Ord betyr noe – også for regjeringens liv

Aslak Bonde analyserer norsk politikk for Dagens Perspektiv.

ANALYSE: Er det én ting man kan lære av historien, så er det at regjeringer er mer seiglivede enn man skulle tro. I de aller fleste stortingsperioder har det kommet spådommer om krise fra de av oss som kaller oss eksperter. I de siste 50 årene har vi bare hatt tre regjeringskriser.

Årsaken til vår manglende treffsikkerhet er i en viss grad at journalister og kommentatorer er lært opp til å lete etter, og å spisse, konflikter og at vi av og til blir lurt av våre egne metoder. Men det viktigste er likevel at vi og praktisk talt alle andre på utsiden av en regjering ikke klarer å ta innover oss hvordan det virker på statsrådene at de hver eneste dag gjennomfører noe, og alltid sitter med en følelse av at de kan få gjort enda mer, dersom de bare får lov til å sitte litt til.

Vi ser heller ikke samholdet som skapes. I Norge er det uvanlig mange og lange regjeringskonferanser. Statsrådene ser hverandre stort sett hver eneste mandag, torsdag og fredag (den dagen er det statsråd med derpå følgende lunsj). Det eneste fornuftige å gjøre dersom man skal ha det godt og litt gøy som statsråd er å lære seg å like sine kolleger – både fra eget parti og fra koalisjonspartnerne.

Kan bli tatt på sengen

Av og til kan samholdet bli så godt at statsrådene og statsministeren ikke får med seg reelle endringer av det politiske landskapet. Den novemberdagen i 1990 da Syse-regjeringen falt, ble statsminister Jan P. Syse fullstendig tatt på sengen da han i en direktesending fikk beskjed fra Senterpartiets parlamentariske leder om at partiet ville bytte side. Han hadde jo snakket med Sps statsråder samme dag, og de forsikret ham om at stormen sikkert ville gå over.

Den gangen var det EU-saken som sprengte regjeringen. Høyre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet hadde felles oppfatninger om mange av de sakene som skilte mellom høyre og venstre i politikken, men de var motpoler i EU-spørsmålet.

I dagens situasjon er det ikke mindre enn to saksfelt som går på tvers av høyre-venstre linjen i politikken. Både i klimapolitikken og i på innvandrings og integreringsfeltet er Frp og Venstre motpoler. I det øyeblikket de spørsmålene blir de mest sentrale i politikken sprekker regjeringen. Da hjelper det ikke at den borgerlige blokken har noenlunde felles forståelse om økonomisk politikk og synet på statens rolle.

Så er det slik at en regjering i en viss grad selv kan bestemme hvilke spørsmål som blir sentrale. Hver gang det dukker opp noe om klima eller innvandring lager den nøye balanserte kompromisser samtidig som den peker på alle de andre saksfeltene der man ikke bare er enige, men også har mye ugjort.

Flere enn toppene må ville

Frem til nå har det fungert på et vis. Aller mest fordi det har vært sterk politiske vilje i toppen av alle regjeringspartiene til å få det til å fungere. Erna Solberg, Siv Jensen, Trine Skei Grande og Kjell Ingolf Ropstad har lagt hele sin politiske kapital inn i regjeringsprosjektet. Deres lederposisjon kan være truet, dersom prosjektet bryter sammen. Det gjelder også for Erna Solberg som fortsatt er en ubestridt Høyre-leder, men som erfarte i valget at det er Høyre som blør mest når Frp og Venstre krangler. Det skal ikke mange prosentpoengs nedgang til på meningsmålingene før Høyre-tillitsvalgte stiller spørsmålet om de er riktig posisjonert for valgkampen i 2021.

Når fellesskapet i en regjering generelt er sterkere enn man skulle tro, og når det virker som om toppene i dagens koalisjon er ekstra dedikerte til prosjektet, skal det ikke utelukkes at regjeringen lever helt frem til valget i 2021.

Samtidig har den siste ukens hendelser vist at det ikke holder for en regjering at de fleste toppene i partiledelsene virkelig ønsker at den skal fortsette. Venstre-representanten Abid Raja har vist hvor lite som skal til for å sette hele regjeringsprosjektet i fare. Han gikk over streken da han beskyldte Frp’ere for å spre brun propaganda. Det er lite troverdig at han ikke visste hva han gjorde, men han oppnådde hensikten. Han presset Trine Skei Grande til å stille seg bak ham, og med det skapte han en ny nesten-krise i regjeringen. Venstres leder har nå sagt at hun forutsetter at Siv Jensen og Frp ikke lenger bruker ordet «snikislamisering». I Frp er det mange som vil fremstille det som at Venstre-lederen griper inn i deres ytringsfrihet, og det er nok bare et tidsspørsmål før noen i Frp gjør som Abid Raja: Tvinger egen partileder til å si at man ikke finner seg i ytringssensur fra Venstre.

Raja på lederjakt?

I det politiske miljøet har gjennomgangsmelodien den siste uken vært at Abid Raja er på lederjakt. Han vil undergrave Skei Grande og overta selv. Både i Venstres toppskikt av tillitsvalgte og hos de aller fleste utenfor partiet sees det på som utidig spill av Raja. Han beskrives som en løs kanon på dekk, og som en mann som er mye mer opptatt av å fremme seg selv enn av partiet. Han har lite støtte i sentrale deler av partiet for sitt kandidatur.

Han har akkurat like lite støtte som Sylvi Listhaug hadde i eget parti da hun holdt på å velte regjeringen før påsken i fjor. Hun fikk beskjed både fra statsministerens kontor og fra partiledelsen om å gi en oppriktig beklagelse av sin uttalelse om at Ap beskyttet terrorister, men hun gjorde det ikke.

Årsaken til at Listhaug kunne trosse sine egne ledere var at hun hadde titusenvis av Facebook-følgere. Hun var så populær på grasrota at verken Siv Jensen eller Erna Solberg turte å avsette henne. Da lot de henne heller felle hele regjeringen.

Abid Raja har noe av det samme. Meningsmålinger viser at han er blant landets mest populære politikere. Hans kronikk i Aftenposten om de mulige virkningene av at man bruker ord som snikislamisering er blitt godt mottatt av mange av dem som ikke bryr seg om det politiske spillet. De er fornøyd med at det endelig er en politiker som sier at nok er nok, og som kaller en spade for en spade.

Dette vet Trine Skei Grande, og det var derfor hun ikke tok sjansen på å sette ham på plass. Det igjen har ført til at Abid Raja nå har lært det samme som Sylvi Listhaug lærte da hun ble tatt inn igjen som nestleder i Frp og statsråd. De taper ingenting på å trosse sjefen, og de kan velte regjeringen når som helst ved å bruke de rette ordene.