Tid for pragmatisme

Aslak Bonde analyserer politikk for Dagens Perspektiv.

ANALYSE | Torsdag formiddag ble det kjent at finansminister Jan Tore Sanner skulle gå i dialog med sentralbanksjefen om ansettelsen av Nicolai Tangen som sjef for oljefondet. Det kan bety at det er funnet en løsning når dette leses, men det virker i skrivende stund ikke sannsynlig.

Konflikten mellom Stortinget, regjeringen og Norges Bank virker fullstendig fastlåst. Det historisk enestående med konflikten er at den til syvende og sist dreier seg om maktfordeling og suverenitet, og at alle parter slår ring om prinsipper og systemer som de oppfatter som grunnpillarer i systemet de forvalter.

Berge Furre-saken

Selv om det knapt har skjedd før at det har vært en slik prinsipiell strid mellom sentralbanken og politiske myndigheter, er det ikke første gang det har oppstått konflikter der grunnvollene i maktfordelingsprinsippene har vært rystet.

Ett eksempel er den såkalte Berge Furre-saken, der det ble kjent at overvåkingspolitiet hadde satt i gang etterforskning mot Berge Furre, som på den tiden var med i utvalget som gransket overvåkingspolitiet. De som ble gransket etterforsket sin egen gransker.

Den saken endte med at overvåkingssjefen gikk av og at Grete Faremo ikke fikk fortsette som statsråd, men den inneholdt også en delikat strid mellom to av påtalemyndighetenes mektigste menn. Den ene av dem, statsadvokat Lasse Qvigstad, insisterte på påtalemyndighetens uavhengighet og sa ganske riktig at det var uhørt om politikerne i praksis kunne skjerme en person fra politietterforskning.

Tor-Aksel Busch, som ganske raskt etterpå ble riksadvokat, var enig med Qvigstad i prinsippet, men han ga seg fordi han innså det politisk umulige i at et overvåkingspoliti med dårlig rykte i praksis skulle få lov til å fjerne sine egne granskere.

Det er en slik type pragmatisme som nå er nødvendig i striden om utnevnelsen av Nicolai Tangen. Det er et hederstegn ved det norske styringssystemet at det stort sett er fylt opp av fornuftige mennesker som gjør det som er nødvendig for å passe på systemet som helhet.

Når det oppstår situasjoner der de styrende prinsipper ikke er tilpasset virkeligheten, finner man på noe. Det kan dreie seg om å vri litt på jussen, flytte på personer eller å endre litt på noen organiseringer. Ekspertene på utsiden vil straks peke på det uholdbare i den kreative løsningen, men alle involverte vil være enige om å slutte opp om den.

De kapsler den på et vis inn, og fortsetter som om ingenting dramatisk har skjedd.

Problemet i Tangen-striden, slik den så ut torsdag formiddag, er at det ikke var noen av partene som så det som naturlig at det var de som skulle utvise pragmatisme. Det er også påfallende hvordan alle parter har kunnet hente støtte fra viktige stemmer i sivilsamfunnet. Ståsted og perspektiv har vært avgjørende for hva både eksperter, debattanter og kommentatorer mener.

Politisk løsning

Mitt ståsted er i det politiske. På denne plass har jeg tidligere skrevet at den beste løsningen på striden består i at Øystein Olsen trekker seg som sentralbanksjef og at det nye hovedstyret reforhandler arbeidsavtalen med Nicolai Tangen – eventuelt sier den opp.

Tangen har ikke gjort noe galt, så det kommer i så fall til å bli dyrt, men det er av underordnet betydning når man skal løse en strid som dreier seg om maktfordeling og suverenitet.

Det er til syvende og sist hensynet til folkesuvereniteten som ligger bak rådet om at Olsen bør trekke seg. Han ser nå at et samlet Storting støtter representantskapets hovedkritikk av ansettelsesavtalen. De folkevalgte mener at risikoen for interessekonflikter er for høy.

Dersom Olsen da lar Tangen tiltre med den opprinnelige ansettelsesavtalen, erklærer han krig mot et samlet Stortinget. Han sier at de folkevalgte må leve med en forvalter av det norske folks penger som de ikke har full tillit til.

Eller for å si det mer korrekt: De har kanskje tillit til Tangen som person, men de mener det er fare for at offentlighetens tillit til oljefondet kan bli svekket. Det norske folk skal være hundre prosent sikker på at han som leder forvaltningen av vår største finansformue bare har én tanke i hodet, og det er å passe best mulig på folkets penger.

Sett med ståsted i Stortinget er det nesten umulig å tenke seg at de folkevalgte kan leve med en situasjon der de eksplisitt har sagt at oljefondsjefen risikerer å ha mindre troverdighet enn han bør ha, men at det ikke blir tatt hensyn til.

Markedets tillit

De som i debatten slår ring om sentralbankens uavkortede rett til å utnevne oljefondsjef peker også på troverdighet som et avgjørende argument. Eksempelvis skrev Dagens Næringslivs kommentator, Bård Bjerkholt, torsdag om hvordan en politisk overstyring av Tangen-ansettelsen kan være første skritt på en utvikling der politikerne bruker oljefondet som et rent politisk verktøy.

Hans poeng er at aktørene i de såkalte markedene kan miste troen på at oljefondet blir forvaltet i tråd med de relativt enkle og klare retningslinjene som ligger der for fondet i dag. De kan tro at en ny oljefondsjef vil være så merket av denne høstens strid at han eller hun hele tiden vil ta hensyn til politikernes forventninger.

Bjerkholt har et godt poeng, og det er ganske sikkert at mange i Norges Banks hovedstyre er enig med ham. Erfaringene med styring av pengepolitikken viser at ingenting er viktigere enn å ha full tillit i markedene.

Det er da også på grunn av tilliten i markedene at et samlet Storting laget systemet der sentralbanken gis stor selvstendighet. Og når man først har laget et system som har til hensikt å forsikre omverdenen at politikerne ikke kan gå inn å styre verken rente eller valutakurs, er det avgjørende viktig at det ikke tukles med prinsippene.

Dette igjen betyr at også den tredje parten i Tangen-konflikten er opptatt av troverdighet. Den har sitt ståsted i regjeringen og i byråkratiet, men også i den delen av sivilsamfunnet som er opptatt av at det å slå ring om systemet i seg selv har en stor verdi. Høyres Michael Tetzschner argumenterte langs de linjene i Klassekampen onsdag.

Han avfeies tidvis som en gammeldags formalist, men i denne saken har også han bred støtte. Alle ser at den formelle uavhengigheten kan bli undergravet, dersom det blir for tydelig at Stortinget ikke aksepterer den uavhengigheten når det oppstår politiske problemer.

Konklusjonen blir derfor at alle har rett. Min analyse er at den med mest makt vinner, og at det er meget alvorlig for det politiske system, dersom det viser seg å være noen andre enn Stortinget.