Annonse
Professor emeritus Arild Hervik er isolert på sykehjemmet i Molde, men produserer både tekster og meninger med laserpenn og PC.  Foto: Privat
Synspunkt
Rapport fra risikosonen

Det særnorske luksusproblemet

Over halvparten av de som dør av koronaviruset i Norge, er på sykehjem. Betyr det at det er blitt farligere å være på sykehjem?  

Det er nå fem uker siden det ble innført besøksforbud her på sykehjemmet. Da hadde vi enda ikke nådd toppen av årets sesonginfluensa, som normalt tar nesten 1000 liv, og de fleste eldre og på sykehjem.

Aldri før har hjelperne på sykehjem vært så forsiktige med å bære med seg smitte til beboerne. Det gjelder også influensa.

Rapport fra risikosonen

Foto: Kjell Herskedal / SCANPIX

Arild Hervik (71) har vært professor i samfunnsøkonomi ved Høgskolen i Molde, Handelshøgskolen BI og Norges handelshøgskole (NHH) og er nå professor emeritus ved Høgskolen i Molde. Han har særlig arbeidet mye med samfunnsøkonomisk nytte-kostnads analyser anvendt på ulike sektorer, deriblant helsesektoren. De siste 20 årene har han spesielt undervist master- og doktorgradsstudenter i logistikk. Et spesielt viktig fagområde nå med knapphet på medisinsk utstyr. 

Det er en stor bredde i det det Hervik engasjerer seg i. Han har deltatt i hele 17 statlig oppnevnte ekspertutvalg, og ledet 13 av dem – det skal være uoffisiell «Norgesrekord».

I 2015 fikk han St. Olavs ærespris.  

En muskelsykdom gjorde han til rullestolbruker for 15 år siden. Det stoppet ikke hans engasjement innen forskning, utredning og undervisning.

Nå bor han på sykehjem og hører til risikogruppen for koronasmitte. Derfor må han leve helt isolert. Det er kun pleiere som kommer inn på rommet hans.

Han følger eget fag og utviklingen i koronakrisen tett og legger ut statusoppdateringer på Facebook. Selv påpeker Hervik at det «tar litt lenger tid å skrive for meg nå for tiden, med en laserpeker som sitter mellom brillene og musa som beveger over skjermen ved hjelp av hodebevegelsen».

Dagens Perspektiv har spurt ham om han kan kommentere utviklingen av koronaskrisen slik han ser det. Dette er hans første bidrag.

Jeg var i starten bekymret for kapasiteten, og at vi fikk for få hjelpere fordi så mange måtte i karantene, måtte være hjemme med barn, eller var pålagt å være hjemme bare med den minste forkjølelse.

Jeg er blant de mest sårbare fordi jeg er på sykehjem, er over 70 år, har en muskelsykdom som gjør at jeg er i rullestol, på respirator med nedsatt pustemuskulatur, og er helt avhengig av en liten gruppe hjelpere med lang opplæringstid for å mestre mine veldig spesialiserte støttefunksjoner.

Så langt har jeg aldri følt meg så trygg som nå, og i mitt system har jeg ikke opplevd så lite fravær blant mine lojale, flotte hjelpere. I Molde har vi de siste ukene hatt stabilt bare 11 smittede – risikoen på sykehjem i Oslo og Stockholm er mye høyere. Norge – med Den norske modellen – er blant de land som foreløpig har mestret denne pandemien aller best.

Vi har hatt litt flaks, vært dyktige og så har vi Oljefondet.

Med de tre økonomiske støttepakken møter vi det økonomene omtaler som insentivproblemene, som gjør at vi bruker mer av Oljefondet enn strengt nødvendig. De permitterte har svake insentiver til å gå inn i nye og lavere betalte jobber. Bedriftene har fått sterkere insentiver til å permittere istedenfor å fortsette driften.

Kompensasjonsordningen gir bedrifter som ville gått konkurs uansett, insentiver til å søke statlig støtte. De bedrifter som får støtte får svakere insentiver til å forhandle ned husleieprisene slik at mindre av den statlige støtten havner hos huseierne.

Trolig skal rundt 200.000 bedrifter motta støtte basert på egne opplysninger om støttebehovet.

I ettertid vil det bare være stikkprøver som kontroll, og fordi det er så få bedrifter som vil bli tatt, vil det være insentiver til å oppgi feil opplysninger.

I den andre støttepakken kom det omfattende statlige garantiordninger, som gir insentiver til at staten tar mer tap og ikke eierne og bankene. Kostnadene i disse pakkene vil vi kunne tåle selv om de blir veldig høye. Problemene våre oppstår om dette blir langvarig.

I revidert budsjett som kommer i mai, er det nye næringer som skal ha støtte. Da skal staten inn med støtte for å redde petroleumsnæringen og mediebransjen.

Over tid vil det være så stort press for å få statlig støtte at vi får et særnorsk problem. Rikdommens problem, fordi vi har Oljefondet.

Dette vil være den store prioriteringsutfordringen i Norge. I alle land rundt oss blir den største utfordringen arbeidsledighet, fattigdom og fordeling. Dette vil nok også bli det største problemet i Norge fremover, og vil endre den politiske agendaen fullstendig. 

I revidert budsjett som kommer i mai, er det nye næringer som skal ha støtte

Akkurat nå er noe av det mest spennende å følge med på hva som skjer i andre land.

Sverige omtales som «annerledeslandet», hvor de i noe mindre grad har stengt ned landet enn oss. Denne uka er utviklingen i Sverige spesielt spennende å følge med på. Jeg er ingen ekspert på epidemiologi, men opplever det som spesielt interessant å følge med i hva statsepidemiolog Anders Tegnell sier på de svenske pressekonferansene.

I USA har de i enkelte stater valgt strengere tiltak, med blant annet portforbud. Her er det spennende å følge med på hvor lenge tiltakene kan vedvare, når sterke økonomiske interesser presser på.

Europa er i ferd med å gjenvinne kontroll, men går inn i en alvorlig resesjon. Tyskland er det av de største landene i EU som har mestret pandemien best – de har fortrinnet med god kapasitet i helsesektoren og en stor farmasøytisk industri som ikke har stengt ned. De gjenåpner nå barnehager og barneskoler.

Det store spørsmålet nå kan bli om Angela Merkel får så mye støtte at hun likevel fortsetter som leder.

Akkurat nå vil EU trenge henne. Kanskje vil «Marshallhjelpen»  til de søreuropeiske landene komme fra Tyskland?

USA vil ha nok med seg selv.  

 

Annonse
Annonse