Akademia som en markedsaktør

Noralv Veggeland, professor, HiNN, Lillehammer

SYNSPUNKT. For ansatte i universitets- og høyskolesektoren har usikker ansettelse/midlertidighet/ledighet i tidligere etterkrigstid vært en ukjent mulighet.

For de unge forskerne på vei inn i akademia nå er slik usikkerhet blitt dagligdags med konsekvenser for forsker og familie i etableringsfasen. Men denne utdannede eliten klarer seg nok, og det gjør den.

Men studier viser at dyktige forskere og stipendiater velger bort akademia for å sikre seg og familien forutsigbarhet og trygghet i jobb.

Vi må se på trender i tiden hvor konkurranse er blitt en universell løsning på det meste som framstilles som positivt, fra avbyråkratisering, effektivisering, budsjettsparing til innovasjon og omstilling.

Slik skal og må akademia bli mer innstilt på å konkurrere i markeder. Men slik skapes vinnere og tapere, og derfor velger vitenskapelig ansatte i stigende grad bort forskning og undervisning på universitetsnivå.

Saken er at mangel på faste stillinger og usikre konkurransevilkår gjør det mindre attraktivt å bli forsker og lærer i høyere utdanning.

For kort tid siden la Universitets- og høyskolelovutvalget fram sin utredning. Tallene viser at 15,5 prosent av forskere og andre vitenskapelig ansatte ved norske universiteter og høyskoler er midlertidig ansatte, mot 8,4 prosent i resten av arbeidslivet.

Utdannings- og forskningsminister Henrik Asheim var helt tydelig i sin beskjed til akademia da han fikk overrakt NOU-en fra universitets- og høyskoleutvalget: Akademia har selv skylden og en ledelse som svikter i økonomisk og juridisk forståelse.

Dette er gjenbart; skyld på leder og ledelse. I en aviskommentar nylig kan man lese: "Hvis du er karismatisk på fest kan du oppleves som narsissistisk på jobb.

Alle gode egenskaper har en skyggeside. Det er ikke hvordan du er som betyr noe for dine medarbeidere – det er hvordan du fremstår". Vi lever i en tid hvor ledere og ledelse får stor oppmerksomhet - altfor stor.

Det begynte på 1980-tallet og sammenfalt med frammarsjen av nyliberalismen i den vestlige verden, inkludert Norge. Med framveksten av globale markeder også for forskningen, og overgang fra statsstyring til ustyrlig markedsstyring, kom spørsmålet om hvem som kunne erstatte statsmaktens ansvar, som kunne temme markedets "usynlige hand"? Svaret var en sterk leder og lederskap.

Det ble satset stort på lederopplæring. Lederutdanning i akademia og kurs for ledere skjøt i været. Og forlagsbransjen så dette nye markedet for ledelseslitteratur, og bokhandlere og fagbibliotek ble oversvømt av bøker om ledelse.

Ledelsesfunksjonen ble profesjonalisert og vi fikk begrepet "den universelle leder". Var en først blitt leder kunne en lede en hvilken som helst virksomhet. Særlig bedriftsøkonomer og jurister ble populære.

I akademia kom de som universitets- og høyskoledirektører, men ikke som rektorer. Det viser en rapport fra Forskerforbundet i 2019: «Oversikt over styringsform ved statlige universiteter og høgskoler». Ja, vi fikk et politisk trykk bort fra tradisjonen med valgte rektorer til faste åremålsstillinger.

Men motstanden mot dette kan registreres ved at bare halvparten av rektorene i U&H sektoren er blitt faste åremålsstillinger.

Ved valgt rektor ble denne Styrets leder, mens ved ansatt ble en ekstern representant til Styret leder. Her går diskusjonen i dag. Men noe er klart og endret ifølge nevnte rapport: De fleste institusjonene har ansatte dekaner eller andre enhetsledere under rektor.

Bare Universitetet i Oslo har fremdeles valgt dekan som hovedregel, Ledelsen er kommet i fokus sammen med de uavhengige Styrene, og lett å legge skylden på når noe går galt, Det er det Utdannings- og forskningsministeren gjør.

I disse markedstidene er de gode å ha som skyteskive når staten og de folkevalgte er skjøvet i bakgrunnen. Vi har nettopp opplevd kaoset og makten i forbindelse med omstruktureringen ved Nord universitet og nedleggelsen av Nesna lærerutdanning.

Dette er et tydelig budskap i dag til universitetene og høyskolene om å skjerpe seg og hoppe inn i markeder for forskning og innovasjon for å tjene penger. Problemet er bare at akademia har et stort ansvar som de ikke har virkemidler mot.

Det dreier seg om mer enn juss, økonomi og ledelse. Her skal ny kunnskap utvikles og innovasjon skapes for offentlig forvaltning og næringsliv, og ikke være definert av oppdrag som er umiddelbart nyttige for markedsetterspørselen..

Det er da heller ikke slik at Universitets- og høyskolelovutvalget slår fast at universitetene og høyskolene bare misforstår regelverk og økonomiske prinsipp. Men utvalget mener at ledelsen må ta tak i en ukultur og amatørskap som finnes, hva de nå mener. For lite markedsorienterte?

Vi har fått et prosjekthysteri uten like de siste årene i akademia, oppfordret til av regjeringen som ønsker forskning med altså langt større grad av inntjening. Mange forskere bruker lang arbeidstid til å skrive søknader som er et bortkastet arbeid.

Forskningsrådet viser til at fra dem får bare 9-10 % gjennomslag for sine søknader. Vi kan tenke oss noe av det samme i forhold til gjennomslag ved anbud i næringslivet. Akademia preges i dag av å være mer og mer en markedsaktør.

Dette holder ikke. Fag fragmenteres i kurs og prosjekter med midlertidig ansatte, som selges inn i virksomhet som per definisjon opphører etter kortere og lengre tid. Rekrutteringen av de beste synker. Universitets- og høyskolelovutvalget har blitt gitt ut fra et ikke tilfeldig mandat av regjeringen. Trender beskrevet ovenfor har ligget i bakgrunnen.

At utvalget ikke har kunnet vurdere situasjonen i et helhetlig perspektiv, er en svakhet ved resultatet. Men knapt tilfeldig. Markedets muligheter skal framheves også i akademia.