Noralv Veggeland
Når politisk ledelse tar etter næringslivet
I løpet av de siste fire, fem årene har vi sett en rekke sentraliserende fusjoner innenfor offentlig sektor i Norge. «Fusjonsregjeringen» er et godt navn på den sittende borgerlige regjeringen.
Eksempler på slike fusjoner er sammenslåingen av kommuner og fylker, trygdeetaten, arbeidskontoret og sosialtjenesten i kommunene til NAV og sammenslåing av sykehus. Så har vi Nasjonal Sykehusplan som medfører avvikling av lokalsykehus og bygging av store sentralsykehus. Vi har fusjoner av universitet og høyskoler i stor utstrekning. Videre privatiseres og sentraliseres NSB og politidistrikt er slått sammen.
Kommunenes funksjoner overføres gjerne til sentrum i de nye storkommunene. Fusjon gjelder også innen kommunal skatteinnkreving, som regjeringen har gjort til en statlig oppgave utført av et mindre antall skattefogder.
Det er et mønster i dette. Sammenslåingene og fusjonene viser at det i regjeringen har utviklet seg en ideologisk tro på at større enheter vil skape stordriftsfordeler og positiv utviklingskraft i et budsjettøkonomisk perspektiv.
Utviklingen organiseres etter markedsprinsipper med staten som aktør. Det overses at i et marked skjer det temmelig ustyrlige endringer, og ofte også en permanent økning i de involverte institusjonenes størrelse og kompleksitet. Disse fellestrekkene innebærer kostnader som ikke tas i betraktning. For når man velger å iverksette store endringer og slipper markedet til, så ofrer man fortrinnene som er forbundet med stabilitet. Ved å bli stor ofrer man videre fortrinnene ved å være liten og enkel. Tendensene til utskifting av ledelse i fusjonerte enheter skaper mangelfull kontinuitet.
Kaos og prioritetskonflikter råder for tiden innen fusjonerte universiteter og høyskoler, for eksempel på Vestlandet, Nord Norge og ved NTNU.
Det samme er situasjonen i flere politidistrikter og der det skjer kommune- og fylkessammenslåinger. Med nedverdigende tvang mot Finnmark skal fylket slås sammen med Troms. Nedverdigende er også det økonomiske bråket i den nye regionen «Vestland», hvor Sogn og Fjordene gir bort sine enormere kraftverdier gratis fordelt til fylkets kommuner – så verdiene ikke skal tilfalle Hordaland ved sammenslåing. Region Viken etableres av sammenslåtte Akershus, Østfold og Buskerud – det blir det politisk bråk av.
Den organisasjonsformen og styringsideologien som vi ser avtegner seg ved fusjon, har privat sektor og rene markedsmodeller som forbilder.
Konkurransefaktoren står høyt i kurs. Organisasjonsformer og modeller fra privat sektor øker på, skritt for skritt, i offentlig sektor. Denne ideologien må forstås i lys av den internasjonale trendbølgen som går under betegnelsen New Public Management (NPM) – dvs. nyliberalisme. Den rammer Norge. Vi har en sterkt ideologisk høyreregjering som følger de angloamerikanske trendene. Ja, OECD har påpekt at fusjonsregjeringen er på topp når det gjelder ideologisk konsekvens og systematikk i sin nyliberale politikk. Med andre ord, Norge har på den måten en sterk politisk ledelse i regjeringen Solberg.
Markedsorganisering av offentlig virksomhet står altså sentralt.
Dette medfører at resultater skapt av offentlig virksomhet skal, som i privat næringsliv, kvantitativt rapporteres, måles og veies, og videre blir resultatene sammenlignet institusjoner og organisasjoner i mellom.
Det dreier seg om vurderinger av konkurranseevne og «lønnsom» produksjon. Staten regulerer dette kunstige markedet. Rangering og belønning er blitt viktig i denne «konkurranse-staten», hvor fusjoner er blitt det sentrale virkemidlet for en tenkt høy rangering.
Motargumentet er at offentlige og private organisasjoner er forskjellige ved at offentlige organisasjoner og institusjoner må ta hensyn til et langt bredere sett av kvalitative mål og verdier som vanskelig lar seg utføre og måle.
Rangeringer blir ofte misvisende. NPM-målinger av kvantifiserte indikatorer på måloppnåelse blir upresise, men la gå.
Slike målinger og forskning viser at mindre og stabile enheter gjør det best og er også mest effektive med hensyn til ressursbruk. Dette mot antatt forventning. Men en forklaring gis. Det er de fordi de er enkle og oversiktlige i struktur og stabile. De er åpnere for et mangfold av gjennomsnittsbrukere.
For det må ikke glemmes at det dreier det seg om ofte vanskelig målbare forhold som engasjement, omsorg, oppmerksomhet, trygghet, velferdstilgang og videre – for oss alle, for oss borgerne.
Noralv Veggeland er professor i offentlig politikk ved Høgskolen Innlandet, Lillehammer.
Synspunkt
Skriv til DP Synspunkt
Del dine meninger med ledere og andre ressurspersoner i arbeids- og samfunnsliv? Skriv til DP SYNSPUNKT.
