ukeforum
Krise koster
Koronakrisen koster familier og privatpersoner, bedrifter og kommuner, kulturarrangører og frivillige organisasjoner. Og den koster staten – i tapte skatter og avgifter, og i pengene som blir brukt for å gjøre krisen levelig for oss alle, skriver Julie Lødrup.
Julie Lødrup er førstesekretær i LO.
SYNSPUNKT | De siste månedene har Stortinget vedtatt to store krisepakker, og regjeringen legger i disse dager frem et forslag til en tredje. De to første pakkene har primært dreid seg om å få Norge gjennom den mest akutte krisen, mens den tredje skal vise vei fremover, ut av krisen.
Vi vet ikke hvor mye koronaen kommer til å koste oss, anslaget er nå 450 milliarder kroner.
Og nå trengs motkonjunkturtiltak for å få Norge i gang igjen.
Næringslivet og offentlig sektor, lokalt og nasjonalt, må jobbe sammen for å folk tilbake i jobb og hjulene til å rulle.
Det kommer også til å koste penger. Det trengs, men da trenger også staten økte inntekter. Hvis ikke vil det ramme vanlige folk mest i neste runde, med kutt i velferdstilbud.
Nå, mer enn noensinne, ser vi betydningen av at alle bidrar.
Da kan Cayman Island kun være en sommerhit, og ikke et – av flere – steder som blir brukt av de rikeste til å organisere seg bort fra å bidra med skatt til fellesskapet. Norge taper minst 10 milliarder i skatteinntekter årlig fordi selskaper kunstig flytter overskudd ut fra Norge og til lavskatteland.
Internasjonalt samarbeid er viktig for å hindre skatteflukt. Men vi kan ikke vente på at alle land skal blir enige, det er mye vi kan gjøre nasjonalt. Skatt er først og fremst nasjonalstatens ansvar, og det er vår oppgave å verne om skattegrunnlaget i Norge. Det finnes ikke en quick-fix, men samlet sett kan flere tiltak gi en god effekt.
Maria Walberg og Marianne Marthinsen har i sin bok «Rødt lys - Det store skatteranet og hvordan vi kan stoppe det» presentert en rekke gjennomførbare tiltak for å begrense skatteflukt.
For det første må det bli vanskeligere å flytte overskudd kunstig ut av landet.
Et viktig skritt på veien er skatt på rente og royalty, som har vært ute på høring denne våren. Ved å plassere gjeld i norske datterselskaper, kan flernasjonale konsern flytte overskudd ut av Norge via rentebetalinger til selskaper i land med lavere beskatning. På samme måte kan eierskapet til immaterielle rettigheter plasseres i lavskattland, slik at norske datterselskaper kan betale royalties for å benytte seg av disse rettighetene, og slik flytte overskuddet til land med lavere skattesatser.
Lav kontrollprosent, kombinert med svake straffereaksjoner, bidrar til at selskaper og skatterådgivere risikerer lite ved å utforske randsonen av hva regelverket tillater
Slik overskuddsflytting kan defineres som transaksjoner som reduserer et selskaps skattebelastning i Norge, men som i liten grad påvirker selskapets investeringer og virksomhet i Norge. Dette bidrar til økt ulikhet, svekket velferd og svekket konkurranse. Kildeskatt på renter og royalty vil være et viktig bidrag for å svekke insentivene for en slik organisering.
For det andre må det offentlige bruke markedsmakten sin målrettet.
Offentlige innkjøp står for omtrent 14 prosent av BNP, og disse pengene bør selvsagt ikke brukes i selskaper som er basert i skatteparadiser. Statseide selskaper må få beskjed om hvor de ikke kan investere, så vi sikrer at våre felles virksomheter bidrar til å undergrave inntektsgrunnlaget vårt. Det samme gjelder reglene til Statens Pensjonsfond Utland.
For det tredje trenger vi både mer åpenhet og mer kontroll.
Skatteetaten trenger økt kapasitet for å kunne følge opp saker som er i strid med gjeldende lovverk. Og de trenger bedre regler for å lykkes. LO mener vi er fanget i en ond sirkel når det gjelder kontrollen med særlig flernasjonale selskapers skattearrangementer. Skatteetatens informasjonstilgang svekkes av for omfattende taushetsplikter og for lite omfattende opplysningsplikter. Dette vanskeliggjør kontrollarbeidet, noe som bidrar til at kontrollprosenten blir lav.
Lav kontrollprosent, kombinert med svake straffereaksjoner, bidrar til at selskaper og skatterådgivere risikerer lite ved å utforske randsonen av hva regelverket tillater. Dette gir uønskede insentiver – og forsterkes ytterligere av at gevinsten ved slike skattearrangementer samtidig kan være svært høy. Det er derfor behov for en bedre regulering og enklere informasjonstilgang
Krisetider synliggjør svakheter ved samfunnet. At skattebidragene ikke er rettferdig fordelt i praksis fordi noen stikker unna, er et av dem. La en del av veien videre bli en samlet kamp mot skatteflukt fra Norge.
Synspunkt
Skriv til DP Synspunkt
Del dine meninger med ledere og andre ressurspersoner i arbeids- og samfunnsliv? Skriv til DP SYNSPUNKT.
