Ordet ledelse skriver seg antakelig fra det gammelnorske leidangskip, skriver Knut Wollebæk.
Foto
Lorado / iStock
Alternativer til ledelse, eller begrepsforvirring?

Feil i historiefremstillingen

Publisert: 23. september 2021 kl 08.00
Oppdatert: 23. september 2021 kl 13.50

Knut Wollebæk er organisasjonsrådgiver, forfatter og foredragsholder.

SYNSPUNKT. Professor Jan Ketil Arnulf ved Handelshøyskolen BI skriver i sin artikkel i Dagens Perspektiv 23/7-21 at begrepet ledelse (leadership) skriver seg fra Amerika omkring 1860, men oppsto med det moderne aksjeselskapets oppfinnelse i 1842. Tidligere har han skrevet at det kom til verden med Corporate Act ca. 1840 og til Norge rundt 1950.

Faktum er at begrepet leadership første gang opptrer i angelsaksiske skrifter på 1300-tallet. Ordet skriver seg antakelig fra det gammelnorske leidangskip. Det har i alle fall vært i bruk lenge før USA, aksjeselskaper og selskapslovgivning var påtenkt.

La meg også nevne kirkens og forsvarets eldgamle bruk av ledelsesbegreper, samt flere gamle kulturfolks ledelsestenkning, ikke minst kinesernes, romernes og våre egne forfedres. Vi har arvet atskillig fra slike kilder. Dessuten var bruk og regulering av aksjer og børshandel i gang i Nederlandene ca. 100 år før Corporate Act.

En annen feil i Arnulfs fremstilling er utsagnet om at lederutvikling kom på moten i Norge på 1960-tallet under navnet «trening på samarbeid» for å myke opp organisasjonene. Institusjonell ledertrening har foregått i forsvaret i århundrer.

For næringslivet startet det med Statens Teknologisk Institutts kursing av arbeidsledere i 1936, basert på Scientific Management og TWI-trening. Litt senere ble det under professor Rolf Waalers ledelse lagt økt vekt på den menneskelige side av lederjobben. Dette var de toneangivende elementer i norsk lederutvikling langt ut i etterkrigstiden. Humanistisk teori og metoder ble riktig nok styrket ved Norsk Arbeidsgiverforenings etablering av Kontoret for lederutvikling (1964) og Institutt for organisasjon og ledelse (1968). Men noen klart navngitt og tidfestet ny mote, slik Arnulf beskriver lar seg neppe påvise.

Historieløshet like farlig som hule floskler

Saken fortsetter under annonsen

Arnulf bekymrer seg over at ledelsesbegrepet lett kan fylles med hule floskler og derved tømmes for innhold. En relevant advarsel. Men for overflatisk oppfatning av dets historie gir trolig enda større fare for at det tømmes for innhold.

Den ledelsestenkning og –praksis som fant sin form og spredte seg til resten av den industrialiserte verden fra USA fra siste del av 1800-tallet, hadde sin opprinnelse på slutten av 1700-tallet i den skotske filosofen og økonomen Adam Smiths påvisning av store rasjonaliseringsgevinster ved arbeidsspesialisering, og i prinsipper for ledelse utledet fra den amerikanske hærs metoder for innordning og disiplinering av soldater under den amerikanske borgerkrig.

De industrielle varianter av dette ble etter hvert til Frederic Taylors organisering av fabrikker, Henry Fords samlebåndprinsipper og TWI-trening (Training Within Industry), som igjen utviklet seg til en rekke moderne rasjonaliseringsmetoder, organisasjons- og ledelsesprinsipper både i USA, Europa og Japan, og som alle har til hensikt å sørge for effektivitet, produktivitet og kapitalavkastning. Mer eller mindre renset for Taylors opprinnelig humanistiske intensjoner, han advarte selv mot sjakaler blant sine etterfølgere.

Dette er ikke synonymt med begrepet ledelse. Det dekker kun et visst spekter av de mange skoleretninger innen fagområdet. Aksepterer man ikke dette risikerer man en avstumping av ledelsesfaget med fare for økt ideologisering og politisering av debatten rundt begreper, teorier og praksis.

Dette opplevde vi her i landet særlig fra midten av 1980-tallet, da en ny ungdomsgenerasjon kalt Yap’er (Young aspiring professionals), inspirert av nyliberalismen fra USA (Reagan) og Storbritannia (Thatcher), nektet skråsikkert å akseptere enhver målsetting for bedrifter utover profitt for eiere og aksjonærer.

En eskalering fulgte fra næringslivsledere som lanserte slagordet «Back to basics!» etter år med møysommelig forskning og samarbeid om utvikling av et funksjonsdyktig og produktivt bedriftsdemokrati, og ytterligere fra en ny LO-ledelse som høylytt proklamerte arbeidstakernes flertall i bedriftenes styrer som det eneste saliggjørende.  Videre rødmalte og strangulerte sentrale næringslivsfolk lederutviklingsmiljøer som anvendte humanistiske teorier og metoder, de hyllet isteden den omstridte amerikanske konsulenten George Kenning.

Dette ble etterfulgt av kommersialisering i et økende fritt marked for mange faglig tvilsomme tilbud. Vi burde spare oss for avsporende gjentakelser.

Saken fortsetter under annonsen

Mangler ved akademias forståelse?

