TV-komikeren Volodymyr Zelensky vant presidentvalget i Ukraina overlegent tidligere denne måneden. Men vet komikeren i det hele tatt hva han går til? spør artikkelforfatteren, Nina L. Khrushcheva.

Foto

REUTERS/Valentyn Ogirenko / NTB Scanpix

Ukraina sender inn klovnen

Publisert: 10. mai 2019 kl 09.48
Oppdatert: 10. mai 2019 kl 10.16

SYNSPUNKT Nina L. Kruscheva er professor i internasjonal politikk ved The New School i New York. Khrushcheva er russisk – og oldebarnet til den tidligere Sovjet-lederen Nikita Khrusjtsjov.

«Presidenten» (The West Wing) var en av 2000-tallets mest populære TV-serier- Seerne blir kjent med en forbilledlig amerikansk administrasjon som bekjempet terrorisme uten å erklære krig mot en hel region eller religion, som nektet å operere på kanten av loven, og som stort sett fattet beslutninger i tråd med landets interesser.

Mange ønsket nok at seriens rolige og samlede fiktive president, spilt av Martin Sheen, kunne erstatte landets daværende cowboy-president, George W. Bush, og hans visepresident, Dick Cheney, som tilsynelatende «lengtet» etter påskudd for å gå til krig.  

På et vis, er det akkurat dette som foregår i Ukraina. Komikeren Volodymyr Zelensky, som vant presidentvalget tidligere denne måneden, var frem til nå kun kjent for sin rolle i den populære TV-serien Folkets tjener (Servant of the People), der han spilte en vanlig mann som ble president i Ukraina.

Men valget av Zelensky er likevel fjernt fra fantasien om en ideell president, men heller et nytt eksempel på en forvrengt virkelighet der karakterer – fremfor ledere – definerer politikken.

Zelensky er langt ifra den første karismatiske ikke-politikeren som har oppnådd politisk makt de siste årene. Det mest åpenbare eksempelet er eiendomsmegleren og reality-figuren Donald Trump.

Men også i en rekke andre land, inkludert Østerrike, Ungarn, Italia og Russland, er det en tendens til at såkalte karakterer tar i bruk populistisk retorikk for å appellere til «vanlige» mennesker som føler seg ignorert av eliten.

Saken fortsetter under annonsen

Komikeren Beppe Grillo var for eksempel med å stifte Italias Fem stjerners-bevegelse som nå er landets største regjeringsparti, selv om han trådte til side i januar 2018, bare uker før valget som sikret dem makten.

Denne trenden kan forstås på flere måter. Da Trump vant presidentvalget i 2016, tenkte jeg på Aldous Huxleys roman Brave New World, som skisserer en fremtid der uvitenhet og begjæret for tankeløs underholdning har ødelagt menneskeheten.

Trump legemliggjør denne tilbøyeligheten, i det han fråtser i hamburgere mens Fox-News-historier om han selv ruller over TV-skjermen.

En kombinasjon av for mye underholdning og for lite kunnskap bidro til amerikanernes valg av Trump.

Men for ukrainerne var det opplevelsen av at politikerne ikke innfridde det de hadde lovet som følge av opprøret på Maidan-plassen i 2013-2014, spesielt ønsket om å stå imot presset fra Russland.

President Petro Poroshenko, Maidan-helten som ledet opprøret, ble i stedet en manifestasjon av det gamle oligark-systemet.

I dag lengter de fleste ukrainere etter radikale endringer innen både helse- og sosialsektoren og finans- og utenrikspolitikken

Saken fortsetter under annonsen

Dermed var Zelensky – uten annet enn en appellerende TV-personlighet – i stand til å overbevise velgerne om at hans uerfarenhet ville være et sikrere valg enn en ny periode med Poroshenkos korrupte lederskap.

Uten en stab eller en troverdig politisk plattform, vant han 73 prosent av stemmene – en andel som normalt bare oppnås av autoritære ledere som «demper» motstanderne og fyller opp valgurnene.

Det var et desperat valg. En ung, ukrainsk advokat-venn fortalte meg at «enhver tenkende, pragmatisk person ville stemt for Poroshenko, eller kanskje Yuliya Tymoshenko (tidligere statsminister), fordi de – på tross av sine feil – «gjorde mye for oss». «Men vi tenker ikke som et pragmatisk samfunn», fortsatte han.  

