Annonse
Det er kritisk tenking i bånn når antropologi-professor Thomas Hylland Eriksen og filosofi-professor Arne Johan Vetlesen diskuterer klima. Foto: kpr
Synspunkt

Stinn brakke, men mange manglet

Jeg har vært på en milliard konferanser de siste 10 årene og hørt om grønt skifte, grønn vekst, CO2-fond, kunstig intelligens, digital transformasjon, bærekraftig innovasjon og «you name it».

Bare vent. Snart blir alt så meget bedre, er «villet etterlatt budskap».

Politikere, næringslivsledere og unge menn i miljøbevegelsen dyrker samme tilnærming: Vi må være optimister. Og det samme sier de grønne, de røde og de blå og gule.

Grønn vekst. Grønt skifte. Det gjelder å se det positive. Det gjelder å være optimist. Særlig teknologioptimist. Abelia, IKT-Norge, Innovasjon Norge – organisasjoner som snakker positivt om teknologi vi ennå ikke har er den nye vinen.

Men hvis alt er så kos og gøy, hva er da vitsen med all denne klimadebatten?

Kan vi ikke bare gjøre som heiagjengene sier da, sier, så er vi «home free» hele verden?

Med et ørlite håp om påfyll om noe mer enn grønn vekst, tok jeg turen til utestedet Blå ved Akerselvas bredder i Oslo sist uke. En gjeng entusiaster som kaller seg Litteratur på Blå hadde invitert til klimadebatt. Eller mer en samtale. Mellom Arne Johan Vetlesen og Thomas Hylland Eriksen – to giganter i norsk akademia.

Så befriende fritt for optimisme var det, at jeg nærmest ble lystig og glad til sinns

Og det var ikke gla’-tanker om noe grønt skifte de to tenkerne formidlet. Det var mørkere enn som så.

Så befriende fritt for optimisme var det, at jeg nærmest ble lystig og glad til sinns.

Flere fra både politikk, næringsliv og miljøbevegelsen burde tatt turen til Blå og hørt på de to eldre herrene. Brakka var stinn, men jeg så ingen kjente politikk- eller klimafjes.

Arne Johan Vetlesen og Thomas Hylland Eriksen driver ikke partipolitikk. De er heller ikke i lomma på noen spesiell organisasjon. På hver sin måte – og fra hvert sitt faglige ståsted – er de opptatt av klimautfordringene. Vetlesen er filosof. Hylland Eriksen er sosialantropolog. Og de angriper problemstillingen slik de alltid har gjort i sitt faglige virke: Gjennom kritisk tilnærming.

De tar utgangspunkt i FNs klimarapporter og vitenskapens status for artsmangfold.

Det er en selvmotigelse å signere Paris-avtalen med den ene hånden og dele ut nye lisenser for oljeleting i Barentshavet med den andre, slik regjeringen gjør, mener de to tenkerne. 

Og med dette som premiss, så stiller de to spørsmålet: Hva nå?

Hva innebærer dette? Hva må til for å endre situasjonen? De går til verks på samme måte som når de dissekerer Karl Marx eller Immanuel Kant. 

Hvordan de to analyserer situasjonen for kloden kan man lese i deres respektive bøker som omhandler klima: Vetlesens «Hva skal vi svare våre barn?» og Hylland Eriksens «Overheating: The three crises of globalisation»». Vetlesens bok, som han har skrevet sammen med den danske sosiologen Rasmus Willig, er beskrevet som et «filosofisk kampskrift om miljøkrisen», mens Hylland Eriksens utgivelse er en del av et større forskningsprosjekt.

Det er for enkelt å avfeie Hylland Eriksen og Vetlesen som venstrevridde og professoralt naive, slik noen i alle fall har forsøkt med Hylland Eriksen tidligere. Slike argumenter holder ikke lenger enn til sentralstyret i Frp og Senterpartiet.

Essensen i hva begge de to tenkerne ønsker å formidle er omtrent som følgende:

  • Vi lurer oss selv hvis vi tror at vil kan bremse klimaendringen uten å bremse veksten i verden og i vårt eget (over)forbruk av naturressurser.
  • Å tro at teknologi kan redde klima, uten at man endrer levemåte, er fullstendig naivt.

