Synspunkt
Forskningens selvfølgeligheter i vår datatid
Vi hører om forskningsprosjekt etter forskningsprosjekt, men sjelden om hva slags type forskning og metoder dette dreier seg om, skriver Noralv Veggeland.
Noralv Veggeland er professor i offentlig politikk.
SYNSPUNKT | Dette er en kritikk av Forskningsrådets manglende selvforståelse av forskningens ensidighet. De bør bli mer tydelig på hva slags forskning de driver med og finansierer. Vi hører om forskningsprosjekt etter forskningsprosjekt, men sjelden om hva slags type forskning og metoder dette dreier seg om.
Kontinentale land som Tyskland er gode på dette. De angloamerikanske er det ikke, for her regner man med at det er empirisk forskning, dvs. studier av det det som kan telles og måles. Her hører Norge til, og Forskningsrådets egen undersøkelsen dokumenterer stor uvitenhet om forskere og forskning i Norge. Det er ikke bra i et land med tung satsing på nettopp mangesidig forskning, fra humaniora til samfunnsforskning og teknologi.
Ofte er resultatene fra såkalte forskningsprosjekter uinteressante og selvsagte. Særlig dreier dette seg om kvalitative intervjustudier. Dette avspeiler seg også i en undersøkelse gjort av Norges Forskningsråd. Bare 27 prosent kunne svare da Forskningsrådet i vinter spurte folk i en undersøkelse om de kunne navngi en eller flere norske nålevende forskere. Litt merkelig, for aldri har Norge hatt så mange forskere knyttet til universiteter, høyskoler og institutter. Forskningsrådet er delvis selv skylden for dette for dets forsøk på forskningsformidling er minimal. Det samme avslører mediene med sin fremmedgjøring fra grunnleggende forskningsinnsikt, men oppslagene knytter seg ofte til trivielle funn som kan slås opp som sensasjonelle.
De to hjerneforskerne Edvard og May-Britt Moser er de suverent best kjente forskerne i Norge. Det er selvfølgelig ikke rart – og i høyeste grad fortjent. En nobelpris i medisin henger høyt, og ingen nordmenn har fått den før dem. Men hvor er alle de andre?
Mange ulike navn blir nevnt, selvfølgelig. Men ingen når nobelprisvinnerne – selv om heller ikke disse ble nevnt av mer enn drøye 15 prosent. Dette står i sterk kontrast til den høye tilliten som vi vil tro nordmenn har til forskning. Det har de ikke lenger. Av flere grunner.
Når norsk forskning publiseres bør type forskning angis, ikke minst forskning finansiert av Norsk forskningsråd
En grunn er den nevnte trivial forskningen om selvfølgeligheter som mediene gjerne slår stort opp. Den andre grunnen er det misbruk av forskningsresultater som politikerne bruker ved lettvint å si ....som forskning viser. Underlig at motspørsmålet aldri er å spørre "hvilke forskning, av hvem"?.
Så har vi fått Donald Trump-tradisjonen - avvisning av forskningen ved å benevne den som "fake news", altså falske og usanne nyheter og viser til sprikende resultater. Til sist er kunnskapen liten i befolkningen om at forskningen har sine ulike metoder, og dermed gjerne gir ulike resultater. Vi har empirisk forskning som begynner med en hypotese om et fenomen. Så består forskningen i å observere, eksperimentere, telle, måle, intervjue, og på dette grunnlaget trekke generelle konklusjoner angående bekreftelse eller ikke av hypoteser om virkeligheten, om fysiske, psykologiske fenomen og samfunn.
Masseintervjuer er populære, særlig i vår tid, med avansert datakraft som kan behandle store mengder enkeltdata. Det er nesten ingen grenser. Naturvitenskapens framvekst skape dette metodeidealer og vår tids dataprogram for behandling av empirisk stoff er uovertruffen.. Så har vi den analytiske forskningen som deduserer, avleder metodisk, som går bak empirien og splitter opp, studerer interessene bak teknologiske nyvinninger, ideologier og empiriske observasjoner som dermed skaper en mer kritisk teori i forskningen.
Den såkalte Frankfurterskolen bekjente seg ganske enkelt til retningen de kalte kritisk teori. Mange kjente navn kan knyttes til denne skolen fra Herbert Marcuse til Ernst Bloch, fra Eric Fromm til nålevende Jürgen Habermas. Med unntak for Habermas som var for ung, måtte alle flykte Nazi-Tyskland og endte opp i USA. Habermas ble nettopp 90 år og aktiv med sin kritiske teori. Vi snakker om analytisk vitenskap som for eksempel filosofi og historie, og som ideologikritikk.
Det har alltid vært en viss spenning mellom empirisk forskning og analytisk forskning med sine kritiske teorier. Empirisk forskning og metode har historisk alltid hatt den anglosaksiske verden som episenter, mens den analytiske forskningen har hatt sitt episenter i det kontinentale Europa med Tyskland i front.
Norge har vært en blanding, men med den tyngde USA har spilt i forskningen etter annen verdenskrig, er Norge mer og mer blitt trukket inn i den empiriske metoden med tro på at bare det observerbare som kan telles og måles forteller sannheten.
Det kalles også metodisk positivisme, som undertegnende gjennom årene har rettet et kritisk blikk på og underkjent som en universell tilnærming. Tesen om at all forskning i sin karakter er politikk kan begrunnes og lettest avleses ved lesning av vitenskapens historie. Når norsk forskning publiseres bør type forskning angis, ikke minst forskning finansiert av Norsk forskningsråd.
Synspunkt
Skriv til DP Synspunkt
Del dine meninger med ledere og andre ressurspersoner i arbeids- og samfunnsliv? Skriv til DP SYNSPUNKT.
