Synspunkt
Samhold koster
NHO-konferansen traff som vanlig tidsånden. Nå er det om å gjøre å slå ring om dagens verdensorden og det tillitsbaserte samholds-Norge. Spørsmålet er om NHO forstår at det kan koste noe – for eksempel at medlemsbedrifter går konkurs, skriver Aslak Bonde.
Aslak Bonde er frittstående politisk analytiker, og skriver fast for Dagens Perspektiv. Les flere av hans innlegg her.
ANALYSE: NHO-konferansen traff som vanlig tidsånden. Nå er det om å gjøre å slå ring om dagens verdensorden og det tillitsbaserte samholds-Norge. Spørsmålet er om NHO forstår at det kan koste noe – for eksempel at medlemsbedrifter går konkurs.
I forkant av onsdagens NHO-konferanse ble den nye sjefen, Ole Erik Almlid, spurt av pressen om sitt syn på striden om allmenngjøring av satsene for reise, kost og losji. Som kjent er det den striden som nå angis som en hovedårsak til at EØS-motstanderne i fagbevegelsen er på fremmarsj. De oppfatter at Norsk Industri har brukt EØS-avtalen som et brekkjern for å få til en høyre-politikk som det norske demokratiet og rettsvesenet har sagt nei til.
Den konkrete saken dreier seg om at Norsk Industri i høst fikk flertallet i tariffnemda med seg på å la ESAs syn på almengjøring veie tyngre enn en kjennelse i Høyesterett. ESA er organisasjonen i Brussel som passer på at Norge, Island og Liechtenstein overholder sine plikter i EØS-avtalen.
Spørsmålet til Almlid da han på mandag ble konfrontert med denne saken var om han ville ha anbefalt Norsk Industri i dag å ha handlet på samme måte. Svaret var ja. Noe som opprørte en samlet fagbevegelse. Det må Almlid også ha forstått fordi han på onsdag morgen svarte mye rundere, og sa at han forsto de sterke reaksjonene. Samtidig gikk en annen NHO-direktør, Nina Melsom, ut i mediene med et klart budskap om at Norsk Industri ikke burde ha handlet som organisasjonen gjorde.
Prioriteringsspørsmål
NHOs vakling er interessant fordi den blottlegger et prioriteringsspørsmål arbeidsgiverorganisasjonen sjelden må forholde seg til offentlig. Nemlig hvor mye man skal ofre for å ta vare på de institusjonene og instituttene som konstituerer den norske samarbeidsmodellen. Årsaken til at Norsk Industri sto så hardt på sitt er nemlig at verft på Vestlandet kanskje ville ha gått konkurs, dersom man fulgte opp Høyesterttskjennelsen og almengjorde reiseutgifter frem og tilbake til Polen og andre gjestearbeiderland.
En tilsvarende strid dukket opp da NHO Service og Handel i høst gikk til lock-out for å få avsluttet en sykepleierstreik på private pasienthotell og en del private sykehjem. NHO visste utmerket godt at myndighetene ville vedta tvungen lønnsnemd for å avbryte streiken i det øyeblikket arbeidsgiverne sperret absolutt alle sykepleierne ute fra bedriften.
De negative følgene av EØS-avtalen var det derimot ingen som snakket om
Lock-out er et virkemiddel norske arbeidsgivere i praksis har sluttet å bruke etter et mislykket forsøk i 1986.
NHO Service og Handel gjorde det likevel fordi organisasjonen mente at sykepleierforbundet organiserte streiken slik at de private bedriftene etter kort tid ville gå konkurs. Det kunne ikke arbeidsgiverne godta.
På denne plass skal det ikke menes noe om de to konfliktene. Det viktige poenget her er at arbeidsgiverne i høst to ganger har vist at de prioriterer sine egne medlemmers interesser over hensynet til det faglig-politiske samarbeidet. Det er selvfølgelig greit nok, men det leder til et spørsmål som ble hengende under hele NHOs årskonferanse onsdag: På hvilket fundament skal samhold-Norge bygges? Er det troverdig å snakke om tillitsbygging og betydningen av å slå ring om alle de fine institusjonene vi har, dersom man i praksis legger sine egne premisser til grunn for arbeidet?
EØS
Den saken som aller best illustrerte spørsmålet onsdag var EØS. NHO-konferansen hadde fått navnet «Vi og verden», og det åpenbare hovedpoenget var å slå ring om den internasjonale verdensorden i sin alminnelighet og spesielt EØS-avtalen. NHO-ledelsen har i likhet med store deler av den politiske eliten begynt å frykte for at kravet om reforhandling av EØS blir så sterkt at politikerne ikke vil klare å stå i mot. Både LO-kongressen og Frp-landsmøtet i 2021 kan komme til å gjøre kamp for en reforhandlet EØS-avtale til en hovedsak. Alle vet at man for å få til reforhandlinger er nødt til å true med å si opp hele avtalen.
For dagens næringslivsledere er det lett å forstå frykten. Selv de som støtter Brexit må antageligvis innrømme at usikkerheten om rammebetingelser er et problem i seg selv. Kombinerer man usikkerhet om EØS med den generelle utryggheten som følger med politisk uro i flere av våre største samarbeidsland, er det ikke tvil om NHO-konferansens tema var velvalgt. Og som vanlig: Godt tilpasset den generelle politiske debatten.
Argumentene var også tidsriktige i den forstand at mange talere understreket at globaliseringen har noen ulemper som det må jobbes med å kompensere. De negative følgene av EØS-avtalen var det derimot ingen som snakket om. Taler etter taler, video etter video, holdt seg på et overflatisk nivå i den forstand at de fortalte hvor viktig det var for norsk næringsliv med trygge rammevilkår og frie markeder i Europa. Gang på gang ble det prentet inn at det ikke finnes noen alternativer til dagens EØS-avtale. Når Ap og LO-ledere forsvarer EØS-avtalen, viser de alltid til at det er et større handlingsrom i avtalen enn det dagens regjering bruker. På NHO-konferansen ble det ikke nevnt.
Argumentasjonen minnet om den som ble ført fra ja-folket og fra NHO i den første fasen av forrige EU-kamp. På starten av 1990-tallet ble det i disse kretsene sett på nærmest som en naturnødvendighet at Norge ble med i et EU som på det tidspunkt var på sitt mest vitale og rullet ut den indre marked. Nei-siden reiste rundt i landet i ro og fred med sine argumenter om alle de enkeltproblemene som ville oppstå ved et medlemskap. Da ja-siden omsider kom i gang med en mer saksrettet kampanje, var antagelig kampen allerede tapt.
Denne gangen kan NHO-sjefene mistenkes for ikke å registrere at det finnes norske arbeidstagere i endel bransjer som oppfatter at EØS-avtalen både bidrar til økt kriminalitet og gjør at faget deres er uinteressant for nordmenn. Et eksempel er transportbransjen der nesten alle arbeidstagerorganisasjoner er i mot EØS. De ser at utenlandske aktører er i ferd med å overta mange markeder, og at de gjør det nesten umulig å forbedre arbeidsvilkårene.
Dersom NHO mener alvor med formaningene om at vi i fellesskap skal slå ring om EØS-avtalen, må organisasjonen vise at den genuint ønsker å opptre slik at de negative følgene av avtalen blir minst mulig. NHO må vise at samarbeid ikke bare skal skje på arbeidsgivernes premisser.
Synspunkt
Skriv til DP Synspunkt
Del dine meninger med ledere og andre ressurspersoner i arbeids- og samfunnsliv? Skriv til DP SYNSPUNKT.
