strømpriser
Klimapolitikk og frihetsberøvelse
Under pandemien hørte vi for første gang økonomene si at staten må pøse ut med penger. Da var begrunnelsen økonomisk krise. Nå er det sterk internasjonal økonomisk vekst som skaper en fordelingskrise og rådene fra økonomene vil ikke være så samstemte, skriver Arild Hervik.
Arild Hervik er professor emeritus ved Høgskolen i Molde.
SYNSPUNKT. Vi opplever nå skyhøye energipriser på markeder hvor Norge er stor eksportør. I september ble det ny eksportrekord av olje og gass på 80 milliarder kroner. Gassprisen er rekordhøy og vi tjener mest på eksport av gassen. Prisene stiger fortsatt og oktober kan forventes å gi enda høyere eksportinntekter.
Høye priser på fossile energikilder øker investeringer i fornybar energi og overgangen til det grønne skifte skyter fart. I det internasjonale klimaspillet har Norge to roller. Vi er stor eksportør av olje og gass og vi følger EU som driver av bindende forpliktelser til å redusere klimagassutslippene med 55% frem mot 2030.
Ny regjering vil i de årlige statsbudsjettene utarbeide karbonbudsjetter for å vise i detalj hvordan utslippene skal ned med årlige karbonregnskaper for å overvåke hvordan utviklingen er. Regjeringsplattformen som kom 13. oktober, inneholder tanker om leteaktivitet fremover og dette vil være en plattform for når tid oljeaktiviteten vil fase ut.
Leteaktivitet i Barentshavet har vært en skuffelse og bare 3 funn er utviklet til produksjon. Det er funnet mindre gass enn forventet og bare Snøhvit er utviklet til gassproduksjon. Styringsregimet er utlysning av leteblokker i nye områder og i områder med utviklet infrastruktur som nye funn kan kobles til på en kostnadseffektiv måte. I nordområdene er iskanten flyttet lenger sør og utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja er det uaktuelt å åpne for leting, men fortsatt er det store områder igjen hvor det kan være olje eller gass.
Det kan likevel bety at dette området kan miste litt av interessen for videre leting fordi dette er et stort område og relativt sett er det lite infrastruktur fra før her og da er det kostbart å utvikle nye felt med mindre funnet er i nærheten av de 3 feltene med produksjon. Den videre leting kan da skje rundt eksisterende felt sørpå med velutviklet infrastruktur.
Ormen Langefeltet utvikles nå i en siste fase hvor det investeres i en ny undersjøisk løsning hvor utvinningsgraden økes fra 70% til 85% med en forventet eksportverdi på rundt 40 milliarder kroner.
Polarled er gassrøret som fører gassen fra Åsta Hansteen utenfor Helgelandskysten til gassknutepunktet Nyhamna utenfor Molde. Flere andre gassfelt er knyttet til dette gassrøret med prosessering på land i Nyhamna. Funn langs Polarled vil være kostnadseffektivt å knytte til eksisterende gassinfrastruktur.
Gassen prosesseres på Nyhamna i et lukket anlegg drevet av elektrisitet fra nettet og gjennom Langeled eksporteres gassen til Easington i Storbritannia. Her brukes gassen delvis til direkte bruk i husholdningene og delvis i gasskraftverk.
På Nyhamna kan vi på sikt få utvikling av et hydrogenanlegg med karbonfangst og lagring i tomme brønner rundt Ormen Langefeltet. Regjeringen bestemmer hvor mange oljeletingsblokker som skal lyses ut og dette blir konfliktfylt i forhold til de mest klimaorienterte partiene. Disse partiene vil begrense petroleumsselskapenes frihet til å lete ut fra økonomiske interesser.
Energiprisene er rekordhøye og kan bli høyere i vinter. Dette har en positiv effekt på lavere utslipp av klimagasser og er samfunnsøkonomisk mest treffsikkert for å få ned klimagassutslipp. Dette vil oppleves som økonomisk frihetsberøvelse siden elektrisitet, bensin og diesel oppleves som nødvendighetsgoder.
