Annonse
Arild Hervik
Det økonomiske pandemispillet
Vi har i dette økonomiske pandemispillet hatt to kappløp med tiden. Det første var å utvikle vaksinen så raskt som mulig for å stanse smittespredningen. Det andre kappløpet med tiden var å løse det økonomiske forhandlingsspillet, skriver Arild Hervik.
Arild Hervik er professor emeritus i samfunnsøkonomi ved Høgskolen i Molde.
SYNSPUNKT. På høgskolen i Molde kom det første masterprogrammet i gang høsten 1999. Jeg underviste i dette programmet på norsk første gang i kurset Konkurransestrategier. Dette handler om anvendelsen av spillteori, vitenskapen om strategisk tilpasning i de ulike næringer. Masterprogrammet gikk siden over til å være på engelsk og der heter kurset Industrial Organisation og jeg underviste dette kurset frem til høsten 2016.
En viktig næring er den farmasøytiske industrien og et viktig spill her er patentspillet for utvikling av nye medisiner. Den som først utvikler en ny medisin, får et patent som da gir bedriften enerett til å produsere denne medisinen en begrenset periode for å dekke inn utviklingskostnadene for den nye medisinen. Drivkraften på å utvikle medisinen blir patentrettigheten og den ekstra inntjeningen bedriften har en begrenset periode på å selge nyvinningen til høy pris.
Dilemmaet er at ikke alle som har nytte av denne nye medisinen vil ha råd til å betale denne høye prisen. Dette dilemmaet blir spesielt synlig nå under pandemien med utvikling av vaksine mot koronasmitte. For å få frem vaksinen så raskt som mulig ble det organisert et samarbeid med initiativ fra EU om å velge kvalifiserte farmasøytiske bedrifter som får delta i en konkurranse om å utvikle en ny vaksine. Premien for å lykkes blir patentrettigheten for eksklusiv produksjon og høy profitt. Landene bidrar i et spleiselag til å dekke utviklingskostnadene mot at disse landene får tilgang til en avtalt mengde vaksiner og vaksineringen her blir gratis.
For fattigere land utenfor EU skulle også vaksinen bli tilgjengelig, men her er betalingsevnen mye dårligere. Det er derfor et insentiv for de farmasøytiske bedrifter å produsere nok vaksiner til dem de har leveringsforpliktelser til og med denne ekstra kapasiteten utnytte markedsmakten til å selge til høy pris.
Dilemmaet ble mest synlig i India hvor vaksinen ble produsert på lisens og den første tiden vaksinerte de egen befolkning. Så tok rettighetshaveren over salget og vaksineringen av egen befolkning stanset opp og smittespredningen og dødstallene økte dramatisk. Dette gir også grunnlag for nye mutasjoner som kan føre til at effekten av vaksinen avtar. Dette viruset vil raskt smitte til andre land og vi kan miste kontrollen med smittespredningen igjen med behov for nye vaksiner. Det kan ta tid og smittespredning og dødeligheten kan skyte fart igjen også i den rike delen av verden.
Dette viser at under en pandemi blir vi avhengig av fellesbeslutninger som må føre til at vi stopper smittespredningen i alle land. USA og Europa har nå vedtatt at for koronavaksinen skal det gjøres unntak for patentrettigheten og tillates at vaksinen produseres i større mengder og distribueres raskere til lavere priser. Når det fattes kollektive vedtak om dette må de farmasøytiske bedriftene med patentrettigheter kompenseres. Dette blir da et forhandlingsspill hvor tiden blir en viktig faktor for raskt å kunne vaksinere og stanse smittespredningen. Det blir et kappløp mellom å løse det økonomiske forhandlingsspillet og stanse smittespredningen og faren for mutasjoner.
Vi har i dette økonomiske pandemispillet hatt to kappløp med tiden. Det første var å utvikle vaksinen så raskt som mulig for å stanse smittespredningen. Det andre kappløpet med tiden var å løse det økonomiske forhandlingsspillet mellom den farmasøytiske industrien og raskt øke tilgangen av vaksiner for å stanse smittespredningen og redusere sannsynligheten for mutasjoner som blir motstandsdyktige mot koronavaksinen. Begge disse kappløpene viser at i en sterkt integrert verden er en pandemi et felles problem som må løses med fellestiltak. En vaksineringskampanje har derfor preg av å være et globalt kollektivt gode.
