Annonse
I år er det 30 år siden Berlinmurens fall. Bildet er fra de dramatiske dagene da muren ble åpnet i november 1989. Foto: Jørn H. Moen, Scanpix.
Kommentar

Tid for handling

SYNSPUNKT: Mens geopolitiske spenninger og politisk tribalisme har endret internasjonale relasjoner og nasjonal politikk, har ny teknologi snudd opp ned på oppfatninger om sikkerhet, politikk og økonomi – oppfatninger som har lange tradisjoner.

Noe som kompliserer situasjonen ytterligere er den gjensidige avhengigheten mellom våre ulike samfunn. Vi er alle i økende grad påvirket av krefter som ingen land, byer eller enkeltpersoner har kontroll over, og ikke minst gjelder dette klimaendringer.

Og det har skjedd store forandringer de siste tre tiår.

Tilbake i 1989 så oppløsningen av Sovjetunionen ut til å styrke liberale demokratiske prinsipper og verdier. Utviklingen av internett dette året innledet en ny tidsalder av menneskelig utfoldelse og globalt samarbeid. Så nylig som i 2000-årene florerte prangende slagord som «the death of distance» og «the world is flat».

Men i stedet for å flate ut jorda, har globaliseringen gjort den mer kupert og ujevn. Mer enn noen gang bestemmer postnummeret ens perspektiver, livsløp og skjebne.

I stedet for å erstatte nasjonale idealer med felles verdier, har globaliseringen ledet til grisk konkurranse, nedgang i velferd og svekkelse av internasjonale institusjoner. Og selv om det teknisk sett er flere demokratier i dag enn i 1989, så blir mange illiberale.

Ikke overraskende har offentlig støtte til globalisering avtatt. Angrepene 11. september 2001 og en påfølgende terrorkrig til 5,6 billioner dollar hjalp ikke på situasjonen. Det gjorde heller ikke den økonomiske krisen i 2008, noe som tydeliggjorde eksperters og institusjoners manglende evne til å takle gjensidig avhengighet og teknologiske endringer. Et økende skille mellom eliter og de som har blitt «hengende etter» har forgiftet politikken for en hel generasjon.

Likevel er desillusjonen ved globaliseringen mest begrenset til de nordamerikanske og vesteuropeiske landene. Når det kommer til stykket har velstanden i de fremvoksende maktene i Øst og Sørøst-Asia økt, og de fleste mennesker verden rundt har det som helhet bedre, objektivt sett, enn de hadde det for tretti år siden.

Utenfor Vesten, er gjennomsnittslønnen doblet siden Berlin-murens fall – og tredoblet i Kina. Forventet levetid i mange utviklingsland har økt med hele 15 år, og tre milliarder flere mennesker verden over har lært å lese og skrive.

Men det er ingen garanti for at denne «nye opplysningstiden» som Steven Pinker ved Harvard University kaller det, vil fortsette å gi fremgang. Opplysningstiden på 16- og 17-hundretallet kom i renessansens oppvåkning, som var en periode ikke bare med vitenskapelig og kunstnerisk revolusjon, men også med økende intoleranse, religiøs krigføring og henrettelser av vitenskapsmenn og intellektuelle.

Tre tiår etter Berlin-murens fall, står vi igjen ved et veiskille, og det raser en kamp om ulike ideer

Den reaksjonære volden under og etter renessansen skyldtes i stor grad elitenes manglende evne til å klare de raske endringene og de økende ulikhetene som trykkekunsten medførte. Dagens eliter burde merke seg dette. Den oppsiktsvekkende konsekvensen av den USA-ledede invasjonen i Irak og den økonomiske krisen i 2008 var at folkets tillit til myndigheter og eksperter ble grunnleggende svekket.

Det som forener høyre- og venstrevingenes populisme er ideen om at de liberale har sviktet folket, mens de har forskanset seg selv i en kokong av privilegier. De har et poeng.

