Annonse
Illustrasjonsfoto. Foto: Vidar Ruud / NTB.
Synspunkt
Synspunkt

Hvordan ta Riksrevisjonens Akson-kritikk på ramme alvor?

Øystein Blymke er statsviter.

SYNSPUNKT | Det nærmest herostratisk berømte IT- helseprosjektet: «En innbygger – en journal» (Akson) har nå fått et nytt skudd for baugen, denne gang fra Riksrevisjonen. Kritikk for dårlig faglig og økonomisk styring, og for lemfeldig konsulentbruk.

En kritikk som nok bekymrer, både helseminister og de involverte helsebyråkrater. Poenget i denne artikkelen er imidlertid ikke en videre kritikk-dyrking. Tvert om. Poenget er å kunne stille noen spørsmål: Om hvordan helsebyråkratiet nå, på best mulig måte kan følge opp Riksrevisjon-kritikk, uten hverken å legge seg flat eller gå i skyttergraven?

Dvs. drøfte litt hvilke «grep» som bør tas, og hvilken pris disse grepene vil kunne få, hvis de innebærer å måtte legge om rutiner, endre regelverk, og bedre kvalitetssikrings-prosedyrene

Når riksrevisor Per K Foss, alvorsfylt og med stor konstitusjonell trygghet rammer inn kritikken av Akson-prosjektet med noen utvetydige ord om manglende regelforståelse og manglende styrings- og ledelses-kompetanse, hjelper det dessverre ikke, hverken for statssekretærer eller helsebyråkrater å hevde at «de ikke helt ut kjenner seg igjen» i deler av den kritikken de utsettes for.

Det likeverdige forsvarets tid er med andre ord definitivt forbi. At flere helsebyråkrater i Akson-prosjektet har brutt eller feil-tolket både anskaffelsesregelverk og kvalitetssikrings-prosedyrer, må nå regnes som et udiskutabelt faktum, uavhengig av om de impliserte kjenner seg igjen i kritikken eller ikke. Etter å ha undersøkt 14 anskaffelser verdt 390 millioner kroner hos Direktoratet for e-helse sier Riksrevisjonen kort og godt at reglene er brutt i 11 av dem.

Dette høres ille ut, men spørsmålet blir likevel: Hvor ille? Og hvilke økonomiske og administrative konsekvenser vil det kunne få, hvis man skal sikre seg inntil 100% mot at Riksrevisjonens påviste regel- og rutinebrudd ikke skal kunne gjenta seg igjen? Før det spørsmålet besvares, er det grunn til å minne enhver politiker og byråkrat om at vi alle er mennesker med feil og mangler. Det betyr at ikke alt kan forbedres og endres gjennom systemer, prosesser og regelverk.

En regel har blitt og vil i overskuelig fremtid kunne bli feiltolket. Noen ganger faktisk ikke på grunn av sløvhet eller uforstand, men rett og slett fordi helsebyråkraten mente å kunne anvende en passabel, og adskillig mer praktisk og kostnads-besparende tolkning av den enn den bokstav-tro.

Det ville selvfølgelig være helt utenkelig for helsebyråkratene å svare Riksrevisjonen med en forklaring av nevnte praktiske – pragmatiske karakter. Heller ikke ville det være tilrådelig med en forsiktig antydning om at direktoratet vil gjøre så godt det kan for å rette opp de svakhetene Riksrevisjonen påpeker. Direktoratet kan ikke garantere at alt Riksrevisjonen ideelt ser for seg som mulig å forbedre, faktisk lar seg forbedre.

Hvordan skal så et omfattende helse- og IT byråkrati som Akson rent faktisk og praktisk gjør for å imøtekomme Riksrevisjon-kritikken? En kritikk så omfattende og så basal at den etter flere politikeres syn åpner for en total omorganisering av hele styrings-strukturen mellom departement og direktorat.

Det er virkelig å håpe at selv de mest Akson-kritiske politikere ikke tar til orde for store omorganiseringer eller nedleggelser. Et slikt politisk «grep» vil kanskje vise handlekraft, men antakelig være mer egnet for det politiske galleriet, enn for velgere og pasienter med et noe mer u-politisk syn på hvordan Akson-prosjektet kan forbedres.

