Annonse
Stortingspresident Eva Kristin Hansen snakker med pressen etter et møte de parlamentariske ledere i Stortinget om pendlersaken Foto: Torstein Bøe / NTB
Synspunkt

Lavere tillit takk

J.K. Baltzersen, samfunnsdebattant og forfatter

SYNSPUNKT: Det var høsten 2017. MeToo-bølgen slo inn over verden og Norge. Mange tilfeller ramlet ut av skapet av at menn hadde utnyttet sin posisjon til å oppnå intime fordeler. Norsk politikk fikk ikke gå fri. De som hadde benyttet seg av mulighetene, mistet tillit. Det ble senere spekulert i om Trond Giske skulle få statsrådspost i den nye regjeringen. Statsminister Støre tok åpenbart ikke belastningen med alt bråket det ville gi.

På våren 2018 førte Stortingets egen byggesak til at Stortingets president måtte gå. Her dreide det seg ikke om å tilrane seg individuelle fordeler som stortingspresident eller -representant, men sløsing og dårlig ledelse i et prosjekt som i stor grad var til nytte for Stortinget selv kollektivt.

Så kom neste høst og reiseregningsskandalens første tilfelle, men det var flere. Stortingsrepresentanter hadde i de groveste tilfellene ført reiseregninger for reiser som overhodet ikke hadde funnet sted. Vi snakker her om ulovlige økonomiske fordeler til stortingsrepresentanter som i utgangspunktet er godt gasjert.

Rett før valget nå nylig dukket en ny form for skandale opp. Nå var det snakk om urettmessige fordeler av Stortingets pendlerboligordning. Førstemann ut var Kjell Ingolf Ropstad. Men det tok ikke lang tid før det begynte å renne inn av ytterligere tilfeller – av ulike alvorlighetsgrader. Det var igjen snakk om personlige fordeler.

I begynnelsen av oktober lovet den nyvalgte stortingspresidenten Eva Kristin Hansen å rydde opp. For kort tid siden eksploderte det med at hun selv var del av problemet.

Det begynner å bli noen år siden nå at det ble innført fordelsbeskatning av telefon og bredbånd fra arbeidsgiver. Det er ett eksempel. Vi har flere. Har du for eksempel arbeidsgiver i Oslo og skal på lengre oppdrag i Moss, sier skattereglene at du skal betale skatt av fordelen av at du har mulighet til å reise fritt frem og tilbake mellom Oslo og Moss på fritiden dersom arbeidsgiver gir deg periodebillett.

Det er fristende å parafrasere Bibelen: ingen fugl skal falle til jorden uten at det er fordelsbeskattet.

Futen viser både smålighet og unåde overfor vanlige folk, men rikspolitikkens folk skal visst ha noen særfordeler. Man kan forstå at noen vil beskytte seg mot en grådig stat, men dette er snakk om eliten som årlig vedtar den grådige staten, og de kan da tydeligvis ikke følge sine egne regler.

De sterke reaksjonene er forståelig. Man kunne muligens ønske seg like sterke reaksjoner når Libya bombes og det svis av betydelig større beløp ved vedtak i stortingssalen. Men vi liker det vel når det er «for fellesskapet», når det er i henhold til formelt korrekte prosedyrer, i det minste når endringene ikke kommer for brått på.

Vi liker å tro at bare vi bytter ut folkene, blir alt bra. Systemet er det ikke noe galt med. Vi bytter ut folk ved valg mens det meste fortsetter som før. Nå har vi også byttet ut stortingspresidenten, og da er vi vel fornøyd? Og så kan vi kanskje krydre det med litt gjennomgang av rutiner?

F.A. von Hayek advarte i sin bok Veien til trelldom, utgitt første gang i 1944, mot at de verste folkene er de som når toppene. Vi liker å tro at det gjelder mer autoritære systemer, og ihvertfall ikke vårt eget lille, hjemmekoselige demokrati. Vi ser at vi er blitt forskånet for det aller verste misbruket, noe som kan være med på å forklare vårt positive syn. Men når vi ser hvor mange som ikke har vist seg tilliten verdig, bør vi stille oss spørsmålet om ikke også vårt system har en tiltrekningskraft på de ikke fullt så gode.

Når vi ser hvor mange uegnede det er, bør vi også stille oss spørsmålet om politikere som sådan er så godt egnet til å ta seg av «fellesskapet». Vi bør stille oss spørsmålet om vi bør overlate så mye til dem.

I undersøkelser ser vi ofte at så mye som i overkant av 70 prosent av nordmenn har tillit til staten.

Vi får høre nå at oppgaven fremover er å gjenreise tilliten. Kanskje det ikke er det som først og fremst bør gjøres, for vi har sett at tilliten kan misbrukes, og den kan misbrukes igjen – på andre måter.

Det norske samfunn kan ha godt av vedvarende lavere tillit til staten.

 

Annonse
Annonse