Annonse
Sverige skulle egentlig være en del av euroen da de ble EU-medlemmer for 25 år siden, men svenskene har klart å «lure seg unna» gjennom omgåelser og tekniske grep.  Foto: iStock/Photomick
Synspunkt
Stein Reegård om EU/EØS

Er Sverige en del av euroen?

Stein Reegård er tidligere sjefsøkonom i LO.

SYNSPUNKT. I motsetning til Danmark, som fikk høytidelig avtalt unntak, er det nok flere land som «lurer seg unna» gjennom omgåelser eller tekniske grep. Folkelig motstand synes å ha mye å si for saken for begge parter i avtaleteksten.

EUs fleksible og differensierte karakter

I tillegg til betydelig handlingsrom som følge av uklarheter i enkeltregler, er EU-systemet fullt av kompromisser og pragmatisme når det kommer til politikk som er viktig for medlemslandene.. En rimelig forståelig inngang til denne forståelsen er en oversikt fra EU-parlamentet (www. Flexibility Mechanisms in the Lisbon Treaty (europa.eu)

Her gis en oversikt over tunge «fleksibilitetsmekanismer» i og utenfor EU-traktaten − både formelle og uformelle. Her skildres bakgrunnen for mange «brudd» eller avvik i regler om indre marked eller det å ha euro, grensesetting for statsfinanser og ikke minst prosessuelle ordninger.

For Norge som medlem av den «halvdelen av EU» som er mest regelstyrt, den om «indre marked gjennom EØS-avtalen», er dette også relevant forståelse. Vår avtale har svært tunge unntak gjennom vår egen grense (mot svenskene og andre EU-land) i behold, mens EU ellers har mye mer åpne grenser. Likevel har vi, i motsetning til bl.a. Sveits og Storbritannia, automatisk full markedsadgang for varer (og mange tjenester) så lenge de har norsk opprinnelse − med landbruk og fisk som viktige unntak der. Like fullt ser vi jo at nasjonale grenser også har stor betydning f.eks. i forbindelse med «pandemi- og flyktningkrise».

I tillegg til betydelig handlingsrom som følge av uklarheter i enkeltregler, er EU-systemet fullt av kompromisser og pragmatisme når det kommer til politikk som er viktig for medlemslandene

Er ikke EU-EØS-regler bokstavelig ment?

Nei, ikke alltid. Det er svaret på et gjentatt spørsmål jeg er ble stilt etter min Synspunktartikkel 14.oktober, der jeg tok for meg noen karikerte utslag av overdrevent bokstavtro forståelse av viktige EØS-regler. Utover noen mer tekniske og praktiske harmoniseringsregler, som det kanskje er mest av i EØS-avtalen, er en annen måte å si det på at «bokstavene lett blir utydelige og skiftende over tid».

En annen type hovedforklaring er fjernstyringens iboende svakhet i fremskridende økonomier og samfunn, når den skal skje gjennom lover og regler.  EØS-rettens problemer minner i så henseende om de økonomiske utfordringer vi fant i Øst-Europa. Der besto regelstyringen av såkalte «planer».

Derfor er det utviklet et omfattende politikk-område, kalt «Differentiated integration».  En forsiktig norsk oversettelse kunne være «integrering gjennom handlingsrom». Dette er også gjenstand for omfattende forsknings- og utredningsprogrammer i EU. Her deltar også norske forskere.

Og her diskuteres ikke bare regler, men det mye viktigere spørsmålet: hvordan virker ting, og hvordan ser den praktiske virkelighet ut?  Det skal jo være politikkens hovedanliggende, enten vi snakker om nasjonalt eller overnasjonalt nivå.

Kan gå begge veier

I dette panorama av «handlingsrommets muligheter», er det viktig å være obs på at det kan slå begge veier. Som følge av sin kompliserte beslutningsstruktur, har EU også funnet det legitimt å ha handlingsrom overfor sine egne regler. Medlemsland kan altså ikke bare lete etter utvidet handlingsrom, man må også være oppmerksomhet på farene for redusert handlingsrom, gjennom utvidet makt på overnasjonalt nivå.

Det mest berømte eksemplet vi har sett i nyere tid når det gjaldt fellesfinansiering av pandemiskrisen, samt under eurokrisen for noen år tilbake. Både det som reelt er lån til stater og felles lån til statsutgifter, var opprinnelig viktige «forbud» i EU-traktaten. Her har en tiltatt seg eller fått aksept for, i hvert fall forbigående, økende grad av overnasjonal styring.

EØS- styring av sykehus?

Det meste av ovennevnte dreier seg om regler internt i EU, det vil si organisasjonens egne medlemsland. Men fleksibiliteten må jo antas også å kunne mobiliseres overfor andre land i EØS, med mindre direkte tilknytningsform. Det har vi jo adskillig erfaring med over tid. Blant annet på sykehusområdet kan mange av EU-reglene også berøre Norge.

Det var nettopp et slikt regeldilemma jeg beskrev om helsepolitikk i Finland i innlegget 14. oktober. Det medvirket til at regjeringen måtte gå av fordi et samlet korps av jurister mente at sykehus var noe som kunne styres på overnasjonalt nivå gjennom EU-EØS. Det kom etter hvert for en dag at EU-kommisjonen ikke så det slik, selv om det kunne fremstå som en logisk følge av regelverk som praktiseres både Finland og Norge. I tidligere artikler har vi omtalt «Den såkalte regel om statsstøtte», som kan påvirke det som er ett av politikkens tyngste og meste tidløse temaer: Balansen mellom stat og marked.

Kan man gjøre «som man vil»?

Det jeg har skrevet om her kan ikke forstås slik at Norge kan gjøre som man vil. Det kan ikke en gang Storbritannia gjennom Brexit. Ikke bare har man inngått tusenvis av sider med forpliktende avtaler. Man er fortsatt bundet opp i omfattende institusjoner og prosesser der man kan forpliktes av EU.

Det mest omdiskuterte eksempelet kan bli det nyåpnede handlingsrommet for at et land både kan være i og utenfor EØS. Jeg tenker på Nord-Irland, men det blir det tid til å ta mer om en annen gang.

 

Annonse
Annonse