Kandidatenes debatter avslørte min venns ord. Etter komikerens ønske, ble en av partilederdebattene avholdt på en fotballstadion – et nokså utradisjonelt valg av lokale.

Og mens Poroshenko fremhevet sine egne politiske oppnåelser; fra å ta opp kampen mot Russland i Øst-Ukraina, til å sikre alle ukrainere visa-fri inngang til EU, var Zelensky mest opptatt av å skape underholdning, der han tullet, snakket sleivete russisk og praktisk talt hylte av latter når Poroshenko ropte sitt patriotiske slagord «Army, Language, Faith».

Som min advokat-venn påpekte, er ikke irrasjonell politikk noe nytt for Ukraina, som har en historie preget av «et konstant karneval ledet av en gjeng klovner».

Prins Volodymyr, som bragte kristendommen til russiske Kiev tidlig på 800-tallet, erklærte at «drikking er russernes glede». I århundrene som fulgte, var kosakkene – Katarina den stores egenrådige voktere – nesten for skuespillere å regne, med sine lange barter, fjærete hatter og overdrevne oppvisning av maskulinitet.

Saken fortsetter under annonsen

Om ikke ledet av såkalte klovner, har ukrainsk politikk ofte vært et sceneshow.

Under Oransjerevolusjonen i 2004, da ukrainerne avviste Viktor Yanukovych’s seier i et rigget presidentvalg, steg ikke Yuliya Tymoshenko bare fram som en politisk leder.

Hun spilte samtidig rollen som folkehelt, der hun ledet demonstranter til barrikadene, med håret oppsatt i en tradisjonell ukrainsk blondeflette.

En annen ukrainsk venn og forsker, mener Andriy Danylko er Zelenskys forløper. Danylko er Ukrainas mest kjente underholdningsartist, og opptrer som «drag queen» under scenenavnet Verka Serduchka. I 2007 prøvde han å danne sitt eget politiske parti – uten å lykkes.  

Ifølge den samme vennen, er Ukrainas omfavnelse av Zelensky drevet av en liknende revolusjonær trang som førte til protestene i henholdsvis 2004 og 2013-2014.

Mens den pro-vestlige Tymoshenko kunne levert de endringene ukrainerne har bedt om, ønsket velgerne enda mer drastiske tiltak for å avskaffe det eksisterende systemet i årets presidentvalg, forklarer han.

Og det faktum at Trump er øverste sjef for en blomstrende amerikansk økonomi, styrker bare ukrainernes villighet til å gamble på en TV-karakter.

Saken fortsetter under annonsen

Men kanskje er ikke Zelensky det rebelske alternativet han gir uttrykk for å være. Enkelte har satt spørsmålstegn ved hans forhold til oligarker – særlig Igor Kolomoisky, som eier TV-kanalen som kringkaster showet hans.

Nå hevder flere at Kolomoisky har «kjøpt» valget, slik at han kan styre Ukraina fra bakrommet. Det er også spekulasjoner – om enn ubegrunnet – som tilsier at Zelensky samarbeider med den russiske presidenten Vladimir Putin.

Uavhengig av hvordan han kom til makten, står Zelensky nå overfor en enorm oppgave; å bygge en stat som forbedrer folks liv ved å tilby tjenester av god kvalitet.

Når det gjelder krigen i Øst-Ukraina, vil ikke Putin gi tilbake Krimhalvøya – selv om Zelensky skulle lykkes i å skape fred – og ingen ukrainere vil godta at Kreml hevder sin suverenitet.

Kan man forvente at en komiker – uten erfaring, egne rådgivere eller en politisk plattform – klarer å navigere i disse utfordringene?

Ukraina er et symptom, ikke et unikt eksemplar. I en verden som i økende grad likner Huxleys dystopi, der det er langt mellom ekte politiske ledere – som er erfarne men ærlige, sterke men fulle av omsorg, og karismatiske men alvorlige – risikerer vi alle å bli styrt av klovner.

Oversatt fra engelsk av Ingrid Lerø. Copyright: Project Syndicate, 2019. www.project-syndicate.org

Saken fortsetter under annonsen