Annonse
Foto: iStock/scyther5
Synspunkt

Den vanskelige åpenheten

Frode Dale er forfatter, ledelsesrådgiver og lederlos.

SYNSPUNKT. Spørsmålet er om denne forfektede verdien faktisk fungerer i praksis, og om vi er så åpne overfor hverandre som vi ønsker, mener og håper.

Selv tror jeg at vi generelt er mye mer lukket enn åpen overfor hverandre.

Jeg tror at vi rett og slett ikke er åpen nok for hvor vanskelig åpenhet i praksis faktisk er.

Åpenhet er i manges øyne en av grunnsteinene i all kommunikasjon. Noen mener at det til og med er fundamentet. For hvordan går det an og i det hele tatt kommunisere med hverandre dersom vi ikke er åpne overfor hverandre?

Siden jeg allerede har konkludert med at vi ikke er nevneverdig åpne overfor hverandre, så blir mitt hovedspørsmål: hvorfor er vi ikke det?

La oss begynne med hva åpenhet er.

Eller ikke er. Hva legger du i begrepet, og hva mener du er handlinger/atferd som kjennetegner en person som er åpen? Og er det å være lukket det motsatte av å være åpen?

Jeg tenker selv at åpenhet ikke bare er en verdi, men i bunn og grunn en ferdighet. Som betyr at det er noe du kan trene på. Jeg tror videre at åpenhet har to retninger: utover og innover. Jeg tror også at åpenhet er noe vi primært ønsker å få, men som vi ikke er så flinke til å gi. Som det jo står i bibelen: gir du ikke, så får du heller ikke noe.

Dermed står vi igjen med følgende hovedutfordring: jeg må kunne gi åpenhet og jeg må kunne ta imot åpenhet. Så da kan du jo stille deg selv det mer eller mindre enkle spørsmålet: Er jeg åpen utover til de andre om hvem jeg er, hva jeg står for, hva som er mine personlige «slagsider», hva jeg tenker/mener/føler og hvordan jeg opplever det ene og den andre?

Og er jeg (samtidig) åpen innover for å lytte til de(n) andres meninger/synspunkter/ideer og å ta de inn i mine ofte fastlåste meninger/synspunkter/ideer/forklaringer/standpunkter?

Har jeg evne til det som kalles «perspektivbevegelighet»?

Er du så åpen som du tror, antar, tenker, mener, ønsker og håper?

Basert på det jeg har lest, hørt og selv opplevd, så tror jeg trygt jeg kan si at de fleste av oss har mildt sagt mye å gå på for å oppnå «reell åpenhet».

Vi er rett og slett ganske så lukket. Særlig er vi det i forhold til mennesker med andre og ofte mer kontroversielle tanker og meninger enn det vi selv eller flertallet har.

Hva trenger vi så for å kunne være (mer) åpne overfor hverandre?

Vel, først og fremst må vi være i stand til å være åpne overfor oss selv. Og allerede her vil vi kunne møte massiv «motstand». For hvem av oss kan med hånden på hjertet si at vi faktisk er åpne og ærlige med og overfor oss selv? Som for øvrig den mer eller mindre kjente Freud har beskrevet som «Noe av det vanskeligste et menneske kan være».

Og dersom du skulle være så heldig å være akkurat det, så blir spørsmålet om du klarer å være åpen om det samme utover til dine omgivelser og eksterne partnere?

Og så kommer vel selve eksamen når det gjelder åpenhet: hvordan takler du at andre er like åpen som deg, men komplett uenig med deg? Hvor åpen er du i praksis for at noen mener at det du sier er feil, mangler faktagrunnlag, ikke stemmer med «forskningen» eller til og med er «tull og tøys». Hvor åpen er du for kritikk av deg som person?

Så mitt spørsmål til deg vil selvsagt være: Er du så åpen som du tror, antar, tenker, mener, ønsker og håper?

Vel, det vet jeg selvsagt ikke. Men du kan jo prøve å tenke over hvor åpen du har vært overfor mine til dels bastante og sikkert også for noen provoserende utsagn så langt i artikkelen?

Og hvor åpen du har faktisk vært underveis i lesingen overfor dine egne reaksjoner – og det innholdet som de representerer?

For åpenhet i praksis handler blant annet om å tåle og ikke minst takle andre mennesker og andre(s) meninger. Selv om du er «blodig uenig», og føler deg maksimalt provosert av de(n) andres utsagn, meninger og sågar atferd.

Det er trolig ikke uten grunn at den tidligere kronikkredaktøren i Aftenposten og nåværende leder for fritt Ord, Knut Olav Åmås, har skrevet boken «Verdien av uenighet». Etter å ha lest boken på nytt, tenker jeg at den egentlig burde hatt «Den vanskelige uenigheten» som tittel. Eller kanskje «Den vanskelige åpenheten».

For jeg tror nemlig at mange ser verdien av uenigheten, men dessverre ikke vanskeligheten med åpenheten.

Sykehusprest Steinar Ervik sier dette på en for meg genial måte: «Åpenhet er en belastning. Mangel på åpenhet er en enda større belastning».                

For å oppsummere: Åpenhet handler for meg om toleranse i praksis. Der toleranse burde vært skrevet med å og ikke o. For det handler i bunn og grunn om å tåle uenighet og forskjellighet. Og om å tåle(rere) åpenhet. Det var derfor jeg valgte overskriften «Den vanskelige åpenheten» på dette innlegget.

For jo mer vi unngår å erkjenne at noe er vanskelig, jo vanskeligere blir det å gjøre noe med det.

Ha derfor en avstengt, lukket og intolerant dag. Eller det motsatte. Valget er uansett ditt.

Annonse
Annonse