22. juli - Om lederskap og manglende lederstøtte

Torsdag forrige uke var det 10 år siden det uhyrlige skjedde. 77 menneskeliv ble tatt. Mange hundre ble fysisk skadd og et ukjent antall mennesker ble «psykisk skadd».

Mye er sagt og skrevet om ledelse, kultur og «Ressursene som ikke fant hverandre». Men ikke alt.

Nylig kunne vi i VG nemlig lese hva daværende leder for politiets beredskapstropp, Anders Snortheimsmoen», tenkte om denne dagen og tiden i etterkant. Der de måtte tåle særdeles sterk kritikk i fra både 22. juli-kommisjonen, media og ikke minst pårørende.

Jeg bet meg særlig merke i følgende i denne artikkelen om beredskapstroppens innsats:

«Tilbake i Oslo møter Snortheimsmoen betjentene, sender dem på Plaza Hotel - og ber dem forberede seg på kritikk.

«Det sa jeg ut fra erfaring. Innad i troppen kan vi vite at vi har løst et oppdrag godt, men likevel bli møtt med kritiske spørsmål om hvorfor vi ikke gjorde ting annerledes. Det som er bra i dag behøver ikke å være det i morgen».

Det gikk to dager. Rosetog og rosehav. Så kom kritikken mot politiet.

«Da kom det bare veltende over oss. Den røde gummibåten ble symbolet. Jeg måtte ut og forsvare gutta for det de hadde gjort. Flere av dem hadde gjennomgått ganske ekstreme ting for å redde ungdommene, og nå ble de selv skyteskiver, sier Snortheimsmoen.

Samtidig som kritikken utenfra vokste, kjente han at det stilnet innad.

«Det ble stille fra ledelsen over meg mens kritikken haglet. Det var tungt. Det kjentes som at jeg stod ganske alene. De hadde ikke behøvd å stå frem og forsvare meg. Noen ringte meg og spurte hvordan det gikk med meg. Men ingen fra den nærmeste ledelsen. Kanskje var det selvforskyldt, at jeg ikke ville vise svakhet».

Ole Vidar Dahl var Snortheimsmoens nærmeste sjef i denne tiden.

«Vi var alle på jobb den dagen, og jeg tror det var tøft for alle. Forventningene var mye høyere enn det vi klarte å levere. Da står det bare såre følelser igjen, sier Dahl 10 år senere.

Dahl mener Snortheimsmoen var god på å følge opp sine egne tropper.

«Han sørget for at de som kom hjem fra tøffe oppdrag, fikk en god oppfølging. Men at du som leder føler at du står alene er ikke noe uvanlig. Det gjelder oss alle».

ALENE……..GJELDER OSS ALLE…..

Trist lesing spør du meg!

Her tenker jeg at Politiet bør lære av Forsvaret. Der heter det seg at lederskap handler om « Å løse oppdraget og ta vare på sine menn og kvinner».

Om beredskapstroppen «løste oppdraget» er det mange meninger om, men at Snortheimsmoen tok vare på sine menn er det ingen tvil om.

Det er heller ingen tvil om at Snortheimsmoen sin sjef og de andre «over han» IKKE gjorde det. Overfor han som underordnet leder!

Ledere som havner i «stormen» må oppleve støtte fra sin nærmeste overordnede leder. Det ligger i ordet «nærmeste». Noe annet er for meg en UNNLATELSESSYND. Sterke ord, men rett fra hjertet. Fra en tidligere yrkesoffiser. Med utenlandstjeneste i «ryggsekken».

Som leder må du ta vare på dine menn og kvinner. Også når det stormer som verst. De trenger det. De trenger deg.