Annonse
Hvis Jonas, Erna og Trygve skulle finne på å si noe om føleriets betydning i politikken, ville kanskje en av dem komme bedre ut enn den andre – for å si det slik, skriver Øystein Blymke. Foto: Ole Berg-Rusten / NTB
Synspunkt

I emokrati-land kan alt gå an – og følelser tar overhand

Øystein Blymke er skribent og statsviter.

SYNSPUNKT. «Fotball er følelser, og følelser er viktig».

Disse ordene, om fotballens betydning for folk flest, tilkjennes vår landslagstrener Ståle Solbakken. Så er spørsmålet: Kunne det vært sagt om følelsenes betydning for politikken?

Tja, ikke helt utenkelig. Hvis Jonas, Erna og Trygve skulle finne på å si noe om føleriets betydning i politikken, ville kanskje en av dem komme bedre ut enn den andre – for å si det slik.

Ordet emokrati er ikke feilskrift for demokrati. Ordet er rett og slett en betegnelsen på en tilstand i politikken der følelsene har tatt overhånd. Føleri-kortet kan man si, anvendes i dag hyppig, i politikken, og av de fleste partier.

For eksempel av politikere som mener at sykeheimen, grendeskolen, tingretten og lensmannskontoret bør være som de er, og der de alltid har vært. Og skulle byråkrater og eksperter mene noe annet, så dem om det. For dagens politikere er nærhet til folk, og folks meninger og følelser for en sak, over en kaffekopp eller to, mer verdt enn en 800 siders NOU .

Folks følelser for å beholde alt som det var, overføres velregissert til media i form av små, men virkningsfulle småpludrende historier som så medialiseres (det vil si gis et bestemt redaksjonelt utrykk).

For eksempel i reportasjen om gamlemor som mot sin vilje må flytte fra det ene aldershjemmet til det nye. En hjerteskjærende, riksdekkende historie som møter stor medfølelse, særlig blant politikere uten ansvar for gamlemor, der og da.  Og så rettes et samlet skyts, fra media og politikere uten ansvar der og da, mot det ansiktsløse og følelsesløse byråkratiet i kommune og stat som ikke skjønner seg på noe, hverken på folks behov eller på deres følelser.

Emokratiet kan selvfølgelig ses på som et legitimt uttrykk for at politikerne tar hensyn til folks meninger – enten de er faktabaserte eller mer følelsesbaserte.

I rettsvitenskapen heter det rettsfølelsen. Et reelt juridisk hensyn som dommeren ikke sjeldent legger vekt på. Når juridisk rettferdighetstenkning anvender rettsfølelsen som et reelt hensyn, må man kanskje ikke undre seg over at også politikerne viser til folks følelsesmessige opplevelser.

Hvis folk i by og land mener at alt var bedre før, med lensmannskontoret, sjukestua og dommerfullmektigen rett rundt hjørnet, så mener de det. Basta. Hvorfor skal da politikeren forkludre en slik tydelig folkemening med forvirrende og ofte motstridende ekspert-fakta?

Et av de mest vellykkede, politiske følelsesstunt kom for en tid siden med uttrykksformen: «Bestemor på anbud»

Velgernes rettferdighetsfølelse skal det selvfølgelig lyttes til. Og hvis folk flest vil ha tilbake sitt gamle gode lensmannskontor, sin gamle nærliggende fødestue, eller sin lille trygge kommune, så er det kanskje greit at politikeren lover å gi dem det? Men, da bør den samme politikeren innrømme, at han - med et slikt løfte – bevisst velger å se bort fra budsjettmessige konsekvenser, og anbefalinger. Det kan være faktabaserte anbefalinger fra NOU’er – Stortingsmeldinger eller fra andre faglige, solide kunnskapskilder.

En aktuell politisk sak som kan illustrere striden mellom fakta og følelser, er saken om fylkesinndelingen. Lytter man til hva folk flest mener og føler, synes «stemningen» å gå i retning av å bevare Finnmark, Troms, Buskerud, Akershus og Østfold slik det var, og som det alltid har vært.

