Annonse
Kinas president Xi Jinping og Russlands president Vladimir Putin hever glasset og skåler – kanskje mest for seg selv – under en asiatisk konferanse i sommer. Foto: Alexei Druzhinin, ­Sputnik, Kremlin Pool Photo / AP
Synspunkt

Når leninistene over­vurderer seg selv

Khrushcheva er russisk – og oldebarnet til den tidligere Sovjet-lederen Nikita Khrusjtsjov. Hun er professor i Internasjonal politikk ved universitetet «The New School» i New York og seniorforsker ved World Policy Institute.

SYNSPUNKT. Protestene i Moskva, som er de største på mange år, holder Putin våken om nettene – hvis ikke ville de blitt oppløst med uforminsket grad av brutalitet.

Samtidig er han mer opptatt av å signalisere at han har kontroll – og poserer på bilder i tettsittende skinnklær omgitt av en motorsykkelgjeng – heller enn å fokusere på å gå i dialog med folket.

Mer faretruende er det hvis Xi allerede har bestemt seg for at tiden for «ett land, to systemer» er forbi. 

Likevel kommer man ikke unna at demonstrasjonene er et åpenbart tegn på Putins synkende popularitet, også blant den russiske eliten, som har en helt annen innflytelse enn den øvrige offentlige opinionen.

Russlands elite har, gjennom to tiår, ansett Putin for å være deres ultimate garantist for egne interesser – spesielt økonomiske interesser. Men ettersom Russlands økonomi har forvillet seg inn i en sanksjonsindusert stagnasjon, likner Putins lederskap stadig mer på en veihindring enn en portvokter.

Færre og færre russere aksepterer nå at «Putin er Russland og Russland er Putin» – et mantra som ofte kunne høres i etterkant av Kremls annektering av Krim-halvøya for fem år siden.

Putins håp om å etablere en bedre relasjon til den «nye» amerikanske presidenten Donald Trump, begynner også å svinne hen – om ikke virke fullstendig urealistisk.

Til tross for at Trump har svekket flere amerikanske institusjoner og undergravd vestlige allianser, og på den måten gitt Putin noen gode kort på hånda, har Det hvite hus skapt en fullstendig uforutsigbar amerikansk utenrikspolitikk.

Enda verre er det at Trump-administrasjonen er i gang med en systematisk avvikling av våpenkontroll, som i lang tid har bidratt til en viss grad av kontroll over kjernefysiske våpen.

Russlands elite vet at de er like dårlig forberedt på et atomvåpenkappløp mot USA, som det de har vært i tidligere tiår.

Da et kjernefysisk missil nylig eksploderte på et testområde langs Russlands arktiske kyst, var det en trist påminnelse om en alvorlig inkompetanse.

Og i motsetning til Putin, er Russlands elite dypt bekymret for at en fremmedgjøring av USA praktisk talt vil gjøre Russland til en vasallstat, side om side med Kina.

Protestene i Hong Kong, som på ingen måte ser ut til å avta, er også et resultat av autoritær overvurdering.

De var en reaksjon på lovforslaget som åpner opp for at innbyggerne og beboerne i Hong Kong kan bli utlevert til det kinesiske fastlandet.

Med tanke på at Hong Kongs Beijing-støttede leder, Carrie Lam, presenterte lovforslaget på en svært klumsete måte, kan det imidlertid tenkes at Kinas ledere bare delvis var  klar over den potensielle politiske betydning dette hadde.

Likevel har den kinesiske regjeringen vist en stadig mer selvbebreidende respons overfor protestene.

Folkets Frigjøringshær har ikke lagt skjul på sine trusler om å intervenere for å stanse protestene mot Lams regjering.

Og når pro-regjerings kjeltringer, mest sannsynlig bosatt på fastlandet, har møtt opp for å angripe demonstrantene, har politiet vært betimelig fraværende. Alle i Hong Kong vet jo at disse utenomrettslige kampene må ha blitt sanksjonert av Xis regjering.

Mer faretruende er det hvis Xi allerede har bestemt seg for at tiden for «ett land, to systemer» er forbi.

Han er troendes til å påstå at Kina ikke lenger kan tolerere et funksjonelt kvasi-demokrati innenfor landets eget territorium, til tross for at de aksepterte dette vilkåret i avtalen om Hong Kongs retur til Kinesisk suverenitet i 1997.

I sin bekymring knyttet til at Taiwan søker stadig større politisk avstand til fastlandet, tenker kanskje Xi at en streng Hong Kong-politikk vil skremme taiwanerne tilbake på plass.

Hvis det stemmer, har han glemt at resultatet alltid har blitt det motsatte av hva Kina har ønsket når de har spilt skittent overfor Taiwan.

Samtidig kan det ikke utelukkes at Xi har enda verre planer. Dersom han har konkludert med at Trumps «Amerika først»-administrasjon ikke vil foreta seg noe for å beskytte Taiwan, vil han kanskje vurdere en lynrask militærintervensjon for å bringe øya tilbake under fastlandets kontroll.

Men også dette ville vært et feiltrekk.

Med tanke på det mer overordnede bildet, er det sannsynlig at Trump-administrasjonen faktisk ville respondert på et kinesisk militæreventyr i Taiwan.

USA trenger tross alt ikke å ta del i en åpen militær konfrontasjon med Kina for at aggresjonen mot Taiwan skal oppleves mer trøblete enn hva den er verdt.

Den amerikanske marinen har kapasitet til stenge av sjø-kablene som forsyner Kina med energi og mineraler, uavhengig av om de er aktivt engasjert i Sør-Kina-havet eller ikke.

I likhet med Putin, ser det ut til at overvurdering av egne evner er Xi sitt standard-modus nå til dags, basert på hans håndtering av handelskrigen med USA og den aggressive atferden overfor landets egne naboer.

Muskelfleksingen har faktisk vært så hodeløs at Kina i økende grad blir diplomatisk isolert. Nesten alle de ledende militære og økonomiske stormaktene i verden – EU, India, Japan og Brasil – opprettholdt pragmatiske relasjoner med Xi sine forgjengere.

Nå har det derimot vokst frem en økende skepsis mot Kina, og noen har beveget seg nærmere USA – selv etter at Trump inntok Det hvite hus.

Akkurat som i Russland, har Kinas elite bitt seg merke i at Xi gjør landet om til en internasjonal paria-stat. Resten av verden tror kanskje at Kinas øverste ledere er like underordnet Xi, som Kreml er underlagt Putin.

Men flere tenkte nøyaktig det samme om det sovjetiske politbyrået og Nikita Khrusjtsjov, da misnøyen mot Khrusjtsjov økte i begynnelsen av 1964. Han ble avsatt innen året var omme.

Ifølge en gammel vits, sa den erfarne sovjetiske utenriksministeren, Andrei Gromyko, at «vi var nødt til å fjerne Khrusjtsjov. Han var en hensynsløs gambler – hadde han fått lov til å fortsette, hadde det vært flaks om vi klarte å beholde Moskva».

Ja, Khrusjtsjov var absolutt impulsiv i sin provokasjon under Cuba-krisen. Men han var til gjengjeld motivert av et ønske om å opprettholde militær paritet med USA. Han delte ikke den stalinistiske, grandiose vrangforestillingen som tilsynelatende driver Putin og Xi.

Man kan ikke lenger anta at ingen av de to lederne vil bli skånet for Khrusjtsjovs skjebne, ei heller Stalins grusomme død, som i lang tid ryktes å ha blitt begått av hans egne beskyttere, da de ble lei av den despotiske overvurderingen.  

Annonse
Annonse