Støres fremtid

Aslak Bonde er frittstående analytiker og skriver fast om politikk for Dagens Perspektiv.

ANALYSE: Politikken er urettferdig. I uken etter at Høyre-leder og statsminister Erna Solberg viste at hun hadde mistet kontroll på sine egne regjeringspartnere, og etter at Frp hadde sluttet seg til en avtale som fortsatt gir mer bompenger i fremtiden, var det Arbeiderpartiet som falt mest på meningsmålingene.

Det er mange målinger, fallet var ikke stort, og mye kan endre seg neste uke, men de små forandringene denne uken påvirker dynamikken i det som skal skje i de siste dagene frem mot valget. Temaet blir igjen hvorfor Ap ikke får det til. Tapene i Nord-Norge, som i antall stemmer ikke betyr så mye, blir trukket frem som viktigere enn de er, og i denne uken kom det også en måling som viste at MdG er jevnstort med Ap i hovedstaden. Bildet tegner seg av et parti som ikke bare sliter med å forene interessene i by og land, men som er i ferd med å miste styringskraft både i distriktene og i storbyene. Støres parti spises opp fra hver sin kant av Sp og MdG.

Fortsatt størst, kanskje

Fortsatt er Arbeiderpartiet landets største på de aller fleste målinger. Dersom partiet lander rundt 25 prosent, vil de fleste i partiet slå seg til ro med at de fortsatt er med i et av Europas største sosialdemokratiske partier. Da får det heller være at det blir det dårligste resultatet på hundre år. De to laveste lokalvalgsresultatene frem til nå har ligget på 27-tallet.

Men hva skjer, dersom partiet i neste uke får målinger som peker mot den nedre delen av 20-tallet? I Arbeiderpartiet har valgkampmedarbeiderne frem til nå stort sett latt seg trøste av at Ap har det største valgkampmaskineriet og at det har for vane å vinne noen prosentpoeng i sluttfasen. Men det skjedde ikke for to år siden, og dersom det kommer målinger neste uke som kan tyde på at partiet vil sette ny absolutt bunnrekord – altså gjøre det dårligere enn stortingsvalget i 2001 (24,3 prosent) – vil frustrasjonen melde seg internt.

Med et så dårlig resultat vil svært mange av Arbeiderpartiets heltidspolitikere se for seg en høst der de må ut og søke seg jobb utenfor politikken. Atter andre vil grue seg til fire år i et kommunestyre der de ikke har makt og innflytelse – det er en tilværelse de fleste Ap-folk mener at de ikke er skapt for.

Mange vil bli så frustrerte at de kommer til å lete etter syndebukker. Korrekt nok vil alle peke første på seg selv og sin egen innsats, deretter vil de si at det også var mange andre ting som gjorde det vanskelig for dem.

Sympati vinner ikke valg

Og det er her den siste «skandalen» om Jonas Gahr Støres privatøkonomi kommer inn. Man skal være rimelig retthaversk for å si at det dreier seg om en skandale. NRKs avsløring av at Støre har bedt DNB om å sette pengene hans i et fond som eier et fond som igjen har eiendeler i omsorgs-selskapet Stendi (tidligere Aleris Omsorg) fører i utgangspunktet til at Støre høster masse sympati. Man kan vanskelig forlange av en topp-politiker at han skal la være å forvalte en familiearv. Når han har gitt en stor aktør beskjed om at forvaltningen skal være etisk forsvarlig, kan man heller ikke vente at han bruker tid på å sjekke alle pengestrømmer i det lovlige fondet.

Sympati vinner man sjelden valg på. Det virkelig ille for Ap-lederen er at denne saken i det hele tatt dukker opp – to år etter at Støre lovte at han aldri igjen skulle stille seg slik at hans egen privatøkonomi forstyrret valgkampen. De aller fleste i Ap synes at NRKs oppslag er en fillesak, mange tror at det dreier seg om en såkalt drittpakke fra Aps politiske motstandere. Likevel stiller de seg spørsmålet om Støre faktisk har gjort alt som var mulig for å forhindre kampanjejournalistikk og drittpakker. Kunne han ikke ha satt pengene i banken eller ha kjøpt aksjer i store norske selskaper?

Slike spørsmål stilles fordi Jonas Gahr Støres generelle posisjon i partiet er svak. Han får skryt for at han er sterk i debattene, tenker godt og jobber intenst, men det innvendes mot ham at han ikke klarer å være en hardtslående nok opposisjonsleder. Høyresidens evige propaganda om at Støre er en tåkefyrste og en «vingle-Jonas» gjør inntrykk. Ikke i den forstand at Ap-folk er enige, men at de irriterer seg hver gang Støre gir næring til slike påstander. Sist gang det skjedde var i begynnelsen av valgkampen da han – ganske umotivert – sa at Ap trakk seg fra politireformen. Det hørtes umiddelbart veldig tøft ut, men viste seg ganske fort ikke å være noe mer enn at Ap vil forsette som før – nemlig med å hevde at regjeringen ikke har fulgt opp den politireformen Ap var med på.

Svak, men uten utfordrere

Støres posisjon er så svak at et valgresultat under 25 prosent garantert ville ha gitt opphavet til en lederdebatt under andre omstendigheter. Den kan komme, men foreløpig ser det ikke slik ut, fordi det ikke er lett å se hvem som kan og vil utfordre ham. Dessuten er det verdt å minne om at han gjorde det veldig bra i sitt første år som leder (2015), og at han selv med et stortap neste mandag vil ha tapt færre valg enn det Erna Solberg gjorde før hun vokste seg til en politisk stjerne.

Dessuten er det åpenbart at Jonas Gahr Støre bare er en del av Aps problem, om han i det hele tatt er det. Arbeiderpartiet taper også på grunn av de politiske konjunkturene. I hele Europa er det de partiene som kommuniserer enkle og spisse standpunkter som vinner frem. De som sverger til kompromisspolitikk i sentrum taper terreng.

Over hele landet har Arbeiderpartiet toppkandidater som er oppvokst i en sentrumsorientert og pragmatisk kompromisskultur. I de lokale valgkampene taper de konkurransen mot SV, Rødt, MdG og Senterpartiet fordi de fremstår som grå. Omdømmet som «stø styring-parti» ga dem i tidligere tider masse ekstra stemmer, men i årets valg ser det ut til å støte velgerne bort.

Denne mekanismen rammer Høyre også. Partiet kommer til å gjøre et relativt dårlig valg, men mindre dårlig enn man skulle tro i forrige uke. Det må være noe av det mest irriterende for Aps strateger: Erna Solbergs unike ultimatum mot egne regjeringspartnere er nesten glemt etter en uke, mens Støres ikke-skandale vil ligge der og ulme helt frem til valgdagen.