Annonse
Den såkalte «Bunadsgeriljaen» protesterer mot nedleggelse av fødetilbud i distriktene. Men hjelper det mot makten i helseforetakene? Foto: Ryan Kelly / NTB scanpix

Sykehusproblemet - Demokratiet har abdisert

SYNSPUNKT: Noralv Veggeland er professor i offentlig politikk ved Universitetet i Innlandet, Lillehammer.

Sykehuskonflikter florerer. Folkevalgte og fagfolk har siden foretaksreformen i 2001 blitt tvunget ut av sykehusstyrene til fordel for profesjonelle representanter, ledere, bedriftseiere, jurister og økonomer som oppretter, avvikler og organiserer sykehusene fra lukkede styrerom.

Helseforetakene drives etter bedriftsøkonomiske prinsipper som blir viktigere enn de helsefaglige vurderingene. Helseforetaksmodellen er med på å gjøre om helsesektoren til en samlebåndsindustri der offentlige sykehus drukner i byråkrati og målekrav til innsats.

Modellen ble innført i norske sykehus i 2001 som en del av en omfattende sykehusreform. Pådriverne var statsminister Jens Stoltenberg og daværende helseminister Tore Tønne. «Sykehusene skal for enhver pris vekk fra offentlig forvaltning og organiseres som foretak underlagt privat aksjelovgivning», for å sitere Tore Tønne.

Sykehusreformen var en markedsliberalistisk reform med New Public Management (NPM) som styringsform. Med foretaksmodellen kom det store forandringer. Todelt ledelse ble forkastet på prinsipielt grunnlag. Ledelse skulle utvikles som eget fag uten helsekunnskap. Fagledelse ble nedprioritert. Økonomi ble eneste fokus. Sykehuset skulle bli mer likt andre bedrifter og regnskapssystemet ble endret til et forretningsregnskap som i privat sektor. Det ble målstyring, flere regler, mer kontroll og byråkrati.

Foretaksorganisering betyr ut av forvaltningen og inn i New Public Management. Stykkpris, internfakturering og rapportering ble den nye hverdagen. Og kontinuerlige konflikter om lokalisering, spesialisering og nedleggelse.

Kritikken retter seg både mot målstyring, markedsorientering og kommersialisering. Og mangel på demokrati.

Politikerne skylder på de profesjonelle styrene. Demokratiet har abdisert

Det blitt mer og mer klart for folk og den politiske opposisjonen at regjeringen bruker foretaksstyrene som en buffer for å slippe å ta ansvar og involvere seg i konfliktspørsmål. Aktuelt er regjeringens fravær i spørsmålet om nedleggelse av fødeavdelingen i Namsos. Det hevdes fra juridisk hold, at med foretaksmodellen har faktisk ikke Stortinget rett til å gripe inn eller overprøve styrenes vedtak.

Den anerkjente italienske statsviteren Giandomenico Majone ved European University Institute (EUI) i Firenze, skriver om reguleringsstatens dilemma, og sier dette om denne type politikk: «Privatisering og deregulering (og globalisering) har skapt vilkårene for framveksten av den regulerende stat, og har erstattet den sosialdemokratiske aktive stat. Tillit til regulering – heller enn tilfeldige politiske vedtak, offentlig eierskap, planlegging og sentralisert administrasjon – karakteriserer reguleringsstatens politikk». 

Denne tilliten til regulering koster skattebetalerne penger, for noen må betale for utgiftene til å etterleve reguleringsstatens regelverk og forskrifter. Det nevnte kontrollfokuset oppstår, med rapportering og legalitetsprøving – og et voksende byråkrati.

Den tradisjonelle tankemodellen for det norske politiske systemet er enhetsstaten med en sterk sentralmakt, et hierarkisk organisert offentlig forvaltning, statlige servicemonopoler, sterk fagbevegelse innen ulike velferdssektorer og infrastruktur. Vesentlig for modellen er ideen om stor grad av sosial og geografisk utjevning og likhet angående velstand og velferd, og at det er regjeringen som har hånd om utviklingen og representerer det institusjonelle redskapet for demokratiet. Nå er det ikke slik lenger.

Autonome foretakssystemer som helseforetakene med ikke-valgte representanter i foretaksstyrene gjør disse til en buffer for politisk styring i storting og regjering.

Politikerne skylder på de profesjonelle styrene. Demokratiet har abdisert.

I stedet blir det i reguleringsstaten, de rike og mektige enkeltpersonene og nettverkene som boltrer seg i et regulert markedet. Folkelige opprør når ikke lenger enn til media. For aktørene er beskyttet av regulering som gjør deres aktivitet legal når de på en eller annen måte holder seg på riktig side av loven.

Helseforetakenes atferd viser at vi har beveget oss mot et mer komplekst politisk system hvor regjering, selskap, kontrollorgan og internasjonale markedsmekanismer interagerer på nye måter, og hvor de folkevalgte forsamlingene på de ulike nivåene på en rekke områder har abdisert i forhold til markedsaktører og internasjonale økonomiske eliter.

Den politiske arkitekturen er blitt omstøpt til en reguleringsstat med asymmetri i forholdet mellom stat og foretaksorganisering.

Ordinær offentlig forvaltning med representanter ansvarlige overfor folkevalgte organ er jo alternativet. Så enkelt.

Synspunkt

Skriv til DP Synspunkt


Del dine meninger med ledere og andre ressurspersoner i arbeids- og samfunnsliv? Skriv til DP SYNSPUNKT.

Les alle synspunkt her.


Prøv DP

Klikk her for å prøve Dagens Perspektiv.


Annonse

Synspunkt

Skriv til DP Synspunkt


Del dine meninger med ledere og andre ressurspersoner i arbeids- og samfunnsliv? Skriv til DP SYNSPUNKT.

Les alle synspunkt her.


Prøv DP

Klikk her for å prøve Dagens Perspektiv.


Annonse