Annonse
Kjell Magne Bondevik i samtale med Åshild Mathisen under et arrangement i 2019. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB
Leder
Leder

Når makten glipper

Olaug Bollestad ble valgt til leder i KrF i helgen. Åshild Mathisens bok «Ingen søndagsskole» kan leses som en profeti eller forklaring på hvorfor hun ikke vil lykkes i å gjenreise KrF. 

Grunnen er at KrF har mistet folket - sine potensielle velgere - av syne, men ser det ikke selv.

Knut Arild Hareide så det, men han tapte den interne brytekampen om partiets sjel, og har endt opp som Sjøfartsdirektør. Han skal holde seg på metervis avstand til politikken framover.

Menigheter og kristne forsamlinger skal være miljøer preget av omsorg og forståelse. Slik oppleves det naturligvis ikke alltid i praksis.

Der kjærligheten skal råde, kan det utspille seg maktkamper som i intensitet ikke står tilbake for det som skjer der pengefolket braker sammen i kampen om makt og millioner.

Åshild Mathisen, litteraturviter, KrF-politiker, sjefredaktør i Vårt Land, nå kommunikasjonsrådgiver, har skrevet en bok om «tro, makt og strid» for å gjøre kristendommen relevant i en ny tid.

Mathisen har selv bakgrunn fra læstadianerne, en konservativ kristen bevegelse som er opptatt av å bevare sin egenart i et samfunn som utvikler seg i en retning de tar avstand fra.

Hun flyttet til Oslo for å studere litteraturvitenskap. Her blir hun boende og engasjerer seg i KrF. Der oppdager de fort at hun er dyktig og har politisk teft. Hun blir kommunikasjonsrådgiver i KrF og seinere rådgiver for daværende miljøvernminister Knut Arild Hareide.

Hun har i perioder vært tauet inn som kommentator i Morgenbladet, Dagens Næringsliv og VG. Hun ble utviklingsredaktør i Vårt Land, deretter direktør for samfunnskontakt i NRK for så å vende tilbake til Vårt Land som sjefredaktør.

To år etter fikk hun sparken. I dag er hun kommunikasjonsrådgiver i Try.

«Ingen søndagsskole» handler om behovet for og motstand mot endring i kristne sammenhenger.

Mathisen ser på seg selv som en endringsagent. I boken bruker hun sine egne erfaringer for alt hva de er verd.

Grovt sett kan organisasjoner innta to diametralt motsatte posisjoner i møte med endringer i samtiden: forskansning eller tilpasning.

I frykt for å miste sin egenart kan en velge å forskanse seg, markere avstand mot trender og tenkesett i samtiden og omgivelsene. Faren er at man ender opp med en liten flokk, fordi for mange følger seg fremmed i forhold til den profil organisasjonen velger.  

I håp om å øke sin oppslutning kan en forsøke å tilpasse seg tidens trender og tankesett uten å gi opp for mye av sin egenart. Det betyr å nedtone særtrekk og «sære» meninger i håp om å framstå som mer relevant for dagens mennesker.

Åshild Mathisen seiler ikke med vinden. Hun er ideologisk bevisst. Hun vil forandre for å bevare. Hun mener de to organisasjonene hun kjenner best, KrF og Vårt Land, må endre seg betydelig for å kunne overleve i framtiden.

Hun tror på tilpasning framfor forskansning.

Åshild Mathisen har ikke stått i front for endringer i KrF. Her har hun vært blant bakspillerne som har støttet de som har drevet fram forandringsbestrebelsene.

Dette arbeidet kulminerte da Knut Arild Hareide anbefalte landsmøtet å danne regjering med Ap framfor Høyre.

Hareide mente dette var nødvendig fordi en stor del av velgermassen som har et kristent livssyn beveger seg mot venstre.

KrF har historisk sett vært det teologisk konservative bedehusfolkets parti. De siste årene har denne bevegelsen hatt betydelig tilbakegang.

I den grad betegnelsen «kristenfolket» er dekkende begrep, befinner de fleste seg i dag i menighetene i Den norske kirke. De er ikke teologisk konservative. I økende grad er betegnelsen liberale mer dekkende.

Andre bruker betegnelsen kristen-sosialister for å beskrive holdninger og politiske oppfatninger i det nye kristen-Norge. I Aftenposten brukte kommentator Frank Rossavik betegnelsen «SV-kristne».

