Annonse
Foto: iStock / privat
Rapport fra risikosonen

Den store usikkerheten i koronaøkonomien

Den store usikkerheten er hvordan smittespredningen utvikler seg når vi nå vender tilbake til det mer normale i skolen, i kulturlivet og i næringslivet.

I Sverige er den store usikkerheten om de greier å utvikle en viss immunitet, om sykehuskapasiteten ikke sprenges og om de får kontroll med overdødelighet.

I Stockholm vil vi vite mye om de lykkes i løpet av de nærmeste ukene. Får de ikke rettet opp feilen de begikk i starten med mange smittede og overdødelighet blant eldre og spesielt på sykehjem, vil det bli et politisk press for å innføre strengere tiltak.

Lykkes de i Sverige, vil det hos oss bli et politisk press på å lette tiltaksbyrden og vende tilbake til det mer normale raskere. Da vil også deler av økonomien ta seg opp raskere. Det vil fortsatt gå tid før vi får endelige svar.

Den store usikkerheten for norsk økonomi, er hvor raskt verdensøkonomien vil vende tilbake til det mer normale og om oljeprisen i løpet av et par år kommer på et nivå over 40 dollar fatet.

Kina har vært den store driveren i verdenshandelen de siste tyve årene, men vi er mest avhengig av handel med Europa.

Rapport fra risikosonen

Arild Hervik (71) har vært professor i samfunnsøkonomi ved Høgskolen i Molde, Handelshøgskolen BI og Norges handelshøgskole (NHH) og er nå professor emeritus ved Høgskolen i Molde. Han har særlig arbeidet mye med samfunnsøkonomisk nytte-kostnads analyser anvendt på ulike sektorer, deriblant helsesektoren. De siste 20 årene har han spesielt undervist master- og doktorgradsstudenter i logistikk. Et spesielt viktig fagområde nå med knapphet på medisinsk utstyr. 

Det er en stor bredde i det det Hervik engasjerer seg i. Han har deltatt i hele 17 statlig oppnevnte ekspertutvalg, og ledet 13 av dem – det skal være uoffisiell «Norgesrekord».

I 2015 fikk han St. Olavs ærespris.  

En muskelsykdom gjorde han til rullestolbruker for 15 år siden. Det stoppet ikke hans engasjement innen forskning, utredning og undervisning.

Nå bor han på sykehjem og hører til risikogruppen for koronasmitte. Derfor må han leve helt isolert. Det er kun pleiere som kommer inn på rommet hans.

Han følger eget fag og utviklingen i koronakrisen tett og legger ut statusoppdateringer på Facebook. Selv påpeker Hervik at det «tar litt lenger tid å skrive for meg nå for tiden, med en laserpeker som sitter mellom brillene og musa som beveger over skjermen ved hjelp av hodebevegelsen».

Dagens Perspektiv har spurt ham om han kan kommentere utviklingen av koronaskrisen slik han ser det. Dette er hans tredje bidrag. Du finner de andre tekstene her.

Oljesektoren og den store leverandørnæringen og maritim næring som består av rederi, verft og leverandører, er våre største eksportnæringer.

Vi kan få mange større konkurser her før verdensøkonomien har tatt seg opp igjen.

Vi kan få problemer med å få frem eksportnæringer som erstatter disse. Vi har allerede begynt å satse mer på noen nye næringer inn i det grønne skiftet. 

Vi har komparative fortrinn med å satse på flytende havvind, korbonfangst og lagring og bygging av miljøvennlige skip. 

Staten vil ta det meste av kostnadene og risikoen i denne satsingen. Om vi skal lykkees med utvikling av disse eksportnæringer, er vi helt avhengig av det internasjonele grønne markedet og at vi er konkurransedyktige med våre produkter blant annet mot solceller og konvensjonell vindkraft eller gjøre kullkraft mer klimavennlig.

12. mai får vi revidert budsjett. Fagfolkene i Finansdepartementet vil da for første gang sette den dramatiske økonomiske utvikling inn i en nasjonaløkonomisk sammenheng.

Vi vil få noen første anslag på fallet i skatteinntekter og hva alle krisepakkene har kostet oss.

Den store usikkerheten blir hvor mye vi i 2020 skal tære på Oljefondet. I budsjettet som kommer i oktober, vil vi ha mer oversikt. Da blir utfordringen hvor raskt vi kan vende tilbake til handlingsregelen med å bruke 3% av avkastningen på Oljefondet.

I årstalen til sentralbanksjefen til Norges Bank i februar, var hovedbudskapet til politikerne at de måtte redusere den offetlige etterspørselen fordi vi brukte for mye av Oljefondet.

Han sa ikke at det var offentlig sektor som skulle reduseres, og det blir neppe reduksjoner i helsesektoren eller utdanningssektoren og betydningen av høy kompetanse i offentlig forvaltning er blitt synlig.

Den offentlige etterspørsel som har økt mye de senere årene, er investeringer i store samferdselsprosjekter med vekst i bygge-og anleggssektoren press i arbeidsmarkedet.