Feilslått politikk for å promotere globalisering har sviktet oss og bidratt til økende ulikhet. Og nå truer kunstig intelligens og automatisering med å erstatte rutinejobber og forsterke sosiale skiller. Kan politiske ledere og innbyggere mønstre vilje til å takle felles trusler, eller går vi mot videre fragmentering?

Mye vil avhenge av det som blir gjort i 2019. Nå mer enn noensinne, må vi gripe tak i de stadig flere faktorene for endring som gjør at vi er gjensidig avhengige av hverandre. Til slutt må beslutningstakere ta skritt for å beskytte det mest sårbare.

Sosiale sikkerhetsnett blir kuttet akkurat når folk trenger dem mest. Etter at den økonomiske krisen utarmet regjeringens ressurser og skapte ødeleggende gjeld, har regjeringer som den amerikanske gjort situasjonen enda verre ved å kutte i skatter og avgifter.

I enda større grad trenger vi alle å brette opp ermene og ta tak i globaliseringen. Det betyr å ta farvel med det tjuende århundrets paradigme som splitter all politikk i høyre og venstre, sosialisme og kapitalisme. Politikken for 2019 er verdibasert, noe som er grunnen til at tradisjonelle politiske partier blir satt på sidelinjen til fordel for partier som appellerer til nasjonalfølelse og nostalgiske fantasier.

Dagens politiske revolusjon har så langt blitt definert med sinne og frustrasjon. Men disse følelsene kan og burde bli utnyttet for å nå målet om konstruktive endringer. For å oppnå en inkluderende globalisering må vi diskutere økende ulikhet, omfavne mangfold og redde internasjonalt samarbeid fra unilateralismens spøkelse.

Utfordringene kunne ikke blitt større enn de er i 2019. Mens ekstremisme, algoritmer, falske nyheter og utenlandsk manipulasjon driver politikken, er selve demokratiet truet. Uten mer aktivt engasjement fra beslutningstakere og politiske ledere, er det lite håp for fremtiden. Det økende tempoet endringer skjer i, i tillegg til stadig dypere internasjonal gjensidig avhengighet, gjør det vanskeligere, ikke lettere, å finne felles løsninger.

Det er fristende å prøve å stanse klokken og trekke seg unna de vanskelige valgene. Men endringene som er i gang vil påvirke oss alle, uansett om vi deltar i samtalen eller ikke. Den eneste veien fremover da, er å øke vår kunnskap og engasjere oss i komplekse ideer. Å gjøre noe annet – og innta en offerrolle – vil føre til en katastrofe. Bare ved selv å forme fremtiden vil vi frykte den mindre. Om ikke modige mennesker handler, vil ikke historiens gang styre mot rettferdighet og en forbedret virkelighet.

Tre tiår etter Berlin-murens fall, står vi igjen ved et veiskille, og det raser en kamp om ulike ideer.

De nye murene som bygges i og mellom ulike samfunn, utgjør en alvorlig trussel mot vår felles fremtid. Dette er året for å starte å rive dem ned.

Ian Goldin er professor i globalisering og utvikling ved University of Oxford. Robert Muggah er en av grunnleggerne av Igarapé Institute og SecDev Group. De to skriver nå på en bok om globale utfordringer, som kommer ut senere i år.

Synspunkt

Skriv til DP Synspunkt


Del dine meninger med ledere og andre ressurspersoner i arbeids- og samfunnsliv? Skriv til DP SYNSPUNKT.

Les alle synspunkt her.


Prøv DP

Klikk her for å prøve Dagens Perspektiv.


Nyhetsbrev

Klikk her for å melde deg på et eller flere av Dagens Perspektivs nyhetsbrev.


Annonse

Synspunkt

Skriv til DP Synspunkt


Del dine meninger med ledere og andre ressurspersoner i arbeids- og samfunnsliv? Skriv til DP SYNSPUNKT.

Les alle synspunkt her.


Prøv DP

Klikk her for å prøve Dagens Perspektiv.


Nyhetsbrev

Klikk her for å melde deg på et eller flere av Dagens Perspektivs nyhetsbrev.


Annonse