Men det kan bli vanskelig å unngå. Arnulf bekymrer seg for at floraen av begreper og metoder som forbindes med ledelse i dag er blitt så overveldende at meningen med ordet ledelse er i ferd med å forsvinne. Det har han dessverre mye rett i. Men det er en avsporing å hevde at dette ligger til grunn for store bedrifters reduksjon av behovet for ledelse når de deles opp i mindre enheter og at det jubles for ledelsesforskning som nedtoner ledelsens betydning.

Nedtoning av tradisjonelle, hierarkiske og juridisk funderte lederroller samt av spekulative begreper og teorier, betyr ikke at behovet for ledelse dempes eller forsvinner. Tvert imot ser man i praksis at ropet på ledelse aldri har vært høyere, ikke minst i mindre enheter og særlig i høykompetente miljøer. Og inflasjonen i stadig nye og kreative ledertitler, ofte i form av ubegripelige anglofile forkortelser, synes ustoppelig.

Det siste understøtter Arnulfs bekymring for den overhåndtakende begrepsforvirring, men er trolig mest en frukt av økende globalisering og et symptom på ønsker om legitimering av statusmessige og økonomiske forskjeller i arbeidslivet. I seg selv ledelsesutfordringer som kaller på bedre, ikke mindre ledelse.

En ledelse som er noe annerledes fundert og skrudd sammen enn de skoleretninger og metoder som har sine røtter i USA fra siste del av 1800-tallet, om de er aldri så modernisert.  Man kan undres over at en professor ved en akademisk lederutdanningsinstitusjon ikke tar klarere fatt i dette i sin formidling. Kan det skyldes at universitets- og høyskolekulturer har sprikende oppfatninger om, og mangler ved sin historiske forståelse for fagområdet ledelse og lederutvikling?

Hva er ledelse egentlig, og kan formell ledelse sikre varig suksess?

Interessante innslag i ledelsestenkningen gav Peters og Watermans undersøkelser av ca. 500 amerikanske bedrifter. De fant klare felles trekk ved ledelse av bedrifter med økonomisk suksess.

Saken fortsetter under annonsen

I boka In search of Excellence (norsk utgave 1984: Derfor er de beste bedre) beskrev de ledelsesformer nær beslektet med antydninger for fremtiden som finnes i Arnulfs artikkel. Men akk! Få år senere konstaterte man at mange av disse bedriftene ikke lenger gjorde det så bra. Liknende funn kunne spores i Norge. Antatt glimrende ledelse gir ikke garanti for langvarig suksess. Man må lete flere steder enn hos formelle ledere etter varige suksessformler. Om de overhode finnes.  I alle fall har ikke ledelsesforskningen, selv etter mer enn 100 år, funnet De Vises Sten.

Likevel: Navigare necesse est vivere non est necesse sa romerne. De hadde rett. Vi kan ikke leve uten ledelse. Det oppstår naturlig både hos dyr og mennesker, på godt og vondt. Kanskje er jazzimprovisasjon en mer brukelig metafor for fremtiden enn en dirigert janitsjarmarsj.  Men det ser altså ut til at heller ikke dette gir garanti for evig liv. Ledelse er et praktisk, dynamisk fenomen som stadig skapes og gjenskapes i historiske kontekster. Det lar seg observere og beskrive, men neppe bestemmes som et endelig definisjonsmessig avgrenset begrep, og heller ikke fastslås ved et sett evig gyldige anvisninger, «the one best way», selv om visse etiske normer kan være allmenngyldige for god ledelse.

Selvbekreftende Fetisjisme, Arnulf? Neppe for andre enn de som har svært utilstrekkelig forståelse av hva det handler om. Det er din jobb å sørge for at færrest mulig studenter kommer gjennom en BI-utdannelse med slik utilstrekkelighet. Det er et tungt ansvar og du trenger hjelp av gode og rimelig samstemte folk. (Også Jazzimprovisasjon bygger på harmonier). Får jeg anbefale Jetro, svigerfar til Moses? Du finner ham i 2. Mosebok kap. 18-22, og blant annet i boka Medarbeidersamtaler, hvorfor og hvordan, Universitetsforlaget 1989, s. 110-111.

Det er viktig verken å desimere eller forkvakle ledelsesbegrepet. Det trenger isteden ny historisk og etisk bevisstgjøring og en naturlig utvikling for en ny tid. Ikke ytterligere tvilsom kommersialisering, begrepsforvirring, ideologisering, politisering, historieløshet, innskrenking, sertifisering eller profesjonalisering.

Kanskje er det på tide både med historisk, semantisk og språk-filosofisk opprydding omkring ledelsesbegrepet. Jeg lar dette spørsmålet gå til alle akademikere og praktikere som måtte ha noe å bidra med her. La meg til slutt bare servere en liten filosofisk aperitiff: Ludwig Wittgenstein hevdet at barn lærer betydningen av ord ved å legge merke til de omstendigheter de brukes i. Ord har den betydning som følger av bruken av dem. Nysgjerrig på fortsettelsen?


Litteratur:
Jørn Bue Olsen og Jan Henrik Syse: «Næringslivsetikk og samfunnsansvar» Fagbokforlaget, 2020
Leif Runar Forsth: «Naturlig lederskap», Aquarius forlag, 2020
Geir Lahnstein: «Milepæler i organisasjon og ledelse» IaM-Books, Oslo 2021
Knut Wollebæk: «Makt og fortrøstning. Norsk lederutvikling i historisk perspektiv», Kolofon 2016

Synspunkt
søn 20.02.2022 23:47

Skriv til oss!

Del innsikt og meninger,
skriv til 
synspunkt@dagensperspektiv.no.