aslak bonde
Togproblemer som et forvarsel
Ingen ser foreløpig effektene av regjeringens togreform, skriver Aslak Bonde.
ANALYSE: Stortingsflertallet avviste torsdag opposisjonens forslag om å stanse NSBs bytte av navn. Selskapet kommer til å bli hetende Vy. På Høyres landsmøte denne helgen blir det helt sikkert verken snakket eller vitset om Vy.
Der er det få som skjønner hvorfor NSB absolutt måtte bytte navn, og da er det dumt at man må godta det. Det eneste fine med denne saken – sett fra et Høyre-ståsted – er at partiet får illustrert sitt syn om at det er grenser for hva politikerne bør legge seg opp i, og at en regjering skal respektere styrebeslutninger i statens selskaper.
Høyre-delegatene bør imidlertid være opptatt av et par andre momenter som også blir belyst av navnebyttet. Det kommer nemlig i en tid der det er langt mellom velgere som er fornøyd med dagens togtilbud.
Saken illustrerer Høyres definitivt to største problemer i tiden fremover – nemlig at regjeringen har brukt opp hele sitt økonomiske handlingsrom, og at det tar lang tid før strukturreformer gir positive resultater.
Morsomheter
Noe av det påfallende med alle morsomheter og fordømmelser som har falt over NSB de siste dagene, er at de enten blir koblet med forslag til hva NSB heller skulle ha brukt pengene på, eller at de blir assosiert med navnene på alle de andre selskapene som har med togdrift å gjøre.
Det er det som gjør saken alvorlig for regjeringen. Publikum blir minnet om at elektrifisering av Trønderbanen lar vente på seg. De blir minnet om at pendlerne på Østfold-banen står som sild i tønne på tog som stadig har en langt dårligere punktlighet og regularitet enn NSB har forpliktet seg til å ha.
De blir minnet på at mattilbudet på toget er dårlig og dyrt, og at det er for få sovevogner på nattoget.
Meldingen om Vy-skiftet kom også noen dager etter at Aftenposten i store oppslag viste frem alle togene som sto stille på Oslo S, mens de i følge ekspertene kunne ha bidratt til at rushtidstilbudet på Østfold-banen ble utvidet med noen timer hvert døgn.
Og selvfølgelig var det også denne uken signalfeil som stengte Oslo S. i morgenrushet.
Signalfeil er det Bane NOR som har ansvaret for å unngå. Alle som har jobbet med jernbanereformen vet det. Men publikum vet det ikke.
Det er høyst uklart for dem hvem som har ansvaret for hva. Og verre skal det bli – når det britiske selskapet Go Ahead får ansvaret for å kjøre tog på Sørlandsbanen, og når eventuelle klager på dårlige og skranglete vogner skal leveres til selskapet Norske Tog, og når det er et tredje eller fjerde selskap som står for vask av vognene og servering av mat. Til alt overmål er det Jernbanedirektoratet og regjeringen som kjøper togtjenestene.
Det betyr for eksempel at dagens ønske om å få forlenget rushtidsavgangene på Østfoldbanen må rettes til samferdselsesministeren og Jernbanedirektoratet, og ikke til NSB.
Ulike aktører
Det kommer til å ta tid før dette systemet setter seg, og før publikum lærer seg å skjelne mellom de ulike aktørene. Velgerne skal også vente en god stund før de ser klare effekter av den oppdelingen av selskaper som med en felles merkelapp kalles regjeringens togreform.
Selv om anbudskonkurransen på Sørlandsbanen allerede har ført til at staten «sparer» penger på driften, så ser ikke publikum de pengene noe annet sted.
Dette er problemet med strukturreformer. Det er vanskelig for politikerne å få vist frem de gode resultatene. Det aller beste eksemplet er politireformen. Det er mulig at den har mye for seg, men den ser mislykket ut fordi politiet på så mange områder fortsatt ikke klarer å gjøre en god nok jobb. Det kan være fordi politiet er underfinansiert, men det oppfattes som en effekt av reformen.
Høyst sannsynlig er det pengemangel som blir regjeringens aller største problem
Kommune- og regionreformen viser heller ikke resultater før om lenge. Høyre kan skryte av at partiet har klart å redusere antallet kommuner, men det er effekter av sammenslåingene velgerne er opptatt av.
Det er grunn til å tro at kommuneøkonomien i årene fremover kommer til å bli dårligere enn den er nå, og da risikerer Høyre at de får mange nye Vy-saker – nye kommuner som bruker tid og penger på nye kommunevåpen, ordførerkjeder og rådhus, mens de heller burde ha brukt pengene på å stanse en upopulær effektivisering i omsorgssektoren.
Pengemangel
Høyst sannsynlig er det pengemangel som blir regjeringens aller største problem. En av de mest spennende debattene på helgens landsmøte blir om forsvarsbevilgninger. Flere fylkeslag vil forsøke å presse partiledelsen til å love en ytterligere opptrapping.
Høyres mål bør ikke bare være å «bevege seg mot» NATOs mål om å bruke to prosent av BNP innen 2024, målet bør være å nå dette toprosentsmålet.
Høyst sannsynlig kommer grasrota til å tape. Erna Solberg var uvanlig kontant i sin avvisning da hun til Dagbladet torsdag sa at det ikke var økonomisk handlingsrom til å nå målet. Vanligvis pleier hun å si at det er vanskelig, nå sa hun at det er umulig.
Det vil mildt sagt være oppsiktsvekkende, dersom Solberg etter en slik uttalelse går på et nederlag.
Årsaken til at statsministeren nå har skjerpet inn kravene til økonomisk ansvarlighet er rett og slett at hun ikke har vært spesielt ansvarlig tidligere. Før valget i 2017 godtok Erna Solberg en langtidsplan for Forsvaret og for transportsektoren som i praksis spiste opp det økonomiske handlingsrommet for mange år fremover.
Ved å være raus tidligere, har hun nå satt seg i en situasjon der hun må være like gjerrig med statens penger som Jens Stoltenberg i sin tid var.
Da han ledet den rødgrønne regjeringen fra 2005 til 2013, godtok han at det ble brukt mer oljepenger hvert eneste år. Men han var likevel den som hindret både SV, Sp og mange Ap-statsråder i å bruke penger på formål som kanskje kunne ha gitt dem en litt bedre følelse av å være i regjering.
Da Erna Solberg overtok som statsminister i 2013, var hun åpenbart opptatt av å gi sine samarbeidspartnere litt større handlingsrom enn det Stoltenberg hadde gjort.
Noe som viste seg å være vellykket. En av grunnene til at det frem til i vinter var færre tøffe dragkamper internt i den blå regjeringen, enn det hadde vært i den rødgrønne, var nettopp pengerikeligheten.
Nå som det er slutt, er det ikke bare grunn til å vente at det oppstår tøffere konflikter internt i regjeringen. Det er også grunn til å tro at Høyre skal slite mer med å få oppslutning hos velgerne.
Synspunkt
Skriv til DP Synspunkt
Del dine meninger med ledere og andre ressurspersoner i arbeids- og samfunnsliv? Skriv til DP SYNSPUNKT.
