distriktspolitikk
Distriktene i spill
En viktig grunn til at samferdselsinvesteringer kan komme i spill nå både i distriktene og i mer sentrale områder, er at budsjettrammene vil bli strammere fordi vi etter pandemien må vende tilbake til Handlingsregelen, skriver Arild Hervik.
Arild Hervik er professor emeritus ved Høgskolen i Molde.
SYNSPUNKT. I Norge har distriktspolitikken hatt en sentral politisk plass i hele etterkrigstiden. Erik Brofoss var sentral i Ap på 50-tallet og Distriktenes Utbyggingsfond ble opprettet og Brofoss har fått betegnelsen som distriktspolitikkens far.
I 1972 tok Bjørn Skogstad Aamo og Per Kleppe et initiativ om å subsidiere arbeidskraft med forståelsen av at kilden til distriktsproblemet er mangel på arbeidsplasser. I 1975-76 kom differensiert arbeidsgiveravgift og ordningen ble forsterket i 1986. I 1990 ble jeg vararepresentant i styre for DU og lærte risikostyring med kapitalstøtte til distriktsbedrifter og spesielt redningsaksjonen av Ekornes og arbeidsplassene i Sykkulven var spennende.
I 1992 ledet jeg et prosjekt i Møreforskning hvor vi evaluerte differensiert arbeidsgiveravgift. Konklusjonen var at dette var et treffsikkert virkemiddel i distriktspolitikken.
I 1996 kom dette virkemiddelet under press som statsstøtte i henhold til regelverket i EØS-avtalen. Finansdepartementet og Kommunaldepartementet gikk i bresjen for å forsvare ordningen. I 2001 satte Kommunaldepartementet ned et ekspertutvalg som jeg ledet med professorer og forskere fra Sverige, Oslo, Innlandet og Nord-Norge som medlemmer. Vi konkluderte med at differensiert arbeidsgiveravgift var et treffsikkert virkemiddel i forhold til kilden til distriktsproblemet.
I 2003 var jeg med i et utvalg som heter Effektutvalget som vurderte effektene av de ulike distriktspolitiske virkemidler. En oppfølging av Effektutvalget var regjeringens opprettelse av et ekspertutvalg med mandat å se på begrensninger i mulighetsrommet som følge av EØS-avtalen. Dette utvalget hadde andre medlemmer enn Effektutvalget, men jeg var med i begge.
Frem mot 2010 var differensiert arbeidsgiveravgift i spill og Finansdepartementet og Kommunaldepartementet vant til slutt frem med å beholde virkemiddelet i en modifisert utgave. At dette ble en langvarig politisk kamp var nok et resultat av at Norge sto alene om å ha denne ordningen i EU.
Sammen med en kollega i Møreforskning skrev jeg flere faglige artikler om differensiert arbeidsgiveravgift i denne siste perioden. Norge innførte differensiert arbeidsgiveravgift med å øke arbeidsgiveravgift i sentrale områder budsjettmessig tilsvarende som reduksjonen i distriktene.
I 2000 opprettet regjeringen et ekspertutvalg med mandat å fremme virkemidler som kunne stimulere forskningsbasert verdiskaping. Jeg ledet dette utvalget. Et av fire forslag var å stimulere nyetableringsordningen til Innovasjon Norge.
Jeg hadde i 1998 hatt en evaluering av IN hvor et av de kritiske punktene var å begrense en mulig kobling mellom tilskudd og lavrisikolånene til IN. Dette var et insentivproblem og ble oppfattet som en utilsiktet konkurranse med private banker i distriktene.
Kapitalmarkedet fungerer i dag mye bedre, og det kan sette lavrisikolånene i IN i spill. Lånerentene har vært lave under pandemien og forventes å stige frem mot 2024 og tilskudd til nyetableringsordningen i IN vil ha en god faglig begrunnelse. Lavrisikolånene i IN kan lettere komme i spill i distriktene.
I den siste regjeringsperioden er region- og kommunalreformen gjennomført. Per Gunnar Stensvaag har fulgt disse sammenslåingsprosessene og skrevet boken Kaosreformen. Her dokumenterer forfatteren at mange kommuner kom under sterkt politisk press og det ble brukt sterke økonomiske incentiver for å fremme sammenslåinger. Nå kan vi få omkamper etter valget.
Noen kommuner vil se at en reversering blir dyrt og at kommunen kan være for liten til at det er mulig å få store nok kompetansemiljøer til å yte kommunale tjenester med tilstrekkelig kvalitet. For større kommuner kan reverseringer være mer aktuelt.
Distriktene har historisk en tradisjon med sterke kompetansemiljøer med landsgymnas, folkehøgskoler og distriktshøgskoler. Her møter vi også kravene om at god nok faglig kvalitet krever større fagmiljøer. Denne delen av distriktspolitikken kan også nå komme i spill. Det gjelder også barneskoler med lite befolkningsgrunnlag.
Utbyggingen av samferdselsinfrastruktur kan også komme i spill i distriktene. Det gjelder både veiinvesteringer og jernbaneinvesteringer. En viktig grunn til at samferdselsinvesteringer kan komme i spill nå både i distriktene og i mer sentrale områder, er at budsjettrammene vil bli strammere fordi vi etter pandemien må vende tilbake til Handlingsregelen.
Sykehusstrukturen kan også komme i spill i noen regioner. Her er det spesielt kravet til størrelsen på befolkningsgrunnlaget for å være store nok til å oppfylle kravene til kvalitet innen akuttkirurgi og føde, som er fokusert.
I Finnmark har dette spisset seg med at Pasientfokus fikk inn en representant på Stortinget i kampen for et fullverdig sykehus i Alta med både akuttkirurgi og føde. Også i andre regioner kan sykehusstrukturen i distriktene komme i spill.
Oljenæringen har mange av arbeidsplassene i distriktene. Rogaland, Hordaland og Møre og Romsdal har i forhold til befolkningsgrunnlaget flest sysselsatt i petroleumsvirksomheten.
Flere partier vil trappe ned oljevirksomheten raskere enn tilpasning til et fallende marked. En satsing på økt produksjon av grønne produkter vil stimulere sysselsettingen og bosettingen i distriktene. Næringspolitikken vil ofte gi en skjev regional fordeling av utviklingen i sysselsettingen. Landbruket og fiskerinæringen er distriktsnæringer. Sp sitt gode valgresultat vil styrke landbruksnæringen.
