Styring på sosialdemokratisk grunn i en post-koronatid

Øystein Blymke er tidligere ekspedisjonssjef i Justisdepartementet.

SYNSPUNKT. På trygg sosialdemokratisk grunn trekker partileder Jonas Gahr Støre sine politiske konklusjoner om hva slags land vi kan forvente å våkne opp til etter koronakrisen. Han mener krisen har lært oss mye om statens rolle og betydning når vår velferd og trygghet er truet.

Da gjelder det å bruke lærdommen fra pandemien på rett vis. Den vil «forsterke noe av det vi har vært gode på i landet vårt» konkluderer partilederen blant annet, skriver han i Aftenposten.

Og hva er det så vi har vært gode på? Jo, på vår kollektive evne til å hegne om staten som styrende og ledende når goder og rettferdighet skal fordeles, – i tråd med sosialdemokratiske tanker og ideer.

Koronakrisen har vist Støre hvor viktig det er for staten å vise handlekraft når markedet er i krise.

At stat og markedet må spille på lag får så være. Det viktigste for partilederen er behovet for en enda sterkere stat, dominert av offentlig styring med pengestrømmer, arbeidsliv, produksjon og tjenesteyting.

På den måten, og under ledelse av ansvarlige rettferdighets-tenkende politikere, vil vi kunne føle oss tryggere og godt ivaretatt, også i en post-korona-tid.

For hvem kan vel med samme troverdighet som staten, tilby den arbeidssøkende en fast, godt lønnet og trygg heltids-stilling? I alle fall ikke de tusenvis av små og store private bedrifter som lever av lån og risikovillighet. Det har da korona-krisen til fulle vist oss!

Enn om alle kunne jobbet i staten? En tvilsom løsning. Selv ikke de mest ihuga planøkonomer ville se på det som et særlig veloverveid spørsmål. I så fall ville vi antakelig en dag i en ikke for fjern fremtid, kunne risikere å våkne opp i en økonomisk krise langt verre enn den nåværende koronapandemien.

Støre og Arbeiderpartiet støtter fremdeles blandingsøkonomiens prinsipper og EØS-avtalens ideologiske grunnlag. Og han er sikkert også enig i at vi både under og etter koronakrisen vil trenge et vitalt og godt drevet privat næringsliv.

Nettopp derfor fremstår det litt forunderlig at hans lærdom av koronakrisen, synes å være å styrke statens rolle ytterligere. Både som verdiforvalter, finansielt sentrum, produsent, og tjenesteyter. Selv ikke marxistisk teori om statens (folkets) eierskap til produksjonsmidlene, bygger vel på en forestilling om at folk flest kan tjene til livets opphold gjennom at alle klipper håret til hverandre?

Rettferdighetsforståelse

Sosialdemokratiet har sin rettferdighetsforståelse. De liberal-konservative har sin. I sosialdemokratisk tenkning konkretiseres gjerne rettferdighetsbegrepet ved hjelp av en klasse-tilnærming som er avgjørende for hvordan goder, plikter og rettigheter skal og bør fordeles av staten.

Støre mener den sittende høyreregjeringen ikke er i nærheten av å forstå hva en politikk for rettferdig fordeling krever og at de går i «feil retning».

Støre ser for seg et post-koronasamfunn med en klarere politisk markering av staten som verdifordeler og verdiforvalter. En sterkere stat som tilrettelegger bedre for trygge og gode arbeidsplasser.

Selv om partilederens ideer om staten i en forsterket rolle nok er ment å favne bredt, etterlater de likevel et inntrykk av at ikke «alle er med» I alle fall ikke «dem som har mest fra før». Og dem er det etter hvert blitt ganske mange av.

Ved å knytte innfrielsen av sine politiske løfter så vidt sterkt til økt statlig drift og klassetilhørighet, vil Støre uvegerlig kunne få problemer med å få med seg de tusenvis av borgere, småbedrifter, småentreprenører som sikkert også ville satt pris på å kunne bli betraktet som arbeidsfolk.

Hva bringer landet i riktig retning?

