Skolepolitikk
Kamp om heldagsskole
Oppvekstpolitikk er kanskje i ferd med å bli en ny valgkampsak. Debatter om heldagsskole, fleksibel skolestart og lekser engasjerer velgerne, og kan komme til å skille partiene fra hverandre. I hvert fall om det er noe ideologi igjen i politikken, skriver Aslak Bonde.
POLITISK ANALYSE | Denne uken har Arbeiderpartiets oppvekstutvalg presentert sin innstilling for partiets landsstyre. Samtidig har det såkalte gutteutvalget, under ledelse av Camilla Stoltenberg, lagt frem sin offentlige utredning. Den dokumenterer store og systematiske karakter-forskjeller mellom kjønnene og lanserer en rekke tiltak for å bøte på ulikhetene.
Nesten alle forslagene er enstemmige, men utvalget deler seg i spørsmålet om det er lurt å forsøke med fleksibel skolestart. Et mindretall – ledet av Stoltenberg – mener at det bør gjøres forsøk der umodne gutter, og også noen jenter, venter med å starte skolearbeidet. Tanken er at de så langt som mulig skal være i samme fysiske omgivelser som sine jevnaldrende, men at de skal ha forlenget barnehage.
Ap-utvalget, som har sett på barn og unges oppvekstvilkår i sin helhet, fremmer også mange enstemmige forslag. Mange av dem, som subsidiering av barns fritidsaktiviteter, er i ferd med å bli politisk fellesgods.
De som dreier seg om å forsterke AKS/SFO for å gi en lettere og mer variert skoledag deles stort sett med Stoltenberg-utvalget, men så deler Ap-utrederne seg i to når det gjelder lekser. En del av utvalget vil at leksene skal gjøres på skolen, mens den andre delen vil beholde hjemmelekser. Martin Henriksen, som er Aps skolepolitiske talsperson på Stortinget, er så opptatt av å beholde hjemmeleksene at han har mobilisert alle sine forgjengere som skolepolitisk talsperson til å støtte ham i en kronikk.
For eller i mot lekser kan gjøres til både et praktisk og ideologisk spørsmål – avhengig av hva man ønsker. Den praktiske tilnærmingen er å se på moderne barns tidsbruk. De som er med på fritidsaktiviteter er så opptatte på kveldene at lekser i tillegg skaper unødig press. Den mer ideologiske innfallsvinkelen dreier seg om foreldrenes ansvar for oppdragelsen av egne barn. Elevene skal ha noe hjemmearbeid slik at foreldrene får muligheten til, og kanskje tvinges til, å følge opp barna.
Dersom man dropper hjemmeleksene, overtar staten også det ansvaret for barneoppdragelsen. Det forutsetter en mer eller mindre formalisert heldagsskole. I mange partier er man redd for å bruke nettopp det ordet, fordi det gir assosiasjoner til statlig oppbevaring av barn. Derfor snakkes det heller om utvidet og gratis AKS eller SFO – gjerne lagt inn midt i skoledagen. Det blir i praksis en heldagsskole. Og da blir det politisk strid, fordi alt tyder på at det vil bli forskjeller mellom partiene i dette spørsmålet.
Utdanningsminister Jan Tore Sanner luftet på mandag en tydelig bekymring for kostnadene som følger av Stoltenberg-utvalgets forslag om en forlenget skoledag. Hans pengemangel kombinert med KrFs tradisjonelle skepsis til for lange skoledager kommer til å resultere i at regjeringen blir meget tilbakeholdende.
På den andre siden av den politiske skillelinjen vil også Senterpartiet slutte seg til dem som er skeptiske til lang utvidelse av skoledagen. Partiet vil skille seg klart fra SV som lenge har vært det eneste tydelige partiet for heldagsskole. Det nye nå er at Ap antagelig er på god vei i samme retning. Et viktig poeng for Ap vil være at argumentasjon for heldagsskolen er i ferd med å endre seg. Mens det før var foreldrenes behov for å kunne være fulltid i arbeidslivet som ble vektlagt, er det nå barnas behov for å få mindre stress og mer tid i skolehverdagen som betyr mest. Ap var redd for å bli assosiert med forslag om oppbevaring av barn, men vil gjerne gå på offensiven for tiltak som kan gjøre det lettere for barna å lykkes og å trives i skolen.
Dermed er vi inne på noe av det fiffige ved selve ordet oppvekstpolitikk. Det lanseres som noe annet enn skolepolitikk, men er likevel mye av det samme. På det skolepolitiske området har det i veldig mange år nesten vært fritt for uenighet mellom partiene. De har alle vært enige om at skolen må utvikles nedenifra, og da blir det ikke mye rom igjen for partipolitiske utspill. Dessuten er de livredde for å åpne debattene om karakterer og eksamen og skoleløp. De vil ikke beskyldes for å uroe skolefolket unødig.
Men kanskje kan skolepolitikken snike seg inn likevel. I hvert fall dersom diskusjonen om fleksibel skolestart får spille seg ut. Den reiser nemlig spørsmålet om hva slags skole barna skal begynne i. Skal de tilpasse seg skolen, eller skal skolen tilpasse seg dem? I den helt korrekte påstanden om at barn modnes i ulikt tempo ligger det en antagelse om at det bare er et spørsmål om tid før de vil kunne fungere omtrent like bra i skolen. Det er ikke særlig åpning for at barn er så forskjellige at det er noen som rett og slett aldri vil lære særlig godt i dagens skolesystem.
Det er slike spørsmål det såkalte Ludvigsen-utvalget om fremtidens skole var i nærheten av å belyse da det trakk inn begrepet dybdelæring. Det viste til at barn i hele sin skolekarriere bruker ulikt med tid og krefter på å tilegne seg kunnskap. Skolen skulle derfor virkeliggjøre det allerede fastsatte målet om at alle har krav på tilpasset opplæring. Hver enkelt elev skulle lære det mest elementære til bunns før han eller hun begynte å lære mer avanserte ting.
Den pågående fagfornyelsen dreier seg i ganske stor grad om å slanke antallet krav i læreplanene slik at lærerne får større anledning til å la hver enkelt lære i det tempoet som passer for han eller henne.
Arbeidet med fagfornyelse foregår foreløpig nesten helt og holdent på skolefolkets arena. Det er Utdanningsdirektoratet som driver prosessen. Statsråden har det politiske ansvaret, men det er ikke automatikk i at Stortinget blir involvert i prosessen.
Unntaket er om det i det faglige fagfornyelses-arbeidet dukker opp diskusjoner som kan politiseres – for eksempel om hvor mye historie elevene skal lære, og om det skal være krav til at de lærer om mange eller få spesifikke historiske hendelser.
Slike diskusjoner kan utmerket godt komme. Og de kan bli koblet til en annen debatt som er under oppseiling – nemlig om et 11. ungdomsskoleår – alternativt et forberedende år på videregående skole. Der er de politiske frontene ennå ikke klare, men det kommer de til å bli innen lokalvalgkampen i høst.
Da kan vi igjen få et skolevalg.
Synspunkt
Skriv til DP Synspunkt
Del dine meninger med ledere og andre ressurspersoner i arbeids- og samfunnsliv? Skriv til DP SYNSPUNKT.
