Annonse
Macron stryker sin rolle som «sentrumskandidaten» som kan komme til å gå videre til runde nummer to. Ikke fordi han er spesielt populær, men fordi han vil kunne få flest stemmer i første omgang og bli den kandidaten man misliker minst andre omgang, skriver Knut Arne Sanden. Foto: Ludovic Marin / Pool via REUTERS
Synspunkt

Frankrike: Presidentkandidater yngler allerede

Knut Arne Sanden er rådgiver ved LO-kontoret i Brussel.

SYNSPUNKT. I april 2022 skal det være presidentvalg i Frankrike, i to omganger 10. og 24. april. Allerede nå yngler det med kandidater både på en splittet høyreside og om mulig en enda mer splittet venstreside.

Det styrker presidenten Macrons rolle som «sentrumskandidaten» som kan komme til å gå videre til runde nummer to. Ikke fordi han er spesielt populær, men fordi han vil kunne få flest stemmer i første omgang og bli den kandidaten man misliker minst andre omgang. Det avhenger av hvem som blir motkandidaten.

Lenge har det vært Marine Le Pen fra Nasjonale Samling, (Nasjonal Front het det før) som var det også for fem år siden. Men nå er det kommet en ny stjerne som kan oppfattes som til høyre for Le Pen. Han heter Érik Zemmour, forfatter, TV-vert og provokatør og har fått en stigende popularitet som burde tilsi at han stiller som kandidat. Han er nå den nest mest populære, bak president Emmanuel Macron og foran Marine Le Pen.

I motsetning til TV-verter flest er han en intellektuell som kan diskutere i timevis, med eksakte sitater fra filosofer eller forfattere. Han er jøde født i Algerie, en tidligere fransk koloni, og uttalt islam- og innvandrerfiendtlig i tillegg å være mot feminister og homofile.

På den tradisjonelle høyresiden er det også drøssevis av kandidater samt folk som ikke kan stille slik som den tidligere president Sarkozy som nå er dømt til fengsel for økonomiske misligheter i forbindelse med valgkampbidrag. Et par tidligere statsministere har resignert og meldt seg av rottereset, mens stadig nye håpefulle har kommet til. Michel Barnier er en av dem. Han har tidligere vært fransk utenriksminister og EU-kommisær, men mest kjent for sin siste rolle som brexit-forhandler på EU-siden.

Han er både mer kjent og ikke minst mer forhatt på britisk side av kanalen enn han er i Frankrike, hvor han i første rekke framstilles som «presidentielle» (presidentaktig) mest på grunn av sine ulastelig skreddersydde dresser og det distingverte grå håret.

På venstresiden rives det også mellom flere. Borgermesteren av Paris, Anne Hidalgo, regnes som en habil politiker med en viss popularitet blant parisere som ikke har bil, men Jean-Luc Mélenchon er en høyrøstet kandidat fra partiet «det opprørske Frankrike». Men ingen av disse to eller andre på venstresiden gis sjansen til å komme til runde to og dermed blir hele venstresiden ganske uinteressant.

Hvis det ender opp med en duell mellom Macron og Zemmour eller le Pen håper de fleste observatører at Macron vil trekke det lengste strået fordi de fleste velger ham for å velge bort motkandidaten. Å slippe valgseddelen i urna og holde for nesen.

Det er presidentvalg hvert femte år i Frankrike. Nå er valget i Tyskland ferdig og mens man venter på en regjeringsavklaring, har fokus allerede flyttet seg til nabolandet Frankrike som er den nest største økonomien i EU og som ofte defineres som selve tennpluggen i den fransk-tyske motoren.

Dersom Scholz blir kansler regner man med en videføring av Merkel sin linje i EU-politikken. Scholz har i sin tid som finansminister løsnet litt på de økonomiske dogmene som har preget tysk finanspolitikk og dermed også EUs budsjettpolitikk. Men var det ett tema som ikke var tema i den tyske valgkampen, var det Europa. Helt tyst. Ikke ett ord!

Men inntil det franske valget er ferdig er det vanskelig å spå om hvordan EU vil utvikle seg framover. Det er nesten alltid et valg i et EU-land som man må ta hensyn til. Men bortfallet av Angela Merkel vil merkes på sin måte, mens bortfallet av Storbritannia som den tredje «stormakt» vil merkes på en annen måte.

Det åpner for «den tredje mann» som er den italienske statsministeren Mario Draghi, også kalt Super Mario da han herjet rundt med den økonomiske bazookaen sin som leder av den europeiske sentralbanken. På den måten reddet han Europa ut av finanskrisen, delvis under tysk knurring og frank utålmodighet. Men hadde hold sitt ord: – Jeg vil gjøre det som trengs. (What ever is needed).

Nå blir han en av en europeisk trio eller et triumvirat dersom vi skal holdes oss til det gamle Romerrikets styresett.

Det har jo sine likheter med EU.

Synspunkt

Skriv til oss!

Del innsikt og meninger,
skriv til 
 
 

Nyhetsbrev

Klikk her for å melde deg på et eller flere av Dagens Perspektivs nyhetsbrev.


Prøv DP

Klikk her for å prøve Dagens Perspektiv.


Annonse

Synspunkt

Skriv til oss!

Del innsikt og meninger,
skriv til 
 
 

Nyhetsbrev

Klikk her for å melde deg på et eller flere av Dagens Perspektivs nyhetsbrev.


Prøv DP

Klikk her for å prøve Dagens Perspektiv.


Annonse