Annonse
Striden mellom sykepleier, lærer og de arbeidsgiversystemene som de må forholde seg (lojalt?) til, er en del av arbeidslivets store og uløste spørsmål. Men, da snakker vi vel mer om en politisk betinget interessekonflikt, skriver Øystein Blymke. Foto: Gorm Kallestad / NTB
Synspunkt

Hvem har krav på arbeidstakerens lojalitet?

Øystein Blymke er skribent og statsviter.

SYNSPUNKT. Lojaliteten i arbeidslivet er truet, og i ferd med å forvitre hevder professor i filosofi, Arne Johan Vetlesen i en artikkel her i Dagens Perspektiv 10. september. Vetlesen utdyper påstanden slik: «En sykepleiers lojalitet er hos pasienten ..(…) men i dag krever ledelsen at lojaliteten skal rettes mot måloppnåelsen. Dermed settes sykepleieren i en lojalitetsspagat»

Professorens begrepsbruk og premiss åpner for en kommentar. Og for å kunne sammenholde min begrepsbruk, og mine premiss med professorens, har jeg valgt å knytte mitt lojalitetsbegrep, også til den lojalitet som forutsettes å være til stede mellom statsråd og embetsverk, det vil si mellom arbeidsgiver og arbeidstaker.

Jeg har forstått Vetlesen slik, at en sykepleier eller en lærer, lett kan stå overfor en dilemmafylt samvittighetskonflikt (en lojalitetsspagat). Konflikten oppstår når sykepleieren eller læreren spør seg selv: Hva mener egentlig jeg er til «det beste» for pasienten eller eleven?», men da opplever at det svaret man gir seg selv står i motstrid til de svar som man mener arbeidsgiver eller «målesystemene» har på samme spørsmål.

Vetlesens begrepsbruk og resonnement i spørsmålet om samvittighet og lojalitetsplikt virker litt fremmed på meg, ikke minst ut fra egen erfaring som en antatt lojal embetsmann.

Vetlesen bruker på sett og vis moralen, samvittigheten og arbeidstakerens (sykepleieren/lærerens) egne verdipreferanser som grunnlag for å avgjøre hva som er lojalt eller ikke. Med en slik tilnærming til lojalitetsbegrepet vil vel en sykepleier og en lærer selv kunne bestemme hvilke lojalitetsbånd som til enhver tid bør være de sterkeste?

Overføres Vetlesens resonnementer om arbeidstagers lojalitetsspagater til arbeidsforholdet mellom et departementsembetsverk og en statsråd vil åpenbart premiss og konklusjoner fortone seg noe annerledes.

Norske politikere skryter ofte, og med rette, av den lojalitet embetsverket viser til sin statsråd og til sitt departement. Da snakker vi imidlertid om en lojalitet som i svært liten grad matcher den forståelsen av begrepet som professor Vetlesens synes å ha.

I arbeidsrelasjonen mellom en ekspedisjonssjef/departementsråd, og en statsråd vil det være utenkelig at embetsmannen/kvinnen skulle påberope seg en form for overordnet og selvdefinert lojalitet overfor velgerne. Tenke seg til at departementets ansvar for «fattige barn» eller andre «utsatte sosiale grupper» skulle defineres av embetsverket. Med den følge at departementets faktiske, utøvende politikk i realiteten overkjørte den «fattigdoms-politikken» som en ny statsråd ønsket å føre overfor de samme gruppene.

Å gjøre det til en personlig verdi- og lojalitetskonflikt, begrunnet med arbeidsmoralske argument som enten påstås å være bedre eller riktigere enn arbeidsgiverens, er et drøyt stykke

I departementets verden handler lojalitet derfor ofte om noe ganske annet, og atskillig mer komplekst enn de lojalitetsdilemmaer som Vetlesen fører an med, om lojalitetens forvitring i arbeidslivet.

En lojal embetsmann ser det som en selvfølge å følge opp de beslutninger statsråden selv mener det er riktig å fatte. I tillegg handler lojalitet for embetsmannen, først og fremst om å vise seg tilliten verdig. Og dessuten om å bidra til å etablere en gjensidig respekt mellom statsråden og seg selv. Respekt for hverandres roller og tillagte ansvar.

I et departement kan man heller ikke snakke om lojalitet uten å vurdere lojalitetskravene sammen med den tillit og åpenhet som må eksistere, i en helt personlig relasjon. Skal statsråden vise sin ekspedisjonssjef åpenhet og stole på han som lojal, må statsråden ha full tillit til at embetsmannen håndterer saken, i all fortrolighet.

At en sykepleier eller en lærer i Vetlesens arbeidslivverden ofte kan havne i en type lojalitetskonflikt er det ingen tvil om, eller uenighet om. Striden mellom sykepleier, lærer og de arbeidsgiversystemene som de må forholde seg (lojalt?) til, er en del av arbeidslivets store og uløste spørsmål. Men, da snakker vi vel mer om en politisk betinget interessekonflikt, enn om en lojalitetskonflikt, i Vetlesens forstand?

En interessekonflikt i arbeidslivet kan gjerne begrunnes med at man har ulikt syn på hvordan det juridiske og politiske rammeverket for sykehusdrift og skoledrift er å forstå. Men, derfra til å gjøre det til en personlig verdi- og lojalitetskonflikt, begrunnet med arbeidsmoralske argument som enten påstås å være bedre eller riktigere enn arbeidsgiverens, er et drøyt stykke.

Synspunkt

Skriv til oss!

Del innsikt og meninger,
skriv til 
 
 

Nyhetsbrev

Klikk her for å melde deg på et eller flere av Dagens Perspektivs nyhetsbrev.


Prøv DP

Klikk her for å prøve Dagens Perspektiv.


Annonse

Synspunkt

Skriv til oss!

Del innsikt og meninger,
skriv til 
 
 

Nyhetsbrev

Klikk her for å melde deg på et eller flere av Dagens Perspektivs nyhetsbrev.


Prøv DP

Klikk her for å prøve Dagens Perspektiv.


Annonse