aslak bonde
Politikernes ansvar for netthets
Fire av ti lokalpolitikere har opplevd hets og/eller trusler på nettet. Debattklimaet er nå blitt så utrivelig at stadig flere oppfatter det som undergravende for demokratiet. .
Aslak Bonde er frittstående analytiker. Han er utdannet cand.philol. og har arbeidet som politisk journalist i Aftenposten i 11 år.
ANALYSE: Spørsmålet er om dialogmøter, nett-rusken og en ny ytringsfrihetskommisjon er tilstrekkelige mottiltak.
Nå er det alvor. I ganske lang tid har det vært snakket om at tonen i sosiale medier er blitt så utrivelig at mange trekker seg ut. Rapportene om trusler og nettsjikane er det også kommet stadig flere av. Men det virker som om den sterke historien til Høyre-ordføreren Ane Mari Braut Nese i Klepp i Rogaland kan være den som får den brede politiske offentligheten til å våkne. Hun er en av de ansvarlige for bypakken på Nord-Jæren og hun fortalte mandag sine kommunestyre-representanter blant annet om hvordan hennes barn var blitt sjikanert på grunn av at moren er for bompenger.
Nesten halvparten har opplevd hat
En spørreundersøkelse utført for KS viser at 43 prosent av norske lokalpolitikere har opplevd hatefulle ytringer eller trusler, og at halvparten av disse igjen vurderer å gi seg i politikken på grunn av det utrivelige debattklimaet. Det var Søgne Sogndalen Budstikke som skrev om undersøkelsen denne uken og avisen hadde også et intervju med kommunalminister Monica Mæland som nå kaller inn til et dialogmøte for å se hva som kan gjøres for å bedre klimaet.
Uavhengig av denne prosessen sparket statsminister Erna Solberg tirsdag i gang en ny Rusken-aksjon på nettet der formålet er å renske bort netthat. For noen uker siden foreslo lederen for tenketanken Agenda opprettelsen av en ny Ytringsfrihetskommisjon, og det forslaget har allerede fått så god mottagelse at det er grunn til å tro at det kommer en slik kommisjon om ikke lenge.
Dens formål må i så fall være å se på utviklingen – hvordan kunne internett og sosiale medier, som i starten var et sterkt demokratiserende virkemiddel bli en trussel mot demokratiet. I tillegg må kommisjonen komme med antydning til svar på hva som kan gjøres for å snu utviklingen tilbake igjen.
Oppgaven med å finne gode tiltak er formidabel. Mye dreier seg om å få folk til å forstå at vanlige regler for skikk og bruk også gjelder på nettet. Man kan ikke snakke annerledes til folk der enn man gjør om man treffer dem i butikken. Så vil det alltid være noen i butikken, eller i en bilkø, som har sine egne grunner til å være rasende, og som tar det ut i en tilfeldig debatt mot tilfeldige mennesker. Dem er det kanskje ikke så mye å gjøre med.
Politikerne kan motarbeide netthets ved å jobbe enda hardere for at hele befolkningen føler seg inkludert
Det er den store gruppen som faktisk har ganske gode grunner til å være rasende på politikerne som det må iverksettes tiltak mot. Klepp-ordføreren sa i et intervju denne uken at hun lenge forsøkte å gå i dialog med alle dem som hetset, og at hun oppfattet det som om disse menneskene oppfatter at de har tapt alle loddtrekningene. De føler at de står igjen på perrongen, mens alle andre drar fra dem.
Hennes analyse minner om den som ble gjort av den britiske journalisten David Goodhart da han utviklet begrepsparet «somewhere» og «anywhere» for å forklare Brexit og valget av Trump som president. Det er en gruppe mennesker som føler at de er en del av det dynamiske samfunnet der man har alle muligheter til å flytte på seg – både geografisk, økonomisk og sosialt. Så er det en annen gruppe som føler seg låst til det stedet der de alltid har vært, og som føler at deres posisjon på alle målestokker er tilbakestående.
Denne siste gruppen føler seg rett og slett sviktet av politikk og myndigheter, og de tar sitt sinne og sin frustrasjon ut på nettet.
Må respektere og forstå
Politikkens oppgave må være å jobbe beinhardt for å gjøre gruppen av «somewhere»s minst mulig. Ikke i den forstand at man lager illusoriske mål om at alle skal lykkes med alt, men at man tar hensyn til, og respekterer, dem som lider relative tap på en god modernisering og økonomisk utvikling.
Omsatt i norsk politikk akkurat nå dreier deg seg om å forstå at de som nå mister arbeidsavklaringspenger og tvinges til å søke kommunen om sosialhjelp føler at de er blitt ofret for systemet. Det handler om å respektere at ganske mange oppfatter seg som fattige selv om de faktisk har råd til godt pålegg på maten. Denne gruppen merker så veldig godt at det dyrt å være fattig når de ikke har råd til å bytte ut den gamle dieselbilen, mens foreldrene til barnas venner sparer penger på å kjøpe elbil.
I Norge er distriktspolitikk også et viktig element når man skal se på hvem som oppfatter seg som anywhere-mennesker og hvem som føler at de har mistet alle muligheter.
Sentraliseringstiltak kan ha veldig gode faglige og økonomiske begrunnelser, men de rammer alltid dem som bor der det offentlige velferdstilbudet er dårlig – ikke nødvendigvis i form av veier, skoler, sykehjem eller kommunehus, men ved at det langsomt blir større avstand til politi, sykehus, nav, bilstasjonen, passkontoret og domstolen. Tilbud man ikke benytter seg av ofte, men som alltid noen i et lokalsamfunn må bruke, og som absolutt alle forestiller seg at de vil trenge en gang eller to.
Politikerne må skjerpe seg
Enkelt sagt: Politikerne kan motarbeide netthets ved å jobbe enda hardere for at hele befolkningen føler seg inkludert. Så kan de også gjøre noe med sin egen oppførsel. Det burde være det enkleste, men det virker som om det for hver enkelt politiker er ekstremt vanskelig.
De må rett og slett begynne å snakke og skrive slik at flere mennesker får en større tiltro til dem. Det dreier seg i en viss grad om at de må passe på sitt eget språk og at de må unngå å personalisere politikken. Men det dreier seg også om at de må bli mer ærlige om hva de har ansvar for og hva de ikke kan gjøre noe med. De må også slutte med å gi inntrykk av at de kan levere mye mer enn de realistisk sett har muligheter til.
Tirsdag kveld arrangerte NRKs debatten partilederdebatt. Den var som vanlig – fylt av ni topp-politikere som bare hadde ett mål – nemlig å få fremført sine egne talepunkter og å få alle de andre til å fremstå i et dårlig lys. Det var ingen av dem som oppriktig ønsket å forklare de ganske kompliserte politiske sakene for publikum. Programlederen var sjanseløs.
Det er virkelig grunn til å spørre hvordan partilederne kan tro at det er mulig å få folk flest til å føre bedre og mer kvalifiserte debatter i sosiale medier, når de selv er så lite interessert. Skal de ha håp om å få en bedre debattkultur, må de begynne med seg selv.
Synspunkt
Skriv til DP Synspunkt
Del dine meninger med ledere og andre ressurspersoner i arbeids- og samfunnsliv? Skriv til DP SYNSPUNKT.