Vi investerer mye i vei-, tunnel- og broprosjekter som ikke er samfunnsøkonomisk lønnsomme.

Dersom vi av statsfinansielle hensyn må finansiere mer med bompenger, kan høye satser føre til lavere trafikk. I faglitteraturen stilles det spørsmål ved om disse bidrar til å øke produktiviteten i norsk økonomi. 

De store jernbaneprosjektene har opplevd store kostnadsoverskridelser, og det er stilt spørsmål ved om dette er kostnadseffektiv klimapolitkk fordi alternativet med å bruke bil, gir mye mindre klimagassutslipp.

Det blir også en viktig vurdering hvor mye vi kan redusere samferdselsinvesteringene før det fører til ledighet i en stor bygge-og anleggssektor.   Det kan bli utfordrende i budsjettprosessen til høsten om vi greier å vende tilbake til en ansvarlig og stabil finanspolitikk

I en periode med den store usikkerheten i økonomien, vil vi gjerne se oss tilbake for å se om vi har erfaring med tilsvarende kriser. I 1986 fikk vi en brå og alvorlig krise i norsk økonomi. Da hadde vi hatt jappetid og tillatt for høy bruk av inntekter fra oljesektoren.

Da oljeprisen falt måtte vi bråbremse. Vi fikk et skred av konkurser blant annet i handelsnæringen, og boligprisene falt kraftig og vi fikk bankkrise.

I 1992 opprettet Gro Harlem Brundtland Forum for verdiskaping, hvor hun hadde med Jens Stoltenberg, Sigbjørn Johnsen, LO, NHO, et bredt utvalg av næringslivsledere og to forskere, Torger Reve og undertegnede.

En viktig del av mandatet var tiltak for å styrke eksportnæringene. Oljesektoren skulle stimuleres med økt aktivitet på norsk sokkel og oljeselskapene skulle stimulere leverandørnæringen til å utvikle seg til en viktig eksportnæring.

Den maritime næringen med sine komparative fortrinn ble pekt ut som vekstnæring. Det samme ble den marine næringen hvor, oppdrettsnæringen var i sin spede begynnelse.

Oppgangen startet høsten 1992 og ledigheten gikk fort ned fra et nivå på over 6%. Utvidelsen av kapasiteten i høyere utdanning bidro med at vi fort fikk ned høy ungdomsledighet. Vi fikk en stor skattereform i 1992 som var viktig for å gi insentiver til samfunnsøkonomisk gode investeringer og en effektiv beskatning for å finansiere velferdsstaten.

Oljefondet ble opprettet i 1990 og vi fikk Handlingsregelen 10 år senere. En stabil finanspolitikk var nok også viktig for etablering av en god økonomisk utvikling etter denne krisen. Vi har hatt en økonomisk utvikling helt frem til nå som mangler sidestykke i historien.

Den er bare avbrudt av tre internasjonale nedgangskonjunkturer. Den første kom med dotcom boblen som sprakk i år 2000, finanskrisen fra 2008 og oljekrisen i 2015. I alle disse tre internasjonale krisene bidro Oljefondet til at vi kom lettere igjennom enn andre land.

Det var også et viktig krisetiltak å satse mer på forskning og utvikling for å få til en forskningsbasert næringsutvikling. Det ble utviklet strategiske programmer i Norges Forskningsråd og også skatteinsentiver for å stimulsre bedriftenes egen forskning.

Dengang ble det også satset på prosjekter innrettet mot det grønne skiftet for å bygge nye norske eksportnæringer. Lovende prosjekter var bølgekraft, solceller og produksjon av elbiler. Ingen av disse er blitt store norske eksportnæringer. Vi var godt igang med å bygge en solcelleindustri inntil Kina overtok dette markedet.

Vi fikk opp produksjonen av elbiler, men det vi har igjen av denne satsingen er skattefordelene for elbiler, og vi er det landet i verden med flest elbiler per innbygger.

Det drives fortsatt utvikling av bølgekraft, men dette er ikke noen stor eksportsektor.

Det vi nyter godt av i denne krisen er at vi har bygget opp et stort og kompetent forskesystem med et intenasjonalt nettverk. Vi kan derved følge med i den internasjonale forskningen under pandemien.

Det forskersystemet vil også bidra til omstillingen i norsk økonomi og vi har allerede eksempel på det med utviklingen av nye testmetoder ved NTNU hvor de bruker bioteknologisk forskning som var grunnforskning for 20 år siden (Uggelstadkulene).

Nylig ble også Bergenbio, et bioteknologisk firma fra Bergen, valgt ut med en av de medisiner som kan testes ut som mulighet for medisinering mot Covid-19.

Det skal også nå i Norge satses bredt på investeringer som kan redusere miljøbelastningen i Norge. Noen av dem kan bli nye eksportnæringer i det grønne skifte. Vi vet at det tar lang tid å utvikle nye næringer basert på forskning og det er vanskelig å plukke vinnere.

Den gode strategien er å velge et mangfold av disse prosjektene, og noen av disse vil vokse frem som vinnere.

Annonse
Annonse