konverteringsterapi
Feil om homoterapi
I en lederartikkel i Dagens Perspektiv skriver Magne Lerø at det egentlig ikke er behov for et forbud mot konverteringsterapi. Han tar – dessverre – feil, og bør nok – som mange andre – sette seg ordentlig inn i høringsnotatet, skriver Tor Frøytvedt Dahl.
Tor Frøytvedt Dahl (V) er politisk rådgiver i Kulturdepartementet.
SYNSPUNKT | Fredag 2. juli sendte Regjeringen sitt forslag til lovregulering med et forbud mot såkalt konverteringsterapi. Der foreslår vi et totalforbud mot konverteringsterapi for barn, og et forbud mot å utføre konverteringsterapi overfor voksne der det ikke foreligger samtykke eller der det er omstendigheter som gjør handlingen utilbørlig.
Å presse eller forlede en voksen til å samtykke, eller misbruke maktposisjonen sin, er eksempler på forhold som kan føre til at konverteringsterapi begått overfor en voksen kan straffes. Vi foreslår at i tillegg et forbud som rammer de som medvirker til at personer mottar konverteringsterapi. Om foreldre eller andre presser eller forleder en person til å gå til konverteringsterapi, skal også disse kunne straffes.
-
MAGNE LERØ | Mageplask om homoterapi
På bakgrunn av Aftenpostens noe misvisende dekning av saken, ble lovforslaget fremstilt som et politisk kompromiss om grunnleggende rettigheter. Det kunne ikke vært lengre unna sannheten.
Tvert imot er det blant annet grunnleggende rettigheter, i EMK og Grunnloven, som setter grenser for hvor langt staten kan gå inn og regulere voksnes liv. Justisdepartementets lovavdeling, et av Norges fremste juridiske miljøer, har skissert et handlingsrom for hvor langt vi kunne strekke oss uten å bryte våre menneskerettslige forpliktelser.
Lerø har derfor rett i at det er svært foruroligende at Ap, SV og MDG gikk knallhardt ut og krevde et totalforbud. Et slikt totalforbud ville trolig vært i strid med Grunnloven og Norges andre menneskerettslige forpliktelser, og ville også kunne vært problematisk sett opp mot strafferettslige prinsipper. Vi snakker i beste fall om et opportunistisk utspill uten at opposisjonen en gang hadde lest høringsnotatet og den juridiske utredningen. I verste fall snakker vi om manglende respekt for Norges menneskerettslige forpliktelser.
Behov for lovgivning på feltet
Vi er åpne for at det er enkelte grensedragninger som kunne vært gjort annerledes i lovforslaget, og derfor er det er på høring nå. Men at det er behov for å spesifikke forbud som retter seg mot slike praksiser, kan jeg ikke forstå at noen kan være uenig i, i alle fall ikke om de har lest høringsnotatet.
Det er hovedsakelig to grunner til dette.
For det første har vi ikke i dag et forbud som rammer alle de formene for konverteringsterapi som foregår. Lerø tar derfor feil dersom han mener eksisterende lovforbud mot å tilby behandling som ikke kan dokumenteres, tilsier at lovforslaget "neppe vil få nevneverdig betydning".
Om foreldre eller andre presser eller forleder en person til å gå til konverteringsterapi, skal også disse kunne straffes
I Norge foregår konverteringsterapi stort sett i religiøse kontekster og nære relasjoner, og etter departementets vurdering gir ikke gjeldende lovgivning tilstrekkelig beskyttelse i slike sammenhenger. Dette er grundig omtalt i høringsnotatet.
For det andre handler ikke slike lovforbud kun om de konkrete tilfellene der barn, unge og voksne utsettes for denne grufulle praksisen, selv om de er de aller viktigste. Et forbud mot konverteringsterapi vil også ha en preventiv og normdannende effekt.
Da straffelovens paragraf § 213, ofte kalt "homoparagrafen", ble opphevet, var ikke det kun betydningsfullt for homofile og bifile som fikk leve friere liv. Det var viktig for det man i gamledager kalte sedeligheten – nemlig hva vi som samfunn anser som anstendig og god livsførsel. Kort og god, hvem vi vil være. Det var et ja til friere liv.
Lovforslaget er derfor verken bortkastet eller tom symbolpolitikk. Det handler om å forhindre og bekjempe konverteringsterapi, og stadig stå i front for skeives rettigheter.
For vi vet at konverteringsterapi foregår. Også rettet mot barn og unge. Det vil vi til livs. Omfanget er fortsatt ukjent, og vi har derfor varslet at Bufdir vil lyse ut et oppdrag for å innhente kunnskap om konverteringsterapi i Norge for å ha grunnlaget for ytterligere tiltak, av både rettslig og ikke-rettslig karakter.
Et forbud mot konverteringsterapi har vært viktig for Venstre og regjeringen. Særlig for dem som rammes av denne praksisen, men også som et normdannende vedtak. Det sikrer vi nå, og det esr langt fra et mageplask. Det er jus og verdier, etikk og politikk.