Derfor gir de to professorene de såkalte teknologioptimistene det glatte lag.

Derfor fnyser Vetlesen av Erik Solheims kronikk, og derfor stønner Hylland Eriksen over at Frp har «okkupert» Olje og energidepartementet.

Selv mener jeg teknologi er en del av løsningen – både på klimakrisen og andre samfunnsutfordringer verden står overfor. Å skape nye energiformer som kan ta over for det fossile er avgjørende.

Og jeg tror ikke verken Vetlesen eller Hylland Eriksen er i mot teknologisk utvikling. Verken innen fornybar energi eller når det handler om digitale løsninger for andre bruksområder.

Men dersom fortsatt vekst er målet med utviklingen, vil det aldri monne, er deres poeng.

Vi må endre vår økonomiske modell, mener de to.

«Marxisme», svarer politikerne. Jeg kan høre det helt hit.

Men også det er feil. Vetlesens sier at verken kapitalismen eller sosialismen er rigget for en bærekraftig framtid. De som utviklet disse ideologiene tenkte aldri i de baner. Klimaendringene er noe nytt. Vi kan ikke lære av lignende kriser i historien.

Egentlig er budskapet til de to professorene nokså enkelt. Problemet er at det er vanskelig å ta inn over seg.

Vi må tenke nytt og handle nytt.

Vi må endre vår inngrodde oppfatning av at vekst er ensbetydende med utvikling. Og vi må endre våre egne forbruksvaner – «veganeren må slutte å dra til Bali for å surfe».

«Marxisme», svarer politikerne. Jeg kan høre det helt hit

Vi må altså endre oss både på samfunnsnivå og på individnivå.

Men hvem av oss er egentlig villig til det?

Utfordringene kommer når man skal gå fra tenking til handling. Og de to tenkerne sitter ikke på noen fasit. De snakker om å redusere forbruket, om «radikale politiske grep» og om å lete etter «nye typer livsgleder».

Men de er da heller ikke politikere. De etterlyser politikere som våger å se problemene i hvitøyet og ikke gjemme seg bak fornektelser eller overdreven og lettvinn teknologioptimisme.

Og kanskje er det litt pussig – at norske politikere, som med alvorlig mine for lengst har innsett klimaproblemene, i realiteten legger ansvaret for å ordne opp til en ukjent innovasjonsavdeling på et ukjent sted? For det er jo i praksis det de gjør, der de står og venter på det grønne, teknologiske skiftet?

Det er som når du mister siste t-bane hjem, og står igjen alene på perrongen en sen nattetime og ser toget forlate deg. Et lite øyeblikk er du trist. Så snur du deg og går fornøyd tilbake til baren for enda ett glass. Du vet at baren stenger lenge før neste t-bane kommer.

Men du tenker like vel: Det løser seg.

NB: Optimister – snart er det deres tur

Neste uke kommer fremtidsoptimistenes gudfar, Harvard-professor Steven Pinker, ut på norsk med sin nye bok, «Opplysning nå – et forsvar for fornuften, vitenskapen, humanismen og fremskrittet».  Pinker er kjent for sin optimistiske framtidstro, og karakteriserer seg selv som utviklingsoptimist. Han mener «verden har aldri vært et bedre sted».

Dagens Perspektiv har allerede bestilt Pinker-boken, som blant annet inneholder et langt forord av den norske Pinker-disippelen, Harald Eia.

Så optimistene holder nok fortsatt stand. Følg bare med.

 

Synspunkt

Skriv til DP Synspunkt


Del dine meninger med ledere og andre ressurspersoner i arbeids- og samfunnsliv? Skriv til DP SYNSPUNKT.

Les alle synspunkt her.


Annonse

Synspunkt

Skriv til DP Synspunkt


Del dine meninger med ledere og andre ressurspersoner i arbeids- og samfunnsliv? Skriv til DP SYNSPUNKT.

Les alle synspunkt her.


Annonse