Arbeiderpartiet
Hva er rettferdig lønn i forskjells-Norge?
Meningsmålingene kan tyde på at valg-mantraet om at sittende regjering står for «økt urettferdighet og større forskjeller» har slått godt an blant mange velgere. Men hvordan ser de mer rettferdighetssøkende partiene for seg at lønns- og inntektsgapene skal bli? spør Øystein Blymke.
Øystein Blymke er Cand. Polit, statsviter og tidligere ekspedisjonssjef i justisdepartementet.
SYNSPUNKT. Hvor rettferdig er det egentlig at en velrenommert forretningsadvokat eller en ettertraktet fotballproff skal kunne tjene like mye på en dag som en sykepleier eller lærer kan vente å få i reallønnsvekst på et år?
Eller hvor rettferdig er det egentlig at en smart investor skal kunne tjene like mye på et heldig salg over natten som vår statsminister må streve i årevis for å komme i nærheten av?
En tendensiøs og absurd sammenstilling vil kanskje mange si. Ja vel, men hva med politikerne våre – hva sier så de om årsakene til de store lønnsforskjeller vi har, i vårt rettferdighets- og likehetssøkende velferdssamfunn?
Støres «politiske grep» er her, som på andre samfunnsområder, mer stat, mindre privatisering, og ikke minst; mer skatt til de rike
Meningsmålingene kan tyde på at valg-mantraet om at sittende regjering står for «økt urettferdighet og større forskjeller» har slått godt an blant mange velgere. En påstand som gjerne begrunnes med at det er regjeringens usosiale, skatte- og avgiftspolitikk som fører til at forskjellene bare øker og øker her i landet.
Men hvordan ser så de mer rettferdighetssøkende partiene for seg at lønns- og inntektsgapene skal bli mindre mellom Kong Salomo og Jørgen Hattemaker? Og dermed også gjøre de sosiale forskjellene oss imellom - mindre?
Arbeiderpartiets Jonas Gahr Støre er blant partilederne som med stort ideologisk trykk og overbevisning, advarer velgerne mot følgene av den lønns-, inntekst-, utbytte-, skatte- og avgiftspolitikken den sittende regjering fører.
Støres «politiske grep» er her, som på andre samfunnsområder, mer stat, mindre privatisering, og ikke minst; mer skatt til de rike. Det vil ifølge Støre kunne bidra til «økt rettferdighet og mindre forskjeller».
Svakheten i Støres resonnement ligger nok i den berøringsangst han synes å ha for å diskutere konsekvensene av de frie yrkers lovregulerte betingelser, for den frie forhandlingsretten, og i det hele tatt: For de frie markeds pris- og lønnsdrivendenaturlover.
Dessuten vegrer en del politikere seg, særlig de på venstresiden, for å dele den pure glede folk flest føler, over annerkjennelse, status og over å kunne tjene minst like mye som alle grupper det er rimelig å sammenligne seg med. Og det er som kjent ikke få.
Hva om Støre kunne invitere til debatt, om hvordan «mer stat» skal kunne regulere folks inntjeningspotensiale i en mer rettferdig retning? For eksempel slik at forretningsadvokaten som i dag tjener 8 millioner i året, og den profesjonelle fotballspilleren i samme økonomiske divisjon, kunne si seg tilfreds med noe mindre – i felleskapets interesse? Støre ville, antakelig som folk flest, ikke ha noe godt svar på et slikt spørsmål. Med mindre han skulle bli så radikal at han aksepterte noe i retning av en konfiskerende skatte- og avgiftspolitikk. Eller sørget for at «mer stat» - konseptet hans bar i seg, at lærernes og sykepleiernes lønn – i rettferdighetens navn så å si – skulle få et skikkelig løft, med statens hjelp.
«I ditt ansikts sved skal du tjene ditt brød» heter det. Et godt og sunt kristent og politisk utgangspunkt riktignok, men lite veiledende for dagens politikere. For hvordan skal lønnsdannelse, kapitalinntekter, arv og avkasting kunne reguleres ut fra «innsats», og av staten, for å fremstå som mer rettferdig?
«Mer stat» betyr formentlig ikke at alle advokater, proffspillere, investorer, direktører og leger skal ende opp som statlige lønnsmottakere – for at «mer rettferdighet og mindre forskjeller» skal kunne bli mer enn et slagord?
En velferdsstat med markedslønn
Journalist Roar Valderhaug skrev den 5. mai i Aftenposten om den – for folk flest – svimlende pris enkelte advokaters verdsetter egen innsats og egen kunnskap til. Enten det er staten eller private næringsliv som er oppdragsgiver, så brukes advokater i dag som kjent til det meste. Til å utarbeide «granskningsrapporter» i alle varianter, til produksjon av problematiserende juridiske betenkninger og uttalelser, om alt mellom himmel og jord så å si. Eller for å løse en familietvist, om verdien på et maleri, om retten til brygge-plass, eller om en bedre og mer rettferdig plass i solen.
Spørsmålet om mer stat, høyere skatter og avgifter for de rikeste blant oss gir større rettferdighet, er på mange måter et håpløst spørsmål
Prissetting av advokatens eller konsulentens intellektuelle og juridiske habitus, eller hans status og leveringsevne er det selvfølgelig ikke mulig å regulere «rettferdig». For å tro det må man minst være politiker på valg. Likevel, bør det kunne være et interessant politisk tema, å drøfte i kommende valgkamp. For eksempel under vignetten «Lønn som fortjent». Både Janteloven, tjenestemannsloven, lønnsnemdloven, eller arbeidsmiljøloven vil kunne være relevante å trekke inn i en slik debatt.
Spørsmålet om mer stat, høyere skatter og avgifter for de rikeste blant oss gir større rettferdighet, er på mange måter et håpløst spørsmål. Er det i så fall politikerens dømmekraft som skal avgjøre hvor mye en sykepleier, en lærer, en advokat, en proffspiller eller en investor skal sitte igjen med etter at felleskapet har tatt ut sin «rettmessige» del?
De politikere som snakker høyest om «urettferdighet og økende forskjeller» må i det minste våge å gå inn i valgdebattene, med meninger om hvilke juridiske og politiske bindinger det allerede ligger i de fire EU/EØS-friheters prinsipp, og i våre mange vedtatte lover og regler. Et regelverk som i høy grad begrenser mulighetene til «mer rettferdighet og mindre forskjeller» – I alle fall i pekuniær og rødgrønn forstand.
Vil du holde deg oppdatert på ledelse og arbeidsliv? Prøv et abonnement på Dagens Perspektiv, eller vårt gratis nyhetsbrev.