Økonområdet vil være å velge treffsikre fordelingspolitiske virkemidler for å kompensere for prisøkningen. Bostøtte, lavere pris på årsavgiften på biler og ulike tiltak innrettet mot de med lavest inntekt kan dimensjoneres kraftfullt for å dempe effekten av prisøkningen på energi og redusere følelsen av frihetsberøvelse. Staten og kommunene har inntjening fra prisøkningen og derved finansiell evne til å dekke kompenserende tiltak.
Under pandemien hørte vi for første gang økonomene si at staten må pøse ut med penger. Da var begrunnelsen økonomisk krise. Nå er det sterk internasjonal økonomisk vekst som skaper en fordelingskrise og da er det en politisk utfordring og rådene fra økonomene vil ikke være så samstemte.
Høye priser på klimagassutslipp og høye gasspriser er en viktig grunn for de skyhøye elpriser i Europa i tillegg til lite vind. Den norske elprisen bestemmes på NordPool børsen og siden kapasiteten på kraftutveksling med Europa har økt, så vil skyhøye elpriser her smitte over på det norske prisnivået. I forhold til i fjor har vi hatt en sommer med lite nedbør som påvirker vårt prisnivå.
På grunn av knapphet på kapasitet på å overføre kraft fra Vestlandet, Midt-Norge og Nord-Norge til Sørlandet og Østlandet blir fordelingskrisen sterkest i dette området og det er overskuddskraft i de tre førstnevnte områdene og her blir elprisene relativt lave.
På kort sikt er det mer begrenset hva regjeringen kan gjøre i forhold til kilden til problemet. På lengre sikt må overføringssystemet mellom landsdeler i Norge rustes opp og tempoet på investeringer i fornybar kraft må opp og vi må få en grundig faglig gjennomgang av om markedet og NordPool børsen har fungert etter intensjonen.
I tillegg må vi få en samlet plan for kraftinvesteringer etter mønster fra Samlet Plan for Vassdrag. Arbeidet med denne planen ble påbegynt i 1981 etter et politisk initiativ fra Gro Harlem Brundtland som angret på at hun hadde overkjørt de samiske interesser og presset frem utbyggingen av Altavassdraget. Alle gjenværende vassdrag ble i Samla Plan for Vassdrag sortert i tre grupper ut fra 11 konfliktkriterier. De mest konfliktfylte ble klassifisert til varig vern, de minst konfliktfylte ble forberedt til utbygging og resten ble lagt på vent.
Jeg hadde da finansiert av Norges Forskningsråd, arbeidet med å finne det norske folkets vilje til å være med på å finansiere det det ville koste i form av økte fremtidige kraftpriser ved å la være å bygge ut den billigste kraften først som var mest konfliktfylt og bygge ut mange små vassdrag som var mindre konfliktfylte, men ga dyr kraft. Etter at prisøkningen som følge av utbygginger som var foreslått i Samla Plan for Vassdrag var beregnet, fikk vi gjennomført 2000 intervjuer av Statistisk Sentralbyrå om det norske folk var villig til å dekke merkostnadene i forhold til billigste kraftutbygging.
Jeg samarbeidet da med tre professorer ved Sosialøkonomisk Institutt som hadde nettverk med de fremste forskerne på dette feltet. Konklusjonen var robust og helt klar at det norske folket var villig til å dekke merkostnadene. Jeg leverte rapporten til sekretariatet for Samla Plan for Vassdrag og Aftenposten slo opp konklusjonene på førstesiden. En robust konklusjon var at betalingsvilligheten økte med økende inntekt og vil nå være mye høyere.
Under pandemien var opplevelsen at reglene og forordningene som ble vedtatt av regjeringen og Stortinget var frihetsberøvende og spesielt for barn og unge som ikke fikk møte vennene sine og ikke møte opp på skolen og universiteter og høyskoler. Nå når pandemien er i ferd med å gå over i Norge, oppleves frihetsberøvelse først og fremst som økonomisk frihetsberøvende fordi høy prisøkning på nødvendighetsgoder begrenser friheten til å velge goder som man har stor glede av.
