Annonse
Masud Gharahkhani (Ap) vil ha en ulikhetskommisjon. Foto:  Ole Berg-Rusten / NTB
Synspunkt

Hvorfor ikke en «rettferdighetskommisjon»?

SYNSPUNKT. Nå vil Arbeiderpartiet sette ned en «ulikhetskommisjon».

Våre politiske beslutningsprosesser flommer snart over av alle slags utrednings- og kommisjonsarbeider. Alt som tenkes kan av politisk betydning skal utredes – og helst i en kommisjon.

I tillegg til det utall av kommisjoner som etter hvert foreslås opprettet for å utrede alt av tunge politiske spørsmål, utredes de samme spørsmål, i departementer, av stortingets og partienes egne utrednings- sekretariater, i direktorater og etater, i vanlige NOU-utvalg, i forskningsrapporter, og etter hvert også med Riksrevisjonens forvaltnings-rettslige effektiviseringsblikk.

En «ulikhetskommisjon» bør foreslå nye grep mot økonomisk ulikhet, mener Ap.

Ja vel. Bruk av det litt alvorstunge kommisjons-begrepet gir kanskje politikerne av ulik farge et lønnlig håp om at folk flest skal trekke slutningen: Her er det sannelig ikke nok med et vanlig, enkelt hurtigarbeidende NOU- utvalg, nei.

Arbeiderpartiets Masud Gharahkhani (MG) begrunner i Aftenposten forslaget om en egen «Ulikhetskommisjons-forslaget blant annet slik: «Vi trenger en usminket og ærlig kommisjon som gir en ny regjering tydelige innspill i kampen mot ulikhet».

I tillegg har Ap (stadig ifølge MG) tatt til orde for en egen «lederlønnskommisjon».

Det neste blir kanskje et tverrpolitisk forslag om en ny «rettferdighets-kommisjon»?

Ap’s ulikhetskommisjons-forslag dreier seg kort og godt om å utrede for n’te gang den urettferdighet partiet mener følger av arv, formue, utdanning, arbeid, boligmarkedet, og mere til.  

Og kanskje er partiets tanke at en kommisjon, med et sosialdemokratisk vinklet mandat, vil kunne gi oss et mer rettferdig svar enn hva en ulikhetskommisjon oppnevnt av Erna vil kunne gi?

Den vektlegging Ap har lagt på urettferdighet og ulikhet under denne valgkampen må vel også bety at mandatet til en slik «ulikhetskommisjon» må føres med påholden sosialdemokratisk penn?

Det vil si med klare ideologiske føringer for hvordan og hvorfor ulikheter og urettferdigheter har oppstått og utviklet seg her i samfunnet?

Riktignok sies det gjerne, at både NOU – medlemmer og kommisjonsmedlemmer generelt bør kunne «tenke fritt» og uavhengig, men de seneste erfaringer vi har høstet, om kritikk mot utvalgs/kommisjonsmedlemmers integritet og uavhengighet, tyder vel på at dette «tenke-fritt-idealet» for mange fremstår litt illusorisk.  

Og uansett hvor politisk nøytralt man ønsker at mandatet til en «ulikhets-kommisjon» i utgangspunktet skal oppfattes, så vil tolkningen av det avhenge av hvem som oppnevner det, hvem som leder kommisjonen, og selvfølgelig av medlemmenes politiske svar på det store filosofiske spørsmål: Hva er rettferdighet?

Og i så måte vil det antakelig ikke hjelpe stort, om kommisjonen blir part-sammensatt, eller sammensatt av «vanlige folk». Det være seg vanlige samfunnsvitere, filosofer, antropologer, økonomer, jurister, funksjonærer, grundere eller vanlige arbeidsfolk.

For når alt kommer til alt – og det gjør det gjerne – tilhører vi vel alle arten: «homo politicus»?

Annonse
Annonse