Annonse
Per Bugge-Asperheim spør hva vi egentlig vil med børsen. Foto: iStock / Gwengoat
Synspunkt

Hva vil vi med Børsen?

Per Bugge-Asperheim er sivilingeniør    

SYNSPUNKT.  Hverken han eller Kåre Willoch var klar over at avviklingen av kreditt reguleringen betød et vendepunkt i Norge. 

Vedtaket i Stortinget i 1995 om nye aksjelover kan tolkes som ønsker om selveier-demokrati. Vi er langt fra målet. Bare 4 % av eierne på børsen er privat personer.   

I Dagens Perspektiv nr. 26 side 20 har Knut Petter Rønne et intervju med børsdirektør Øyvind Amundsen. «Uheldig at Børsen ikke tiltrekkes seg flere småsparere. 4 % er mindre enn i andre land», sier han. 

Forslaget er at mindre skatt kan få folk til å kjøpe aksjer istedenfor eiendom. 

Kjøp noen trygge aksjer, og følg disse, er hans råd. Folk flest kan ikke slikt og lytter heller til meglere eller banken. De tjener sitt brød på omsetningen. Hvem har da ansvaret? Jo, staten.

Da kursene datt i 1929 i USA, hadde de store som Rockefeller solgt seg ut. Småsparerne satt igjen med tapet.  De som hadde penger, hold seg unna.  I 1933 tok staten ansvaret.  Bare bedrifter hvor risikoen er liten, kan børsnoteres, og alle selskap kontrolleres hvert halvår.

Etter hvert turte folk å kjøpe aksjer for deler av sin lønn.  Styret på New York børs nektet å føye seg etter de nye reglene.  Først da presidenten sendte et forslag til Representantenes hus om ekspropriasjon av NYSE til fordel for føderal regjering i 1937, ba NYSE om pent vært. Meglerne prøver gang på gang å svekke reglene, men stoppes av SEC. 

Stortingets vedtak om to helt uavhengige aksjelover i 1995, legger til grunn et Aksjetilsyn med samme makt som US Securities Exchange Commission.  Det ble presisert i vedtaket om å privatisere Oslo Børs i 2000.  Men det ble administrert vekk i Finansdepartementet under regjeringen Stoltenberg I og Bondevik II. 

Første virkning ble kjempeopsjoner til ledere i store selskaper som Hydro. Det var ingen selvfølge at samfunnsoppdrag til Oslo børs skulle privatiseres.

Salget av Oslo børs burde vært behandlet i Stortinget i 2019.  Det blir mer effektiv drift, sier Øyvind Amundsen, til glede for ny eier Euronext. 

Staten har droppet muligheten for at mange småaksjonærer vil spare i aksjer på børsen, slik Stortinget ba om. Det er grunn til å spørre om forbindelsen mellom finansmiljøet og Finansdepartementet  er for tett. 

Nå vil folk flest fortsatt spare i hus, hytte og eiendom.

Det bringer opp en enda bredere spørsmål. Må staten alltid være passiv eier? Finansmiljøet holder på det. Arbeiderpartiet tør ikke å foreslå noe annet, for da blir de beskyldt av Høyre for planøkonomi.  Tyskland har en annen politikk. Der eier staten noen bedrifter for å gjennomføre deler av en langsiktig nærings-politikk som de private selskapene ikke løser. 

Da Stein Erik Hagen ville selge Elkem, hadde ikke norske investorer så mye penger. Staten kunne kjøpt Elkem og senere solgt ut deler over Oslo børs. En kunne beholdt 33% eller mindre. 

Cermaq var et fiskefór selskap eid av Statskorn, som kjøpte seg opp i oppdrett av laks i Chile. Mer marint fór var ønsket. Et familieselskap i Peru trengte kapital og valgte Cermaq fremfor den kinesisk stat til høyere pris.   

Staten eide 60%, og målet var å sikre konkurranse på laks i Norge. Men Marine Harvest kjøpte seg opp til 1/3 for å hindre fusjonen. Her kunne Næringsdepartementet kjøpt selskapet i Peru via et statsselskap og så til Cermaq. Arctic megler sa prisen bare kan settes ved å tilby selskapet til salg. Styret i Cermaq var tydelig irritert, men måtte følge eierens vedtak. 

Oppkjøpsfondet Altor ga høyeste bud. Året etter solgte de det til Mitsubishi Co. Undertegnede engasjerte seg for estimere selskapers verdi. De mindre aksjonærene ble aldri spurt til råds..  Ledelsen i Cermaq måtte få opsjoner for ikke å gå på dagen. Geir Isaksen ble senere leder av NSB. 

Det finnes flere eksempler på at vi fører en næringspolitikk som landet ikke er tjent med. Det er behov for nytenkning som vil bidra til innovasjon og tjene aksjonærer.

Annonse
Annonse