Et lignende økonomisk spill som dukker opp under pandemien er det vi nå erfarer i fotballnæringen. Fotball har preg av å være et lokalt kollektivt gode hvor de lokale supporterne har sitt favorittlag. Men over tid med overføring av kamper på TV spres interessen til nye supportergrupper slik at supportergrupper også finnes utenfor de lokale supporterne. Når det er landskamper har dette gode preg av å være et nasjonalt kollektivt gode hvor gleden av denne underholdningen deles av hele den fotballinteresserte delen av befolkningen. Når de beste lagene fra de enkelte land deltar i spill i Europa vil også fotball ha preg av å være et nasjonalt kollektivt gode hvor interessen favner flere enn de lokale supporterne.
Den store interessen for fotballunderholdningen i Europa fører til at dette gode får en høy markedsverdi. Da får vi et strategisk spill mellom eierrettigheter og fotballens verdi som kollektivt gode. Eierinteressene vil skape høyest mulig profitt og fotballinteressene vil skape god fotball og de vil vinne kamper. Her vil det være en blanding av fellesinteresser og motstridende interesser. Begge parter i dette spillet vil vinne flest mulig kamper for det gir økt glede av fotballinteressen og høyere profitt for eierne.
Men eierinteressene vil oppnå dette med lavest mulige kostnader for å øke profitten og dette er ikke alltid forenlig med å kjøpe spillere med høy kvalitet og binde dem til klubben med høye lønninger.
Over tid har fotballspillere i Europa vært hentet fra alle verdensdeler Det øker interessen for fotball over hele verden. Når andre land får utviklet sine spillere i de beste divisjonene i Europa får de også bedre landslag og fotballinteressen øker i hele verden. Da øker også verdien på markedsrettighetene og fotballunderholdningen får preg av å være et globalt kollektivt gode for de som deler interessen for fotball. Fordi betalingsvilligheten for dette gode er høy blir det også høye lønninger til de beste spillerne som øker prestasjonen til laget. Det er også viktig i et fotballag at man utvikler samspillet for å bedre prestasjonene.
Det er ikke tilfeldig at spillet om etableringen av superligaen kom nå under pandemien. De største klubbene merker best bortfallet av inntekter fra publikum og lavere betalingsevne fra mange sponsorer og eiere og fallet i inntekter blir ikke kompensert fullt ut med viljen til å gå ned i lønn. Organiseringen av en superliga ville øke inntjeningen. Da ville ligaen blitt organisert rundt et mindre antall klubber som ville fått en eksklusiv rettighet og de hadde ikke måttet dele markedsrettighetene med så mange andre. Da ville også inntjeningen til de utvalgte klubbene øke, og de ville da sikre seg de beste spillerne og prestere bedre også i den hjemlige ligaen og inntjeningen ville øke også der. Over tid ville det være færre lag og færre nasjoner som vil prestere og interessen for fotballunderholdningen kan avta.
Det er likhetstrekk mellom disse to økonomiske pandemispillene. Begge handler om motstridende interesser mellom eierinteresser og disse godenes preg av å være kollektive goder. Det første spillet handler om motstridene interesser mellom eiere av farmasøytiske bedrifter og befolkningens helse og død. Det andre spillet handler om eierne av fotballklubber og deres økonomiske interesser og supporternes glede av det kollektive kulturgode som i siste omgang handler om følelser og opplevelsen av fellesskap.
I begge tilfeller er det også en avhengighet mellom eierne og brukerne. Befolkningen er avhengig av farmasøytisk industri for å få utviklet vaksinen. I fotballnæringen er man avhengig av tilførsel av penger for å prestere. Men den viktigste forskjellen er at når det dreier seg om befolkningens helse og død vil myndighetene finne det nødvendig å gripe inn og sikre vaksine til alle så fort som mulig.
I dette siste spillet dukker det opp en ny spillsituasjon. Da må inngrepet i markedet fremstå som et unntak for at ikke farmasøytisk industri skal miste de økonomiske insentivene til å utvikle nye livsviktige medisiner. Spillet i fotballnæringen begrenser seg til en mindre del av befolkningen og helse vil alltid være prioritert høyere. Men politiske markeringer hadde nok også betydning for å stoppe opprettelsen av superligaen i første omgang.
Det siste spillet som er et viktig spill under pandemien, er spillet mellom de statlige aktørene i kulturnæringen og de mange kulturarbeidere. Lenge var disse blant taperne som gruppe under pandemien. De falt mellom alle stoler med de mer generelle tiltakene regjeringen utformet. Frem mot revidert budsjett hadde kulturministeren forstått spillet og kulturnæringen ble vinner. Budsjettet økte med 2,5 milliarder friske kroner.
Det var på overtid.
Vil du holde deg oppdatert på ledelse og arbeidsliv? Prøv etabonnement på Dagens Perspektiv, eller vårt gratis nyhetsbrev.