Ok, men da bør vel politikeren samtidig være ærlig nok til å fortelle velgerne hvilke ekstra byrder, problem og omkostninger en reversering av et tidligere stortingsvedtak påfører landet. Men, kanskje er det ikke lenger slik at det finnes grenser for hva et statsbudsjett kan tåle? Det er jo i ferd med å bli betraktet som Sareptas krukke, enten politikeren mener Viken bør beholdes eller ikke.

Et av de mest vellykkede, politiske følelsesstunt kom for en tid siden med uttrykksformen: «Bestemor på anbud».

Følelsesstunt av nyere dato er: «velferdsprofitørene».

De politisk velvalgte stuntene gir både assosiasjoner, de skaper minnebilder, og ikke minst – de vekker følelser. Vi ser for oss bestemoren som blir offer for kynisk anbudspolitikk, eller profitøren som har blitt søkkrik på barnehagebarns og småbarnsforeldres bekostning.

Det litt skremmende som skjer når slike følelsesladde uttrykk benyttes uhemmet i politikken, er at de får lov å romstere og feste seg i det offentlige rom – uten motforestillinger.

Går man lenger tilbake i tid, minnes mange av oss sikkert det følelsesladede slagordet «Nei til salg av Norge».

Det fikk stor oppmerksomhet. Og selvfølgelig må vi tro nei til EU bevegelsens «salg av Norge» ikke var ment i bokstavelig forstand, men det forhindret ikke at dette «Nei-kortet» vekket sterke negative følelser blant folk flest – en form for aversjon til det overnasjonale Brussel-byråkratiet.

Våre følelser rundt en trist menneskeskjebne, eller når rettferdigheten trues, eller ikke skjer fyllest, tilhører politikken og demokratiet. Følelsenes styrke og innhold avgjøres imidlertid i stor grad av media. Hvordan hendelsen medialiseres avgjør hvilke følelser i oss som vekkes. Media har stor makt og store mulighet til å presentere faktum i saken, i enhver hendelse, og påvirker således sterkt menneskes virkelighetsoppfatning.

Begrepet medialisering er ikke nytt. Den kjente medieviteren Marshall McLuhan skrev allerede om det i de tidlige 60-årene. Hans bok «Understanding Media. The extensions of Man» og særlig kapittelet «The medium is the message» belyser dette samspillet mellom mennesket – hendelsen – medias fremstilling av den – og menneskets oppfatning av den.

Overføres McLuhans tanker om at mediet er budskapet til dagens norske valgkamp, og med emokratiet som følsomt bakteppe, må nok både Erna og Jonas vokte seg vel. Tenk bare, hvis Erna skulle finne på å si, at hun ikke bryr seg avgjørende mye om å diskutere hvem som er rike eller ikke rike her i landet? Hvilke sterke og sinte følelser ville ikke da kunne vekkes, blant rødgrønne velgere – med medias hjelp?

Og tenk bare, hvis Jonas skulle finne på å si at det også blant LO-medlemmene antakelig finnes en og annen lilla velger som synes Høyre og Arbeiderpartiet burde kunne samarbeide bedre, uansett hvem av dem som hadde «vakt». Ja, da ville nok sterke følelser settes i sving, både blant rødgrønne, gule og blå velgere!

Synspunkt

Skriv til oss!

Del innsikt og meninger,
skriv til 
 
 

Nyhetsbrev

Klikk her for å melde deg på et eller flere av Dagens Perspektivs nyhetsbrev.


Prøv DP

Klikk her for å prøve Dagens Perspektiv.


Annonse

Synspunkt

Skriv til oss!

Del innsikt og meninger,
skriv til 
 
 

Nyhetsbrev

Klikk her for å melde deg på et eller flere av Dagens Perspektivs nyhetsbrev.


Prøv DP

Klikk her for å prøve Dagens Perspektiv.


Annonse