellom kjønnene. En aktiv likestillingspolitikk har båret frukter. Den har skapt muligheter for kjønnene til å velge. Begge kjønn er i dag godt representerte i arbeidsliv, politikk og høyere utdanning, og det er endringer på gang som kan få slutt på likestillingsparadokset, men denne utviklingen går sakte. Flere velger utradisjonelt i dag. Jenter trer inn på statusbetonte utdanningsområder som tidligere var mannsdominert, flere gutter velger en myk vei i yrkeslivet, men uten at det har fått særlig utslag på statistikken. Og selv om flere jenter velger medisinutdanning, havner de gjerne på mer «usynlige» områder i medisinen, få blir kirurger eller hjertespesialister. I yrkesfagene er det lite endringstegn.
Det er fortsatt langt mellom jenter som blir elektrikere og mekanikere, de fleste ender opp i oppvekst,- helse- og sosialetaten.
Likestillingsdebatten havner således i det store spørsmålet om det er arv eller miljø som bestemmer kjønnets stilling i et samfunn
Gammeldagse tanker
Vi kan ikke gi oss med likestilling. Mye er ugjort. Mennesker kan lære. Sosiale strukturer kan endres. Likestilling handler om å oppnå rettferdighet, utnytte kompetanse på formålstjenlige måter, skape rom for at alle kan få realisert behov, drømmer og talent.
Da må vi endre arbeidslivet slik at det blir mulig for alle mennesker å realisere sitt fulle potensial, ikke med tvang, men ved å utfordre de strukturer som holder liv i patriarkatet.
Gammeldagse tanker har godt feste i mange arbeidsmiljøer, særlig i privat sektor, hvilket kveler den moderne tanke og forhindrer økt likestilling. Vi bør bygge et arbeidsliv som forener jobb med familieliv. Det er noe begge kjønn vinner på. Menn vil også se barna vokse opp. Høye inntjeningskrav, kravstore kunder og stramme deadline kan imøtekommes uten at arbeidstakere overbelastes så mye at de blir utslitte og ulykkelige arbeidstakere, og jeg tror en god løsning ligger i måten arbeid organiseres på. Det er mye smart som ikke er klekket ut på dette området.
Utestengt fra toppen
Kjønn bør ikke være utslagsgivende på hvor høyt man kan klatre i samfunnsstigen. Kjønnsdelingen i arbeidsmarkedet er derfor et problem. Arbeidslivet er arnestedet for selvrealisering og individuell utfoldelse. Mye tyder på at jenter er avskåret fra å nå de høyeste etasjer i samfunnet. Ennå er det slik at kvinneandelen i lederstillinger synker, jo høyere opp man kommer i hierarkiene. Situasjonen i advokatyrket illustrerer dette godt. Det er få kvinner som er partnere i de mest suksessrike advokatfirmaer i Norge, noe som ikke ser ut til å endres. Dagens Næringsliv skrev i februar at det er tre ganger flere menn enn kvinner som tas opp som partnere i år. Generalsekretær i advokatforeningen, Merete Smith, mener situasjonen er bedrøvelig. Hykleriet rår, ettersom advokatfirmaene sier de vil det annerledes, men fagre ord i HR-politikken omsettes ikke til handlinger. Noe er galt. Det mangler ikke på kvinnelige jurister, 70 prosent av de som tas opp på jusstudiet i Norge er kvinner, så man kan lure på hvorfor kvinner ikke når opp. Er jentene for dårlige, vil de ikke satse hardt nok, har de feil verdier, eller er de utsatt for en arbeidskultur som holder liv i tradisjonelle kjønnsforestillinger?
Jenter er ingen hindring for business
Jusprofessor Geir Woxholth ønsker endring i advokatbransjen. Det bra. Han ser en bransje preget av en mannlig maktstruktur med inntjening som den største drivkraft. Bunnlinjen er en nesten like sterk drivkraft som kjønnsdriften, sier han til DN.
Men Woxholths resonnement lukter tradisjonalisme, det kan forstås som om at kvinner er en begrensning for å oppnå inntjening. Det er nettopp slike tanker som bremser progresjon. Det er naturlig at bedrifter i privat sektor ønsker mest mulig inntjening. De er profittdrevne. Det skal bare mangle, men holdningen må ikke være at menn har fortrinn i konkurranse og inntjening.
I advokatyrket brukes hjernen. Gode hoder skaper vellykket business. Målt etter fagkarakterer, som vektlegges i advokatbransjen, er hjernekapasiteten bedre hos jenter enn menn, så det intellektuelle setter ikke kvinner tilbake. I arbeidslivet er det ikke bare faglig kompetanse som teller. Sosiale egenskaper er et must. Mari Rege, professor i samfunnsøkonomi, skrev en artikkel i januar om at arbeidslivet betaler stadig mer for personer som er gode på å samarbeide og samhandle med hverandre, at dette ser ut til å ha forrang fremfor analytiske evner i forbindelse med jobbrekruttering.
Det er ingen enkle svar på hva som skiller kjønnene i holdning og væremåte. Biologi og kultur virker inn. Kjønn er noe man er, og blir.
Forestillinger om det maskuline og feminine har lett for å bli stereotypier, men likevel lever forestillinger om hva som er mannlig og kvinnelig i beste velgående.
Det hevdes blant annet at kvinner er mer omsorgsfulle, empatiske og relasjonsorienterte, som er mål på sosiale ferdigheter, og hvis dette er sant, skårer kvinner høyt på både analytiske og sosiale ferdigheter – det som skal til for å nå langt i arbeidslivet.
Karl Johan Gloppen er universitetslektor ved Universitetet i Sørøst-Norge.
Synspunkt
Skriv til DP Synspunkt
Del dine meninger med ledere og andre ressurspersoner i arbeids- og samfunnsliv? Skriv til DP SYNSPUNKT.
