Brexit
Griseheldig? Om forskjellen på EU, Brexit og EØS
Dersom Norge skulle prøve seg på noe som liknet Brexit, ville skjermingen av landbruket være det første mange EU-land ville ønske å utfordre, skriver Stein Reegård.
Stein Reegård er tidligere sjefsøkonom i LO.
SYNSPUNKT. Det skrives litt om Brexit for tiden. Det meste dreier seg om juss og prosess fra dem som ytrer seg positivt om avtalen og ikke så mye om hva avtalen innebærer.
De som synes Brexit er interessant som et alternativ til EØS, nevner sjelden at avtalen innebærer frihandel for landbruk. Det vil si at EU-landene har åpen adgang til britiske markeder og motsatt. Mellom Storbritannia og EU pålegges det ikke høye ekstraavgifter (toll) på utenlandsk ost og kjøtt slik det gjøres på matvarer inn i Norge. Det skal heller ikke være mengdebegrensninger slik vi har.
På den andre siden vil også landbruksvarer, som industri og varer ellers bli underlagt en mer omstendelig teknisk kontroll på vei ut og inn av Storbritannia. Den type hindring slipper vi stort sett takket være EØS. Det er en stor fordel for norske eksportører av mat.
Det som skiller EØS-avtalen fra EU-medlemskap er fravær av tollunion med EU-landene og at Norge ikke omfattes av felles marked og politikk for landbruk og fiske. I tillegg er det fravær av felles valuta (euro). Men vi starter med landbrukspolitikken siden. Mange vil minnes at den problematikken var en hovedårsak til at vi fikk EØS-avtalen i stedet for EU-medlemskap.
I debatten var motstanden mot frihandel spesielt stor når det gjaldt nettopp landbruksvarer. Den gang sa mange, også politikere som anbefalte EU-medlemskap, at «det kunne få store konsekvenser for norsk landbruk» om vi ble omfattet av EUs felles landbrukspolitikk. Det er neppe noen uenighet blant fagfolk om at mye kunne blitt annerledes. Hvor mye og på hvilke områder, er det vanskeligere å si. EU landene har etablert mye skjerming mot landbruksimport fra den øvrige verden, og støtte til landbruk er blitt en viktig del av EUs budsjetter.
Det er nettopp denne store produktivitetsveksten, at produksjonen øker selv med stor nedgang i sysselsettingen, som er et gjennomgående trekk ved vareproduksjon, som landbruk og industri. Det gjør fattige land til rike land
Hensynet til spredt bosetting står så politisk sterkt i Norge at vi i fellesskap både gir mye statsstøtte og vi frasier oss mye importmuligheter. Dette begrunnes også av hensyn til beredskap og matsikkerhet. Mye jordbruksproduksjon opprettholdes på tross av kjølig klima, mye «steinrøys» og høyt inntekts- og dermed kostnadsnivå. Det er politiske forskjeller, men selv markedsliberale partier i Norge aksepterer eller «lever med» en omfattende intern landbrukspolitikk, betydelige handelsbegrensinger og sterkt omfordelende kommune- og samferdselspolitikk, sammenliknet med hva som praktiseres i for eksempel Sverige.
Ellers er det frihandel som gjelder
For alt annet enn landbruk og velferdstjenester er åpen handel mot omverdenen tverrpolitisk forankret i norsk politikk. Denne åpenheten mot verden utenfor har kanskje bidratt til over halvparten av vår velstandsvekst. På 100 år har vi blitt minst ti ganger rikere materielt sett og samtidig nesten halvert årlig arbeidstid. Økingen i levealder i samme periode er nesten 30 år. Normal arbeidsuke var på 60 timer og ferien en drøy uke.
Samtidig med denne anerkjennelsen av den åpne handelens store betydning, er det gode grunner til å kontrollere markedskreftenes styring av samfunns- og næringsstrukturen, blant annet av hensyn til at gevinstene lett blir skeivfordelt mellom ulike grupper.
Det har like fullt vært en dramatisk næringsmessig endring av Norge det siste hundreåret. Sysselsettingen i landbruk er redusert til en tidel av hva den var. Helt motsatt av utviklingen ellers i norsk økonomi. Der har antall sysselsatte i samme periode blitt omtrent tredoblet. Til tross for beskjeden sysselsetting i landbruk direkte, er produksjonen mange ganger så stor som for hundre år siden.
Dersom Norge skulle prøve seg på noe som liknet Brexit, ville skjermingen av landbruket være det første mange EU-land ville ønske å utfordre
Det er nettopp denne store produktivitetsveksten, at produksjonen øker selv med stor nedgang i sysselsettingen, som er et gjennomgående trekk ved vareproduksjon, som landbruk og industri. Det gjør fattige land til rike land. Kinas utvikling de siste 30 årene preges nettopp av en slik prosess. Folk flytter fra enkelt jordbruk på landsbygda til nye jobber i industri og tjenesteyting. I tjenesteyting er produktivtetsveksten mer ulik, og på viktige områder lite egnet for handel og internasjonalisering
Alt i alt?
Storbritannia har et landbruk som er mer tilpasset åpen handel enn det Norge har. De som er opptatt av landbruk bør derfor spørre seg om vi ikke var heldige med utfallet av folkeavstemmingen i 1994, og de påfølgende EØS-forhandlingene. Da hadde vi Finland, Sverige, Sveits og Østerrike med på vårt lag i samtale med EU. Dersom Norge skulle prøve seg på noe som liknet Brexit, ville skjermingen av landbruket være det første mange EU-land ville ønske å utfordre. Det er nok ikke bare Danmark og Sverige som ville ønske å selge oss mer av skarpe oster, kjøtt fra storfe eller svin.
Så oppsummert:
-
Brexit gir mer åpen handel for landbruk enn EØS
-
Brexit gir mindre åpen handel for industri og service enn EØS
-
Tollunion med EU gjelder hverken i Brexit eller EØS
Vil du holde deg oppdatert på ledelse og arbeidsliv? Prøv et abonnement på Dagens Perspektiv, eller vårt gratis nyhetsbrev.
