Annonse
aslak bonde
Støres umulige valg
Arbeiderpartiet forbereder seg på å lage selvmål i 2021. Sett fra utsiden er det mystisk at Ap-leder Jonas Gahr Støre lar det skje. Men hvordan skal han stanse kampen om Trond Giske? Kanskje er det beste valget å gjøre minst mulig offentlig, skriver Aslak Bonde.
ANALYSE: Valgkomitéen i Trøndelag Arbeiderparti er ikke spesielt viktig for rikspolitikken. Likevel var det dens arbeid søkelyset dreide seg mot denne uken. Det var der veien ble staket ut for Trond Giskes comeback. En enstemmig valgkomité gikk etter mye diskusjon inn for å nominere ham som medlem av arbeidsutvalget i Trøndelag Ap. Han kommer også til å få fast plass i Aps landsstyre når landsmøtet i april endrer vedtektene slik at alle sammenslåtte fylkeslag får beholde representasjonen som de hadde før regionreformen trådte i kraft.
Trond Giske er allerede med på landsstyremøtene fordi han er stortingsrepresentant. Det nye nå er at han får stemmerett. Det viktigste er at han som landsstyremedlem får gjenopprettet posisjonen som en av Aps fremste tillitsvalgte i Trøndelag, og at veien derfor ligger åpen for renominasjon til Stortinget i 2021. Dersom han selv vil, kommer han til å være på Stortinget i hvert fall frem til 2025.
Kronprinsen som mistet alt
Alt tyder på at han vil det, og at han er villig til å gjøre det som er nødvendig for å komme seg tilbake til topp-politikken. Han sier det er av hensyn til partiet, men det mest sannsynlige er at hans sterkeste drivkraft er ønsket om rehabilitering. Han vil ikke gå over i historien som kronprinsen som mistet alt fordi han trakasserte kvinner.
Det er forståelig uansett, men ekstra begripelig fordi Giske føler seg så urettferdig behandlet. Han overleverte i høst en omfattende dokumentasjon som etter hans mening viser at mange av varslene mot ham var overdrevne. Han sier det ikke rett ut, men det er ingen tvil om at han og hans støttespillere føler at #metoo-kampanjen høsten 2017 ble brukt i en tradisjonell politisk maktkamp. Varsler om trakassering ble, etter deres mening, rigget for å fjerne ham. Viktige brikker i denne historiefortellingen falt på plass da det i høst og i vinter ble kjent at Hadia Tajik ble kjæreste med en av DN-journalistene som drev frem #metoo-sakene, og at en annen av Giskes motstandere i stortingsgruppen, Jette Christensen, hadde et forhold til VG-kommentator Frithjof Jacobsen. VG var den andre avisen som avslørte mulige #metoo-saker mot Giske.
Ettersom Giskes tilhengere mener at #metoo-kampanjen ble misbrukt, er det også logisk at de nå fremstiller den avsatte nestlederen som et offer. Spørsmålene dreier seg om hvor lenge han skal sone og om han skal ha yrkesforbud.
Slike uttalelser fortoner seg mildt sagt som underlige for de i Ap som tror på varslerne og som slutter seg til det enstemmige vedtaket fra sentralstyret om at Giske hadde brutt partiets retningslinjer og oppført seg upassende. Sett fra deres ståsted er det de som har vært utsatt for trakassering som er ofre, og Giskes vei tilbake kan ikke åpnes før han har gjort et ordentlig og oppriktig forsøk på å beklage sin oppførsel.
Aps ulykke
Strengt tatt ønsker de ham neppe tilbake da heller. Og det er det som er Aps ulykke. Alle de som arbeidet aktivt mot Trond Giske for halvannet år siden regner med at han vil hevne seg. Ikke ut fra et primitivt hevnbehov, men fordi maktkamper handler om å få allierte inn i viktige posisjoner og å dytte motstanderne lenger ut i periferien. Det vil derfor være ekstremt viktig for Hadia Tajik og hennes støttespillere å hindre at Giske kommer tilbake. Det kan bli en beinhard, og mer eller mindre offentlig, maktkamp. Sannsynligvis vil den ikke utspille seg før i 2021. Etter stortingsvalget vil Ap enten komme i regjering – noe som gjør at det blir statsrådsposter og viktige stortingsjobber å fordele – eller det oppstår et maktvakum fordi et nytt valgtap tvinger Jonas Gahr Støre til å gå av.
For store deler av partiet, og for Jonas Gahr Støre, må det være forferdelig å bare vente på at en skadelig maktkamp skal ramme partiet. Kravene til Støre om at han må gjøre noe for å hindre det kommende selvmålet kommer til å øke. Dersom han ikke gjør noe, mister han autoritet.
Men valgmulighetene hans er ikke mange. Fylkespartienes autonomi er nesten hellig i de fleste partier. Dersom Støre forsøker å blande seg inn i Trøndelag Aps valg på årsmøtet kommende helg, eller i nominasjonsprosessen før 2021-valget, vil det antageligvis virke mot sin hensikt. Partikontoret i Oslo skal ikke diktere de lokale.
Han har rett og slett ikke så mye autoritet å legge i potten lenger
Det eneste Støre kan gjøre, er å jobbe i det skjulte, samtidig som han på noen få måter kan dyrke de Trøndelagspolitikere som er klare til å overta Trond Giskes posisjon. I Ap orienterer man seg i stor grad etter makten. Støres mål må være at ambisiøse tillitsvalgte ser at deres vei til makt blir stengt, dersom de støtter Giske, og blir åpnet, dersom de for eksempel går for Ingvild Kjerkol – partiets helsepolitiske talsperson på Stortinget.
Jonas Gahr Støre kan gjøre ting enda mer tydelig og si høyt i dag at han ikke ser noen tegn til at Trond Giske forsøker å gjenvinne partiets tillit. Han kan som en konsekvens av det si at Giske ikke kommer til å få noen viktige posisjoner så lenge han er leder. Da vil trønderne få beskjed om at de i så fall renominerer en mann som ikke vil bli sittende i de riktige møterom når saker som har betydning for Trøndelag blir diskutert.
Støre er ikke i nærheten av å si slike ting. Tvert i mot. I det brevet der han og partisekretær Kjersti Stenseng avviser Giskes ønske om gjenopptagelse, avslutter han med å skrive at det «ikke er noe i dag som står til hinder for din fulle deltakelse i partiet». Det er egentlig en selvfølgelighet, og det gjelder for absolutt alle som ikke er ekskludert. Giske tolket det likevel som et slags startsignal for å igjen søke verv.
Annonse
Tvil
Det er en tolkning Støre har bestridt, men på et formelt grunnlag. Han har ikke sagt noe som helst om sin egen tillit til Giske. Det kan være fordi han er i oppriktig tvil om hva som er riktig. Kanskje ønsker han seg Giske tilbake fordi han ser at partiet trenger ham. Mye mer sannsynlig er det at Støre sitter musestille fordi han vet hvor sterke oppfatningene er i begge leire.
Sier han noe som blir tolket som en entydig støtte til en av partene, mister han all støtte fra den andre part, samtidig som han neppe styrker seg veldig mye hos den han tar parti for. Han har rett og slett ikke så mye autoritet å legge i potten lenger.
Da er det antagelig bedre å vente.
Synspunkt
Skriv til DP Synspunkt
Del dine meninger med ledere og andre ressurspersoner i arbeids- og samfunnsliv? Skriv til DP SYNSPUNKT.