Støre ekskluderer sikkert ingen i sitt post-korona- solidaritets-samfunn, Derfor burde han kanskje vært noe mer imøtekommende overfor privat sektor og selvstendig næringsdrivende med tusenvis av ansatte, med høyst forskjellige forutsetninger, evner og livsanskuelser. Mange av disse borgerne ønsker sikkert også en sterk stat, med frihet, likhet og brorskap, i like stor grad som Støre. Men, de finner det kanskje litt unaturlig å måtte gå i nøyaktig samme politisk takt som ham?

Friheten til selv å kunne velge mellom arbeids-livets muligheter ligger nok sterkere forankret i dugnadsånden enn mange tror. Og det kan jo også hende, at mangfoldet og forskjelligheten i befolkningen, ikke raskt nok har blitt reflektert i politikken? I et slikt perspektiv trengs det adskillig mye mer enn en stat for å kunne oppnå en ønsket velferdsutvikling, og en økt verdiskapning.

Gjør din plikt og krev din rett

På ideologisk grunnlag kan det være nyttig å minnes et slagord fra arbeiderbevegelsens historie: «Gjør din plikt, krev din rett». Slagordet angår fellesskapet, men henvender seg også til den enkelte samfunnsborger. Det inneholder både en respekt for individet og en forventning til individet. En forventning, om å ta ansvar, og om å forstå hva samfunnet (staten) forventer av deg, hva angår dine forpliktelser, og din rett til å motta ytelser.

Når det gjelder plikt-kravet staten krever innfridd fra borgeren, kan det også være nyttig å minnes en stor stats-leders ord fra 1961: «Spør ikke hva landet kan gjøre for deg, men hva du kan gjøre for landet ditt.» I disse ordene legger John F Kennedy stor vekt på den enkeltes samfunnsansvar med en underleggende og dyp respekt for og tro på hva hver enkelt borger kan yte for at felleskapet skal gi noe tilbake.

Det kan være mange gode grunner til at Støre virker noe forsiktig med å omtale borgerens forpliktelser overfor staten eller overfor fellesskapet. Ved å påpeke plikten til å yte før retten til å motta, risikerer politikeren fort å bli «beskylt» for å ikke tenke nok på dem som er i sin soleklare rett til å motta, uten først å ha ytt.

Denne politisk betingede avveining, mellom ytelsesplikt og rettighetskrav kommer godt til syne når regjering og Storting skal tildele privat og offentlig virksomhet de såkalte hjelpepakker nå under koronakrisen. Hvor mye skal staten legge vekt på at en bedrift klarer seg over krisen fordi den har fulgt det bibelske rådet om å spare i de sju fete år for å bruke det i de syv magre år?

Er det omstendighetene individet lever unde, eller individets egen omstillingsevne og risikovillighet som skal styre statens ytelser i en krisetid? Uansett. Det vil alltid være mer politisk betryggende å være rettighets- og støtte orientert , enn plikt- og ytelsesorientert - på vegne av borgerne.

Vi er i samme båt

En tredje lærdom vi kan trekke ut av koronakrisen er å kunne dra nytte av den kollektive bevissthet vi oppebærer om at vi alle, uansett om vi sitter til høyre eller venstre i båten, tross alt «sitter i samme båt». På tross av vår forskjellige verdier, livsanskuelser og politiske oppfatninger, ror vi i takt mot land. Det er en nyttig lærdom om samhold og respekt i erkjennelse av at vi inngår i en felles verdikjede.

Det er en tid for alt.

Det er en tid for klassekamp, for demonstrasjoner, og for politiske bevegelser. Men nå er det kanskje tid for å fremholde forskjellene mellom oss. Heller det enn å forsterke fortidens forståelige, men likevel noe bleknede klassemotsetninger.

For 2020-tallets politiske menneske vil det nok for noen føles rettferdig at staten påtar seg et enda større ansvar for arbeid og sosial trygghet. For andre vil det nok føles mer rettferdig at markedet gir deg muligheter, utfordrer dine evner og din risikovillighet.

Velferdssamfunnet vil trenge oss alle, de statsdrevne virksomheter, de kommunale, de ideelle, og de private. Vi utfører alle en likeverdig og nyttig samfunnsinnsats i respekt for hverandres evner, forutsetninger og yrkesvalg.

Hvis vi aksepterer et slikt politisk/sosialt premiss, også i en post-koronatid, vil ordene fra en tidligere, og høyt respektert Arbeiderparti-topp, kunne være fristende å avslutte med: «Vi er alle sosial-demokrater».