Annonse
Tidligere kommunal- og moderniseringsminister Nikolai Astrup under en pressekonferanse i forbindelse med enigheten i statsoppgjøret Foto: Stian Lysberg Solum / NTB
Synspunkt

En mer effektiv stat − er det mulig?

Øystein Blymke er tidligere ekspedisjonssjef i Justisdepartementet. 

SYNSPUNKT. Hvis «staten» avgjør din sak raskt og effektivt, i din favør, og til din store tilfredshet, vil du antakelig berømme den statlige myndighet som har gitt deg medhold i ett og alt. Hvis den samme statlige myndighet avgjør din sak, like raskt og effektivt riktignok, men klart i din disfavør, vil du antakelig raskt søke rettshjelp, hyre inn en advokat, og beskylde vedkommende statlig myndighet for lemfeldig saksbehandling, preget av åpenbare saksbehandlingsfeil eller gal lovanvendelse

Hvorvidt staten oppfattes som effektiv eller ikke, avhenger med andre ord av borgernes egen rettferdighetsforståelse. Hvis for eksempel Nav bruker to år på en avgjørelse til ugunst for deg, vil det sitte langt inne å karakterisere Nav som en effektiv statsetat. Adskillig lettere for en borger vil det antakelig være å kalle en statlig drevet industribedrift for effektiv hvis fortjenesten øker, samtidig som lønns- og driftskostnadene synker.

Statens tjenesteyting kan vanskelig karakteriseres, verken som effektiv eller ineffektiv. På tross av det, har statlig effektiviseringsarbeid vært drevet i uminnelige tider. I tidlig etterkrigstid opprettet staten til og med et eget direktorat for å effektivisere seg selv: «Statens rasjonaliseringsdirektorat» het organet. Det ble opprettet, blant annet for å gjøre statsbyråkraten mer effektiv. Hvilke resultat som ble oppnådd er sannelig ikke godt å si. Det man imidlertid kan si, er at staten etter hvert som årene gikk, følte seg ubekvem med selve direktorats-navnet. Den trauste direktorats-betegnelsen på et stats-organ som skulle gjøre staten mer rasjonell og effektiv passet liksom ikke helt. I åttiåra ble derfor navnet endret til det atskillig mer markedsorienterte «Statskonsult».

Men, heller ikke Statskonsult-navnet fikk lang levetid. Antakelig av ideologiske grunner, valgte derfor regjeringen i 2007 å avvikle «Statskonsult» og vende tilbake til de gode, gamle og trauste direktorats-navnet, men nå modernisert til å hete: «Direktoratet for forvaltning og informasjons-kommunikasjonsteknologi (Difi).».

I dag er statens effektiviseringsarbeid spredd for alle vinder, og i alle departement, men med et slags episenter i nye DFØ, som betyr «Direktoratet for forvaltning og økonomistyring.» underlagt Finansdepartementet

Statens effektiviseringsarbeid ble i flere tiår drevet i troen på å finne de gode, kostnadseffektive løsninger. Statsbyråkraten burde, i likhet med sin kollega i privat sektor, kunne utføre sine oppgaver raskere, mindre kostnadskrevende, og til et minst like godt resultat. Da den elektronisk databehandling (EDB) gjorde sitt inntog i norsk statsforvaltning, oppsto det imidlertid en ny trosretning. Den gikk ut på at tungvint og uproduktivt byråkratisk arbeid i departement, direktorat og etater kunne erstattes med «mer effektive og automatiserte saksbehandlingsløsninger».

De mest vidløftige EDB løsninger så dagens lys, men uten at bemanningsveksten i staten stoppet opp. Snarere tvert imot. Men, så kom 90 årenes store og effektive styringsform: «New Public management (NPM)». Et ledelses- og saksbehandlingskonsept som blant annet sverget til «mål og resultatstyring». Et konsept, velegnet selv i de innerste kontorer og korridorer i sosial- og helsesektoren. Det klassiske og dominerende kostnads-effektivitets-begrepet fikk dermed sterk konkurranse av NPM som fremsto noe mer sofistikerte, mer som formåls-effektivt, enn som kostnads-effektivt.  

I dag er det vanskelig å si noe om hvilken effektiviserings-filosofi staten styres etter. Forrige regjering hadde stor tro på ABE – (Avbyråkratiserings- og effektiviseringsreformen). En reform som vel kan sies å inneholde rudimenter av et klassisk kostnads-effektivitets-prosjekt. Parallelt gående har staten dessuten et stort antall lov-forenklings – prosjekt, for ikke å snakke om reformer som også er ment å gjøre statlige etater mer effektive og funksjonelle. Det er nok å nevne politireformen og domstolsreformen i den sammenhengen.

Under valgkampen var flere politikere særdeles høye og mørke, i sin omtale av hvilket effektiviserings-potensiale det lå i mange av våre statlige direktorater, etater og statlige virksomheter. Mye kunne slankes og trimmes. Ja, til og med kunne visse direktorater nedlegges, formentlig uten at statens tjenesteyting ville ta skade av det.

