Korona-opposisjonen

Aslak Bonde skriver om norsk politikk for Dagens Perpsektiv.

ANALYSE. Samfunnsforskere som driver med sammenligning mellom land har et eldorado av muligheter i Skandinavia under koronakrisen. Forskjellen mellom Sverige og Danmark/Norge i smittehåndtering er vel kjent.

Selv om det for tiden ser ut til at Sveriges strategi har kostet flest liv, er det for tidlig å si om svenskene har vært mindre kloke enn oss. Dødstallene og medisinske følgeskader må vurderes først etter at pandemien er stanset av en vaksine.

Dessuten er koronakrisen så sammensatt at vi må vente på forskning blant annet om samfunnsøkonomi, mental helse og generell tillit til myndighetene før det blir mulig å si noe substansielt om norske myndigheters mange valg i et komparativt perspektiv.

Danmrk vs Norge

Sammenligning av land vil også være nyttig, når man skal se på sammenhengen mellom politiske prosesser og myndighetenes handlekraft og valg av tiltak. I slike studier vil forskjellene mellom Danmark og Norge være interessante.

Det er slående hvordan to ulike politiske tilnærminger har resultert i en ganske lik politikk. Den danske regjeringen har i hele kriseperioden vært i forhandlinger med en samlet opposisjon om hvordan smittevernarbeidet skal foregå. Her i landet har det vært lite samarbeid mellom regjeringen og opposisjonspartiene på Stortinget.

Faktisk har det ikke vært en eneste formell eller uformell kontakt mellom statsminister Erna Solberg og lederne for opposisjonspartiene etter at Stortinget gikk fra hverandre 19. Juni. Det såkalte koronautvalget, som besto av stortingspresidenten, opposisjonslederne, statsministeren og relevante statsråder, er det ingen som har ønsket å revitalisere.

På de siste møtene ble det mye mer av et redegjørelsesorgan enn et beslutningsforum.

SV har riktignok levert inn et forslag i Stortinget om at smittevernloven må endres slik at de folkevalgte får en mulighet til å gripe inn, dersom de mener at smitteverntiltak er for inngripende. SV ønsker seg en ordning der Stortinget driver umiddelbar etterkontroll av de tiltakene myndighetene innfører.

Akkurat hvordan det går med det forslaget når Stortinget samler seg til møter i neste måned, er det vanskelig å si noe om nå. De andre opposisjonspartiene har en ambivalent holdning til sin egen rolle. På den ene side mener de at koronakrisens første fase viste hvor viktig det var at regjeringen ikke fikk holde på alene.

Hadde vi ikke da hatt en aktiv og våken opposisjon, ville de økonomiske mottiltakene ha kommet senere og vært annerledes, samtidig ville vi ha hatt en koronalov som ga regjeringen fullmakter som man ellers bare har i krig.

På den annen side krever presis og rask smittevernshåndtering detaljert og umiddelbar kunnskap om trusler og muligheter. Stortinget kan, og bør, ikke ha den samme informasjonstilgangen som regjeringen. Dermed er det heller ikke mulig for Stortinget å ta gode beslutninger.

Selv om opposisjonslederne irriterer seg over at Erna Solberg stadig har redusert Stortingets rolle til å være utelukkende en kontrollør av smittervernshåndteringen, så innser de at hun for en stor del har rett.

Som et tilleggspoeng kommer de mer spillteoretiske betraktningene inn. Opposisjonspartiene vil ha muligheter til å kritisere. Det er vanskelig, dersom man er medansvarlig. Sett fra statsministerens ståsted er det en fordel å være mest mulig alene om krisehåndteringen.

All erfaring tilsier at ledere som gjør en noenlunde god jobb får en økende tilslutning i krisetid. Erna Solberg har ingen ønsker om å dele æren for en god krisehåndtering med opposisjonen.

På den annen side hadde det kanskje ikke vært et problem for Solberg å dele æren med de andre partiene. Erfaringen i Danmark er at statsminister også der er blitt mye mer populær under krisen – selv om hun i mye større grad har samarbeidet med opposisjonspartiene i det danske parlamentet.

Skjenkestopp?

Frem til nå har det vært slik. Også på dette området er det nødvendig med et mye lengre tidsperspektiv. Ettersom krisen varer, er det mulig at opinionen ikke vil ha den samme toleransen for regjeringens frem og tilbake-strategier.

Alle forstår at myndighetene seiler i ukjent farvann og at det er nødvendig hele tiden å justere smitteverntiltakene, men det ville være rart om ikke aksepten for uforutsigbarhet etterhvert gikk litt ned. Spesielt innenfor kultur- og utelivsbransjen begynner tålmodigheten å bli tynnslitt. De burde i det minste få vite om de kunne få planlegge for julekonserter.

Ukens tema har vært skjenkestopp. Etter at byrådslederne i Bergen og Oslo gikk kraftig ut mot det sentrale direktivet om å stenge utestedene ved midnatt, hadde mange ventet at Bent Høie ville myke opp denne uken. Men han sto på sitt.

Tidlig skjenkestopp fører i følge regjeringen til at det drikkes mindre og at det totalt sett blir mindre smittefarlig adferd. Det at flere blir smittet på hjemmefester enn på utesteder er irrelevant, fordi man ikke kan vite hvor mange flere som ville ha blitt smittet, dersom utestedene hadde fått lov til å skjenke alkohol utover natten.

Isolert sett var det neppe vanskelig for regjeringen å stå på sitt. Men det er mulig at Erna Solbergs folk ikke har tenkt nok over konsekvensene av at det lokale selvstyret overkjøres.

Det er nemlig et påfallende trekk ved koronahåndteringen at lokale myndigheter bare har handlefrihet i en retning. De kan være strengere enn myndighetene anbefaler, men de kan aldri være mindre strenge.

Kommunenes ansvar

Tar man i betraktning at det norske systemet legger veldig mye av ansvaret for den konkrete smittehåndteringen på kommunene, er det pussig at tilliten er begrenset på den måten. I de første ukene var det ingen tvil om at kommunene ønsket at det var slik. De trengte å støtte seg på klare sentrale retningslinjer når de skulle gjøre ting som borgerne ikke forsto nødvendigheten av.

Nå er virkeligheten annerledes. Kommunene har ervervet mye kunnskap og har fått økt selvtillit og troverdighet.

Spesielt på ett område hadde det vært rom for større lokale variasjoner, og det gjelder eldreomsorgen. Der har helsemyndighetene lagt opp til et visst skjønn, men fremdeles er det slik at det er strenge restriksjoner for syke- og omsorgshjemmene over hele landet.

Det betyr at eldre får mindre kontakt med sine nærmeste enn de ellers ville ha hatt - også i kommuner hvor det i lang tid har vært helt fritt for koronasmitte, og hvor man har liten risiko for import av smitte.

Det er vanskelig å måle kvalitet i omsorgen for de eldre, men det er grunn til å tro at én av korona-oppsummeringene vil være at den psykiske helsen for de eldste og sykeste ble dårligere. Ettersom regjeringen ikke lar de kommunale myndighetene bestemme fritt, og ettersom den ikke konsulterer opposisjonen på Stortinget, står den helt alene med å ta ansvaret.

Det kan bli tungt å bære for Høyre og Erna Solberg neste år – for eksempel på valgdagen.