Dialogen lever ennå i noen små lommer

Steinar Bryn (1954) har hatt ansvaret for utvikling og gjennomføring av Nansen Dialog prosjektet på Nansenskolen fra 1996. De siste 9 årene som senior rådgiver på Nansen Fredssenter.

SYNSPUNKT. Kai Eide skriver i Dagens Perspektiv (30.07) at dialogen er død. Eide er viktig å lytte til.

Jeg vil likevel snu på saken og si at vel er internasjonal dialog ikke i god form og muligens døende, men den lever ennå i noen viktige små lommer.

Snarere enn å utstede dialogens dødsattest må vi forsøke å arbeide for dens tilfriskning.

Det forstår jeg også er Kai Eides hovedbudskap.

På 1970-tallet erkjente vi at våpenkappløpet skapte en farlig verden og viktige avtaler ble inngått mellom stormaktene. Idag er mange av disse sagt opp og stormaktene preges av troen på egen fortreffelighet og en demonisering av hverandre.

Eide skriver at med mindre vi gjenreiser den internasjonale dialogen blir det vanskelig å møte helseproblemer, klimakrisen, samt de økonomiske og politiske utfordringer vi står overfor.

Dette er vi på Nansenskolen helt enige i, og vi forsøker å gi vårt lille bidrag i dette store og kompliserte bildet gjennom å styrke dialogen på mellomnivå.

Altså, det som i utenrikspolitikken pleier å kalles track 2 og dreier seg om å henvende seg til samfunnsledere, spesielt kommunestyrer, bydels- og grendeutvalg, lærere, journalister og engasjerte borgere.

Folk som har et konkret handlingsrom og påvirkningsmuligheter også på nasjonal politikk.

Kai Eide kjenner godt til Nansenskolens dialogarbeid i tidligere Jugoslavia, fra det startet under krigen i 1995. Han har hele tiden vært en viktig støttespiller. Det vi den gang satte i gang med var å invitere unge, potensielle ledere fra Balkan til Lillehammer i tre måneder av gangen for å diskutere mulighetene for gjenoppbygging av tillit, samarbeid og forsoning under og etter de brutale krigene.

Vi innlosjerte dem på Nansenskolens internat. Der bodde de sammen, albanere og serbere, bosniere og kroater, på delte dobbeltrom, mens krigshandlingene pågikk på Balkan.

Tre måneder er en ganske lang samtale, og selvsagt var det vanskelig. Utgangspunktet var alltid etnisk posisjonering, harde beskyldninger, politisk argumentasjon og tilløp til forhandlinger.

Ikke så forskjellig fra politiske samtaler på toppnivå. Over tid utviklet det seg imidlertid en voksende tvil om egne politikere, journalister og historielærere hadde formidlet hele sannheten. Det ble en tiltakende vilje til å lytte til de andres historier.

Dette la grunnlaget for Nansen Dialog, et nettverk av dialogsentre og store støttemiljøer på Balkan. De var inspirert av oppholdet på Nansenskolen. Disse la vekt på å skape bevegelighet i posisjoner og bygge nye respektfulle relasjoner mellom mennesker i dyp konflikt.

Etter 25 år eksisterer det fremdeles 5-6 aktive Nansen Dialogsentra på Balkan. Viktigere er det at rundt hvert senter eksisterer det levende Nansenmiljøer med hundrevis av mennesker. Til sammen har 3000 mennesker fra krigsområdene på Balkan vært på Lillehammer.

Aller først, hva skjedde med deltagerne fra det krigsherjede Balkan som vi inviterte til Lillehammer og lot følge folkehøgskolehverdagen? I dag er mange av disse faktisk blitt ledere. Vi finner dem som ordførere, rektorer, journalister, ledere av religiøse organisasjoner og på andre viktige arenaer.

I Nord Makedonia har arbeidet med unge politikere for 15-20 år siden resultert i et program for å skape et godt, felles samfunn for alle "One Society for All". Nansen dialog-senteret i Skopje arbeider med et helt nytt pensum for alle landets elever.

Det “nye” ligger i at elevene ikke skal lære historien ut fra sin etniske gruppes sannhet, men ha et felles pensum, som ikke forherliger eller usynliggjør noen gruppe. De arbeider også med etterutdanning av lærere, og nye pensa/moduler på lærerskolene.

I Bosnia Herzegovina har det til enhver tid vært nærmere 10 «Nansen-ordførere», altså folk som har vært på Lillehammer. De forteller oss hvor viktig dialogtreningen de fikk hos oss var, og hvordan de føler at det fortsetter å være viktig.

Et bevegende eksempel på dette er i Prijedor, et av de hardest rammede områder under krigen i Bosnia Herzegovina. Her ble over 3000 mennesker drept under krigene, og de fleste muslimer ble fordrevet.

Nansen-senteret i Prijedor har likevel i flere år lykkes i å samle serbiske og muslimske barn til store fellesarrangementer på Ungdommens dag, den internasjonale fredsdagen og på den internasjonale toleransedagen. Det var helt utenkelig at dette kunne skje nettopp her, i to ekstremt splittede samfunn, i et område på grensen mellom føderasjonen Bosnia Herzegovina og Republika Srpska.

Men det skjedde – og skjer.

Et møysommelig forsoningsarbeid lå til grunn for at foreldrene her skulle tillate barna å møtes. Det var til stor hjelp at ordførerne i Prijedor og Sanski Most begge hadde vært på Lillehammer, og at også ledende personer i de respektive utdanningsdepartementene hadde tilbrakt tid på Nansenskolen.

Til sammen har 180 mennesker fra dette lille og hardt rammede området vært på Lillehammer.

Det er mye som går galt på Balkan, men det er ikke fordi dialogen er for kraftløs. Det er snarere fordi den aldri er blitt skikkelig prøvd. Det hjelper lite om det er ti “Nansen ordførere” i Bosnia Herzegovina når det er 142 kommuner og situasjonen i de fleste er preget av dyp splittelse og gammelt fiendskap. Nansenmiljøene er langt ifra i flertall.

Motkreftene er mye sterkere, og vi er på vikende front flere steder. I Vukovar i Kroatia lyktes vi å samle penger til en flott ny skole som skulle romme barn på tvers av ulike religioner og etnisiteter.

Den står dessverre tragisk tom på grunn av sterk kommunal motstand. Noen bruker dette som et eksempel på dialogens manglende kraft.

Internasjonal fredsbygging satser mye på å styrke sterke institusjoner og lokale organisasjoner som ofte er døgnfluer. Det blir etter min mening lagt altfor liten vekt på kommunestyrer, lokale skoler, bydelsutvalg, grendeutvalg.

Lokale institusjoner som er der for å bli. Nansen Dialog har prioritert disse miljøene. Det betyr at mennesker som lever i sterk konflikt, har utviklet en større respekt for hverandre og har evnen til samarbeid på tvers av etniske og politiske skillelinjer.

For å få i gang dialog på toppnivå, mellom nasjonale toppolitikere, er det nødvendig at dialogen på mellomnivået styrkes. Gjennom et større press både internasjonalt og lokalt på nasjonale politikere, er det håp om forandring.

Dette presset må komme både ovenfra og nedenfra for å få effekt. Kai Eide har rett, håpet ligger i at de europeiske landene vil legge ny kraft i en politikk basert på dialog. Dette vil ikke bare styrke fredsbyggingen på Balkan, men også styrke kampen mot etnonasjonalisme i de fleste europeiske land.