Effektivisering og avbyråkratisering av statlig virksomheter har imidlertid ikke nå, under budsjettforhandlingene mellom de rødgrønne, akkurat preget overskriftene. Men, likevel – Det ligger åpenbare paradokser og selvmotsigelser som bør komme på agendaen igjen, i det politikerne har sagt og lovet om effektivisering i staten. For eksempel, at regjeringen med den ene hånden gjerne vil forenkle, effektivisere og avbyråkratisere statlig tjenesteyting, mens den med den andre hånden gjerne vil sørge for at staten blir «sterkere», mer regel-styrt mer, kontrollerende, og mer tilstedeværende der folk bor og ferdes. Alt dette i den gode saks hensikt, gjerne uttrykt som ønske om å øke rettssikkerheten, og trygghetsfølelsen til vanlige folk.

«Offentlig sektor må effektiviseres», skriver Stein Lier Hansen her i DP 9 november. At norsk offentlig sektor er større enn noensinne., er som Lier Hansen skriver, et ubestridelig faktum. At enkelte statsbyråkratier, som departement, direktorat, tilsyn, etater og andre myndigheter, sikkert kunne vært drevet mer effektivt, er vel også mer enn sannsynlig. Men, derfra til å bruke (som Lier Hansen gjør) makrotall for å vise til statens urimelige vekst, eller å sammenligne vår byråkrativekst med Sveriges, er nok en tung dokumenterbar vei å gå, hvis meningen er å vekke regjeringens oppmerksomhet for viktigheten av å effektivisere staten.

Mer virkningsfullt vil det kanskje være, å peke konkret på noen av de dilemmafylte og til dels motsetningsfylte forbedrings- og effektiviseringsønsker regjeringen gir uttrykk for, gjennom sine domstolsreformer, politireformer, og nå også med en tillitsreform på beddingen   

Av de mange reformer, egner domstolsreformen seg godt for å illustrere den noe «Ole Brumm-pregede holdningen som ofte brer seg blant politikeren når de både vil øke rettssikkerheten, øke tilgjengeligheten, og oppnå raskere, og mer faglig forsvarlige rettsavgjørelser, gjennom en og samme reform. 

Det kan i denne sammenheng være grunn til å minne politikerne om deres felles ønske, om: «En mer effektiv straffesaks-kjede». Utsagnet har vært gjentatt som et rettspolitisk mål i et utall av stortingsdokument opp gjennom årene. Med jevne mellomrom er det grunn til å stille spørsmålet: Gir egentlig utsagnet en mening som lar seg omsette til handling?

Dagens rettssystem hviler på et prosessuelle lovverk som våre rikspolitikere har vedtatt. Lovverket tillater, at selv et mindre alvorlig lovbrudd kan «risikere» å bli behandlet i årevis, med et «uforholdsmessig stort ressursbruk», uten at en rettskraftig avgjørelse foreligger. Og slik vil vi ha det. Politiske og faglige rettssikkerhetskrav har ført til et utall av rettsinstanser, klage- og ankeinstanser, nemder, forliksråd, Ombud, og forvaltningslignende domstoler, virkende både i straffesaks-sporet, forvaltningsretts-sporet og sivilretts-sporet.

Enhver «liten» sak kan vise seg å koste hundrevis av rettsdøgn, et x- antall advokaters og bistandsadvokaters dyre-bare tid, sakkyndiges tid, tolkers tid, og ikke minst dommer-tid. Alle prosessuelle utgifter over statens budsjetter, uansett hvor mye justisbudsjettet og andre budsjetter eser ut, så anses utgifts-forløpet som nødvendige, i rettferdighetens og rettssikkerhetens navn.

Og skulle noen der ute, så mye som å antyde at noen av sakene som behandles i våre rettssystem, behandles ineffektivt, eller at de fremstår som urimelig kostnadsdrivende og vidløftiggjørende. Ja, hva da? Da var det nok ikke bare advokatstanden som ville angripe uttalelsen som både unyansert, og en trussel mot folk flest sin rettssikkerhet.

Domstolenes uavhengighet må selvfølgelig ikke svekkes gjennom utidige effektivitets-forslag. Men likevel. Domstolene utgjør tross alt kjernen i et stadig voksende retts-byråkrati. Og det må enhver kunne ha meninger om.

Alle våre rettsaktører styres av et omfattende prosessuelt regelverk. Det gjelder etterforskere, namsmenn, politijurister, aktorat, forsvarer, dommers eller andre rettsaktørers atferd. Våre lover og våre rettssystem vil stadig bli søkt forbedret. Men, da snakker vi helst om forbedring i rettssikkerhetens navn, og ikke i effektivitetens navn. Og hva gir det da av mening, for en retts-politiker eller en lovgiver, å snakke om at han ønsker en mer effektiv straffesaksprosess? Hvis han da ikke samtidig erkjenner at økt effektivitet kan utfordre den ultimate rettssikkerheten for alle og enhver?

En god start for en modig effektivitets-søkende politiker ville kanskje være å se på hjemmelsgrunnlaget for økt dommerstyring. Den kan kanskje bli «bedre»? (les: mer effektiv). Dvs. slik at både aktoratet og forsvaret i noen større grad enn i dag må kunne innfinne seg med at det til syvende og sist er opp til dommeren å avgjøre hvor det rettmessige balansepunktet bør gå, mellom den rettssikre og den effektive rettsprosess.

 

Prøv DP

Klikk her for å prøve Dagens Perspektiv.


Synspunkt

Skriv til oss!

Del innsikt og meninger,
skriv til 
 
 
Annonse

Prøv DP

Klikk her for å prøve Dagens Perspektiv.


Synspunkt

Skriv til oss!

Del innsikt og meninger,
skriv til 
 
 
Annonse