Annonse
Foto: Arie Wubben / CC
Synspunkt

Kanskje noen av erfaringene fra pandemien kan være nyttige?

Erlend Vestre er konsulent hos Devoteam Fornebu Consulting.

SYNSPUNKT. Oxford University Future of Humanity Institute har identifisert pandemi og ekstreme klimaendringer som to trusler som truer grunnlaget for den menneskelige sivilisasjon.

Regjeringen har iverksatt de sterkeste og mest inngripende tiltakene etter annen verdenskrig, for å hindre at omfanget av Korona-pandemien får behandlingskapasiteten i helsevesenet til å bryte sammen.

Vil erfaringen med pandemien økte aksepten for tøffere tiltak for å unngå ekstreme klimaendringer?

Helsevesenets behandlingskapasitet er det vi kaller et felles gode. Det er finansiert over statsbudsjettet og er tilgjengelig for alle som kvalifiserer til bruk av det. Den enkelte behandlingsplass kan kun brukes av én person av gangen. I en normalsituasjon kan for høy etterspørsel håndteres av køordninger, som forhåpentligvis ikke er så omfattende at det resulterer i tap av menneskeliv.

Det kan likevel oppstå situasjoner der felles goder blir overbeskattet, som f. eks Korona-pandemien. Viruset, kombinert med befolkningens smittespredende atferd, kan resultere i et akutt behandlingsbehov som er betydelig større en behandlingskapasiteten. Overbeskatning av felles goder er det Garrett Hardin i 1968 benevnte som allmenningens tragedie. Det vil si at den enkelte aktør handler til sitt eget beste, selv om de dermed på lang sikt skader seg selv og alle andre.

Hardins påstand var at problemer som allmenningens tragedie er prinsipielt utløselige ved hjelp av ny teknisk kunnskap eller teknologiske nyvinninger. De kan utelukkende løses ved hjelp av gjennomgripende holdningsendringer eller eksplisitte politiske tiltak, fordi det er snakk om negative konsekvenser av et samlet atferdsmønster. Tilfellet med Korona-pandemien er så akutt at det ikke er tid til å vente på ny teknologi. Holdningsendringer som virkemiddel alene vil ta for lang tid før de eventuelt gir vesentlig effekt. Regjeringen har derfor iverksatt særdeles sterke tiltak.

I flere avisartikler reflekteres det over om denne krisen kan være startpunktet for atferdsendringer som gjør at vi kan håndtere klimakrisen på en mye bedre måte, som er et annet eksempel på allmenningens tragedie. Global oppvarming skyldes først og fremst at vi er for mange mennesker, som tar for stor plass, som bruker for mye ressurser og som slipper ut for mye klimagasser. Det er mange som håper at teknologien er det som skal redde oss, slik at vi kan fortsette å leve som før. Ny teknologi og nye teknikker vil ikke erstatte behovet for politiske tiltak, men vil påvirke det politiske handlingsrommet.

Nødvendige holdningsendringer blant produsenter og konsumenter vil med stor sannsynlighet ta lengre tid enn de 10 årene vi ifølge fagfolk har til rådighet. Omlegging til produksjon, distribusjon og konsum av varer og tjenester som gjør at vi når 2 graders målet, vil være betydelig. Den vil også kreve omfattende investeringer. Endringer og investeringer som svekker konkurranseevnen, vil ikke bli gjennomført uten ytre press.  Større systemendringer krever sterke insentiver som utøvelse av forbrukermakt, skatter og avgifter, offentlige støtteordninger og påbud som endrer eller forbyr atferd som er destruktiv for fellesskapet. Slike insentiver må være like for aktørene i disse systemene.

Det er en grunnleggende forskjell mellom Koronapandemien og de scenariene som er beskrevet ifm. global oppvarming. Koronapandemien er en tydelig og nærværende fare. Antallet smittede, antall innleggelser og antallet døde oppdateres fortløpende. Det kan vi forholde oss til, det gjør at vi har vilje til å iverksette drastiske tiltak.

De potensielt katastrofale konsekvensene av klimaendringene ligger en god del år foran oss. Når trusselen oppleves som uklar og langt frem i tid, er det vanskelig å få gjennomført tiltak som er kraftige nok. Tiltak ifm. klimakrisen vil heller ikke vare kun noen uker eller måneder, men må antas å være permanente.

Tiltak som ikke har tilstrekkelig støtte i befolkningen vil være vanskelige å gjennomføre. Politikere som løper for langt foran befolkningen mister tilliten i befolkningen. Politikere vil heller ikke føre en politikk som ødelegger gjenvalg. Befolkningens forståelse av risiko og aksept for konsekvenser av tiltak, definerer derfor mulighetsrommet for politiske tiltak.

Tiltakene som er innført ifm. Koronapandemien aksepteres fordi den helsemessige trusselen oppleves som så alvorlig akkurat nå. Blir konsekvensene av tiltakene for negative, vil støtten avta. Kraftige klimatiltak har ikke det samme grunnlaget for aksept i befolkningen.

Dagens risikoforståelse tillater ikke sterkt inngripende og kostbare tiltak. Når risikoforståelsen endrer seg vil det åpne for kraftigere tiltak. Aksepten vil øke dersom tiltakene kombineres med støtteordninger og tilstrekkelig tid til å omstille seg.

Skulle vi bare ha 10 år på oss må regjeringen starte med en gang. Kanskje noen av erfaringene fra Koronapandemien kan være nyttige?

Annonse
Annonse