Småpartienes skjebne

Aslak Bonde analyserer politikk for Dagens Perspektiv.

ANALYSE: Klima- og miljøminister Sveinung Rotevatn valgte en utradisjonell lansering av sitt eget kandidatur som Venstre-leder denne uken. Video-presentasjonen som ble lagt ut på sosiale medier skulle gi inntrykk av en politiker som følger med i tiden og som vil snakke mer åpent og direkte med velgerne enn det som har vært vanlig i norsk politikk.

Moderne lansering

Rotevatns programerklæring er å gjøre Venstre til et moderne liberalt parti, og da passer det bra at lanseringen også er moderne. Den ytterst urbane Venstre-mannen fra Nordfjordeid i gamle Sogn og Fjordane fylke fortalte mediene at han valgte å gå åpent ut med sine lederambisjoner fordi det nå var viktig at det blir slutt på spekulasjoner, lekkasjer og tilslørte persondiskusjoner som i alt for lang tid har plaget Venstre. Det har, ifølge Rotevatn, ikke vært bra for noen.

Alle, både i og utenfor Venstre, vil være enige i at persondiskusjonene ikke har vært bra for partiet, men Rotevatns ideelle begrunnelse for å lansere sitt kandidatur nå blir neppe trodd. Den sannsynlige forklaringen er at han er redd for at de to statsrådene Iselin Nybø og/eller Guri Melby kan skyve ham ut av lederkabalen. De to har brukt de siste månedenes statsrådserfaring til å styrke sine posisjoner i partiet. Det er ikke utenkelig at Venstre-landsmøtet, som skal avholdes i slutten av september, vil foretrekke en leder som ikke har vært med i det samme renkespillet som Rotevatn og Abid Raja har vært.

Rotevatn forsøker nå å presse Melby og Nybø til å klargjøre sine lederambisjoner på et så tidlig tidspunkt at de vil være usikre på egne muligheter for å vinne. Mens Abid Raja og Sveinung Rotevatn lenge har posisjonert seg for de høyeste posisjonene i partiet, har de to kvinnene vært mer avventende. Deres tilhengere har ikke testet ut stemningen i partiet på samme måte som Rajas og Rotevatns tilhengere har gjort.

Et spenningsmoment ved den kommende lederkampen er om den vil ha noe å si for Venstres veivalg i politikken. Kommer det til å spisse profilen slik at det blir mer attraktivt for urbane og unge velgere, eller vil det forsøke å beholde litt av det gamle bygde-Venstre der man er mer konservativ i verdispørsmål, mer skeptisk til EU og mer opptatt av vilkårene for fiskere, bønder og ikke minst småbedriftseiere i lokalsamfunnene?

Samarbeidsformer

I forlengelsen av slike diskusjoner kommer samarbeidsspørsmålet opp. Da partiet gikk inn i Erna Solbergs regjering, var nesten en tredjedel av Venstres landsstyre motstandere. De mente at avstanden til Fremskrittspartiet var for stor. Nå som Frp er ute av regjeringen, er det lite uenighet om regjeringssamarbeidet, men foran neste valg vil det igjen kunne oppstå diskusjoner om Frp-samarbeid.

Det vanligste i samarbeidsdiskusjoner er at man vurderer hvor mye gjennomslag man vil få for egen politikk i de ulike regjeringskonstellasjonene. Det er mye mindre diskusjon om de antatte nederlagene. Hvor smertelige vil de bli, og hvordan er mulighetene for å håndtere dem på best mulig måte. Småpartienes skjebne er at de lider mange nederlag i et regjeringssamarbeid, og det blir da ekstra viktig hvordan det slår ut på stemningen både hos velgerne og innad i partiet.

Om å takle nederlag

I øvelsen «å takle nederlag» har KrF-leder Kjell Ingolf Ropstad gitt gode eksempler denne uken. Det tradisjonelle eksemplet kom i saken om Moria-flyktningene. Der har KrF-ledelsen i mange uker lekket til mediene en antagelse om at Høyre ville gi etter for KrFs krav om å hente ut noen sårbare barn og unge fra leirene på de greske øyer. Da statsministeren nektet, startet KrF et arbeid i Stortinget som kunne ende med at KrFs og Venstres stortingsrepresentanter stemte mot egen regjering.

Om det noen gang ville ha gått så langt, eller om KrF gjorde dette bare for å gi et falskt inntrykk av at de var tøffe, får vi aldri vite. Statsminister Erna Solberg gikk i siste liten med på å gi KrF akkurat det partiet trengte for å skjule sitt nederlag: Et klart og sterkt løfte om at regjeringen skal hente ut flyktninger, med en liten skrift under løftet om at Norge ikke skal gjøre det før 8-10 andre land også har hentet ut noen fra leirene. KrF kan vise frem regjeringens vilje, mens Høyre kan svare på angrep fra Frp ved å vise til at det ikke skjer noe før man får til en europeisk løsning – akkurat slik Høyre hele tiden har stilt krav om.

KrF har fått et gjennomslag i Moria-saken som bare er en seier, dersom de innenrikspolitiske prosessene i en rekke andre europeiske land gir det resultatet KrF håper. Det er ikke mye til seier, men det er likevel mulig å selge det inn som én.

Akkurat slik klima- og miljøminster Sveinung Rotevatn tidligere i vår presenterte resultatet av det interne slaget i regjeringen om iskanten. Det dreide seg som kjent om hvor langt nord det skal være mulig med olje- og gassvirksomhet. I fjor høst lanserte Venstreleder Trine Skei Grande iskantavgjørelsen som avgjørende viktig for partiet. Målet var å få flyttet iskanten sørover.

Skei Grande sa ikke da noe om referansepunktet. Hvilken grense skulle den nye iskantsonen sammenlignes med? Dermed lagde hun et halmstrå som Rotevatn har vært ekstremt flink til å klamre seg til. Han sammenlignet nemlig resultatet av regjeringens interne dragkamper med en grense som regjeringen forsøkte å definere i 2015, men som Venstre på det tidspunktet fikk stortingsflertallet med seg på å avvise.

Sammenlignet med grensen som Venstre avviste for fem år siden er iskant-sonen praktisk talt uendret. Dersom man sammenligner med den grensen som Stortinget faktisk har akseptert (fra 2011), er iskanten flyttet nordover.

Slik selger man nederlag. Om man ikke velger den mer utradisjonelle metoden Kjell Ingolf Ropstad valgte på tirsdag. Etter at partiet hadde tapt absolutt alle slag om den nye bioteknologiloven, begynte han umiddelbart historiefortellingen som han håper skal gi partiet et løft frem mot valget neste år. Tapene viste nemlig, i følge Ropstad, at Stortinget nå er i ferd med å skape et sorteringssamfunn. Da blir det viktigere enn noen gang med en aktiv verdikamp.

KrFs ledelse skal dyrke tirsdagens nederlag for å vise omverdenen hvordan nesten alle de andre partiene har mistet evnen og viljen til å slå ring om det ufødte liv og å sikre menneskeverdet.

Det er en strategi som kan virke for et parti som ble dannet for å være et annerledesparti. I starten skulle ikke KrF mene noe om de «vanlige» politiske sakene. Dets formål med å være i politikken var å slå ring om de kristne verdiene. Punktum.