Når politikken styrer lovforståelsen

Øystein Blymke er tidligere ekspedisjonssjef i Justisdepartementet.

SYNSPUNKT. Noen mener å vite at lover har blitt brutt ved ansettelsen av Nicolai Tangen som oljefondsjef. Andre mener å vite at noen lover burde hatt forrang for ande, mens ytterligere andre mener at lovene ikke har blitt forstått rett.

I denne «rettsvillfarelsens tid», kan det nesten være fristende for en statsviter å trekke den salomoniske slutning at «makta rår», og at sånn må det bare være. En bastant slutning, og særdeles lite juridisk i sin form, men den har tross alt støtte å finne, helt tilbake til Johan Sverdrup, som under et innlegg i Stortinget i 1872 uttalte: «All makt skal samles i denne sal».

Saken om ansettelse av ny oljefondsjef har vist at stortingsmakta rår. I denne saken har det medført at både regjeringen og Norges bank sitt hovedstyre har innsett at deres lovforståelse ikke har blitt lagt til grunn, uansett hvor mange advokater som har vært engasjert for å underbygge og legitimere den.

Og uansett hvor mange juridiske utredninger som har vært produsert og levert partene, og uansett hvor mange lover og regler som understreker Norges Banks «uavhengighet», så har nok både finansministeren og Norges Bank-direktøren i denne saken uttrykkelig fått bekreftet hvor den realpolitiske tyngdekraften har sitt episenter.

For alle involverte parter i saken, advokater, byråkrater og politikere, har alle de spektakulære begivenheter som har fulgt i dens kjølvann vist for all verden at realpolitikken trumfer moralpolitikken, og at en rettsvitenskapelig basert lovforståelse lett kan møte retts-politiske brottsjøer som utfordrer mer enn de klargjør.

Realpolitikkens dominans
Utøvelse av realpolitikk betyr å ha sans for det praktisk mulige eller det pragmatiske. En politikk godt frikoblet politiske verdier, ideologier og ofte med en lovforståelse som heller søker etter resultater og løsninger, fremfor å dyrke juridiske problem som nye og uløste.

Realpolitisk maktutøvelse kan imidlertid fremstå, i sjenerende grad, som en politikk der egeninteressen settes i sentrum, med partiinteressen som en god politisk følgesvenn.

Moralpolitikk derimot kan defineres som en politikk, trygt tilkoblet idealer, moral, verdier, samt innhegnet i de beste juridiske rettferdighets- og rettssikkerhetsprinsipper

I Norges Bank-saken har vi vært vitne til politikere og byråkrater som både ønsker å fremstå moralpolitisk og realpolitisk, og samtidig oppnå tillit og troverdighet. Ingen lett balanse-øvelse.

For media og velgere flest har nok denne politiske øvelsen heller bidratt til å forsterke mistanken om at en liten justering av den strengeste forvaltningsrettslige tolkning har vært nødvendig for å få ønsket resultat, snarere enn at tilliten til forvaltningsapparatets uavhengighet og uhildethet har blitt tilsvarende styrket.

«For alle praktiske formål»
I Norges Bank-saken ble det mye støy rundt det løsningsorienterte (real-politiske - juridiske) utsagnet: «for alle praktiske formål». Var det godt nok for å kunne eliminere – på avtalerettslig grunnlag – de økonomiske bindinger mellom ny oljefondsjef og de fond (økonomiske «interesser») han var eier av- eller interessent i?

Skulle Storting og regjering vise avtalepartene tillit til at avtalen var rett og riktig, eller ville «tillit» i skeptikernes øyne kreve at man ytterligere måtte utredet seg juridisk fram til den «rette» forståelsen av begrepene «eliminere» og «for alle praktiske formål»

Prosessen ble med ett til spørsmål om moral, tillit og juridisk, avtalerettslig og forvaltningsrettslig forståelse, i en sann blanding. Et spørsmål om lovforståelse om normers og prinsippers betydning, om innsynskrav, om kontradiksjon, om saklighet og mer generelt; «forsvarlighet i saksbehandlingen» osv. osv.

Gjentagelsesfare?
Hvor stor er faren for at de samme feil, mangler og svekkede tillitsrelasjoner oppstår igjen? De er i alle fall ikke «eliminert». Hverken nye, eller enda mer detaljrike og instruerende kontroll- og tilsynsregler, ei heller nye etiske retningslinjer, vil kunne hindre gjentagelser i en eller annen form eller variant.

Med vårt maktfordelingsprinsipp som et rettslig og institusjonelt rammeverk er det kort og godt ikke mulig å unngå, hverken rolle-, interesse- eller juridisk baserte konflikter.

Poenget er imidlertid at de må løses, på en forsvarlig og skikkelig måte. Og at alle deltakende aktører er mer løsningsorienterte enn problemorienterte. Det betyr at man må forholde seg realistisk til at interessemotsetninger kan utfordre, både jussen og politikken, og at løsningene gjerne oppstår, gjennom en blanding av realpolitikk og moralpolitikk.

En ryddigere» ansettelsesprosess?
Etter at en politisk og juridisk holdbar løsning på ansettelsessaken i Norges Bank var funnet, kom fort kravet om at man nå må sørge for regler som gir en «ryddigere» ansettelsesprosess.

Hvilke regler skulle det være? Hvis en slik oppgave om «bedre regelstyring» blir overlatt til rettsbyråkrater eller advokater er nok sjansen relativt stor for at det blir flere og mer detaljerte regler, uten at større «ryddighet» blir påtakelig.

Til slutt kan det være grunn til å minne om at det helt grunnleggende viktige i enhver HR-prosess (ansettelsesprosess intet unntak) er at det etableres tillit og åpenhet mellom alle ledd som er satt til å delta i prosessen, og som er med på å avgjøre hvem som til slutt skal ansettes. Tillit og åpenhet er grunnleggende viktig, enten det er snakk om en ekspedisjonssjef eller en oljefondsjef.

Nå er denne saken endelig løst, får vi håpe. Realpolitikken, moralpolitikken og jussen har fått sagt sitt. Så er det bare å håpe at de enkle, men sentrale, personalpolitiske prinsipper som «tillit» og «åpenhet» blir forstått like godt, og behandlet like grundig som de forvaltningsrettslige regler om innsynsrett, søknadsfrist og habilitet.

Synspunkt

Skriv til DP Synspunkt

Del dine meninger med ledere og andre ressurspersoner i arbeids- og samfunnsliv? Skriv til DP SYNSPUNKT.

Les alle synspunkt her.

---