Påvisning av brudd på anskaffelsesregelverket synes å være et viktig anliggende for Riksrevisjonen. Men for at den ansvarlige helsebyråkrat skal kunne forbedre sin regelforståelse, må han for det første forsone seg med (akseptere) Riksrevisjonens regelforståelse. Han må også kunne stå fritt til å spørre seg: Hvilke regelbrudd skal vi saksbehandlere anses å være alvorlige nok til at de foranlediger endringer og nye presiseringer i selve regelverket? Og hvilke konsekvenser vil det kunne få for den enkelte helsebyråkrats arbeidsområde, ansvar og rolle hvis kontroll – tilsyns- og kvalitetssikringsrutinene må endres og forbedres – for å kunne vise til at det er tatt «grep»? Og til sjuende og sist: Hva er egentlig forskjellen på en endring av en regel og forbedring av en regel?

Når Riksrevisor under presentasjonen av sin Akson-rapport sier at «disse reglene for anskaffelser burde ikke være ukjent i staten» vil uttalelsen, uansett intensjonen med den, kunne føles ubehagelig treffende. Mener Riksrevisjonens at flere helsebyråkrater må skaffe seg bedre juridisk kompetanse, blant annet for å forstå et allerede meget detaljert, instruerende og krevende regelverk? Mener Riksrevisjonen at regelverket, som skal forstås av en rekke helsebyråkrater uten juridisk kompetanse, bør bli enda mer detaljert? Trenger vi nye intern -og eksternkontroll-regler og enda flere spesifikke regler om anbuds-praksis?

Hvis slike kostnadsdrivende og byråkratiserende «regel-grep» er eneste svaret på hvordan regelbrudd skal unngås for fremtiden, så bør politikerne, med Riksrevisjonen i spissen, si det i klartekst. I det minste gjøre rede for at nye «regelverk-grep» som har til hensikt å forbedre kontroll- og kvalitetssikrings-regelverket slik at regelbrudd unngås, enten vil kreve flere saksbehandlere med juridisk bakgrunn eller flere helsebyråkrater som kan kontrollere hverandres saksbehandling.

Riksrevisjonen skal selvfølgelig kunne drive en effektiv og tydelig kritisk forvaltningsrevisjon. Mener Riksrevisjonen at helsebyråkratiet ikke har gjort jobben sin godt nok i Akson-prosjektet, så skal det sies. Men, helst ikke pakkes for mye inn i ord og begrep, mer egnet i politiske media-diskusjoner i offentligheten, enn som grunnlag for en tydelig faglig - juridisk dialog mellom revisjons-ansvarlige og Akson-ansvarlige helsebyråkrater, enten de er IT utdannet, helseutdannet, HR-utdannet eller juridisk utdannet.

Det er uansett å håpe at Riksrevisjonen og det kritikkrammede helsebyråkratiet med ansvar for Akson kan gå inn i en konstruktiv dialog med Riksrevisjonen om deres systemkritikk, prosess-kritikk og/eller om hvordan regelverket skal tolkes og prosessene håndteres, slik at kritikken kan omsettes i en ny og forbedret saksbehandling totalt sett.

Og med all respekt for de politikere som både før og etter Riksrevisjonens kritiske rapport har rettet skarp kritikk mot Akson-prosjektet: Prøv å skille politisk retorikk fra faglig kritikk. Politisk slagferdighet er ikke alltid forenelig med faglig saklighet. Når sentrale opposisjonspolitikere bruker uttrykksformer som for eksempel: «En åtte år lang konsulentfest er over», «Et arbeid uten kontroll og styring.», «prosjektet er en skandale», «Akson må skrotes», og «Direktoratet for e-helse bør vurderes nedlagt» så bidrar slike utsagn ikke spesielt godt til å bygge tillit mellom politikk og embetsverk. Og kanskje heller ikke mellom Riksrevisjonen og de mange samvittighetsfulle og hårdt-arbeidende helsebyråkrater som gjerne vil forbedre Akson, og som derfor bør være spart for billige, men dessverre virkningsfulle retoriske – politiske poeng.

Synspunkt

Skriv til oss!

Del innsikt og meninger,
skriv til 
 
 

Prøv DP

Klikk her for å prøve Dagens Perspektiv.


Nyhetsbrev

Klikk her for å melde deg på et eller flere av Dagens Perspektivs nyhetsbrev.


Annonse

Synspunkt

Skriv til oss!

Del innsikt og meninger,
skriv til 
 
 

Prøv DP

Klikk her for å prøve Dagens Perspektiv.


Nyhetsbrev

Klikk her for å melde deg på et eller flere av Dagens Perspektivs nyhetsbrev.


Annonse