Knut Arild Hareide så denne utviklingen. Derfor ville han dra KrF mot venstre og fange opp velgere med et mer liberalt syn enn det KrF tradisjonelt har stått for.

Åshild Mathisen er på samme linje. Hun gir gode begrunnelser for Hareides strategi og beskriver kampen om KrFs sjel som har foregått de siste 20 årene.

Det var i Vårt Land Åshild Mathisen fikk muligheten til å tråkke til som endringsagent.

Hun ble første ansatt som utviklingsredaktør. Hun utfordret, stilte spørsmål om hva avisen skulle være, hvem de ville nå og pekte på hvordan markedet utviklet seg.

Det hun ville lage var en «meningsbærende kvalitetsavis som henvendte seg til et bredt publikum- religionsavisen…men jeg skjønte gradvis at min tid i avisen var forbi. Jeg banket på dører som stengte seg mer og mer», skriver hun.

Hun hadde ikke makt og posisjon for å få sjøsette de endringene hun mente var nødvendige.

Hun ble direktør for samfunnskontakt i NRK.

Skal en gjøre omfattende endringer, er forankring hos en overordnede avgjørende. Forankring er en løpende prosess, ikke et mandat man får ved ansettelsen.

Da Helge Simonnes meldte at han ville trekke seg som sjefredaktør i Vårt Land, var Mathisens støttespillere raskt på banen. Nå var det på tide med en kvinnelig sjefredaktør i Vårt Land. Avisen hadde i årevis vært temmelig mannstung på redaktørsiden.

Selv om Mathisen i flere år hadde vært utviklingsredaktør, ble hun opplevd som en som kom utenfra og ville ha endringer. Det la hun da heller ikke skjul på. Hun beveger seg ikke på gummisåler.

Til slutt kom også konsernsjef Per Magne Tveiten som var leder i styret, til at det var riktig å satse på Åshild Mathisen.

Mathisen flesket til med omfattende endringer kort tid etter at hun tiltrådte stillingen. Hun ville lage den brede «religionsavisen» hun ikke nådde fram med da hun var utviklingsredaktør.

«Ingen søndagsskole» gir et godt innblikk i hvordan en driver endringsarbeid. Det må gjøres klart hvor en skal og ledelsen må være tydelig på hva en har gjort tidligere som ikke lenger skal gjøres. Ledelsen må skape begeistring for de endringer en vil gjøre og de mål en vil nå.

Det gjør Åshild Mathisen. Hun viser seg som en sterk og målbevisst leder.

Likevel gikk det galt. Under to år etter hun tiltrådte, gikk hun ut av døren med en sluttpakke – og etter flere måneders strid internt og i offentligheten.

Hvorfor mislykkes hun i sitt store prosjekt med så mage støttespillere i og utenfor avisen?

Selv forklarer hun det med innbitt motstand mot forandring. Man vet hva man har, men tar ikke sjansen på den fornyelsen som er nødvendig.

Noen tolket det som et eksempel på at menn, «gutteklubben Grei», motarbeidet en dyktig kvinne med vilje og evne til å gjøre endringer.

Forklaringen er at Åshild Mathisen falt for eget grep. Hun skriver i boken hva hun tenkte, mente og ville. Og hun foretok seg en hel masse. En sjefredaktør har betydelig makt i å endre en avis.

Hun var tydelig og ga klar beskjed om hvor skapet skulle stå. Nye ledere kom på plass.

Noen journalister sluttet fordi de ikke hadde tro på de endringer hun banket igjennom. Sånn er det når endringstoget legger ut fra stasjonen. Alle blir ikke med.

Det Åshild Mathisen ikke tok inn over seg var at en sjefredaktør må operere innenfor de rammebetingelsene eierne via styret og konsernet har trukket opp. Ledelsen i alle underselskaper må innordne seg konsernets strategi og løsninger.

Åshild Mathisen opplevde konsernorganiseringen i Mentor Medier som en hemsko for Vårt Land.

Det er mulig hun hadde rett. Det er ikke avgjørende. Dette var en rammebetingelse hun ikke få gjort noe med.

En leder må velge sine konflikter med omhu. Det gjorde hun ikke. Det ble etter hvert en konflikt mellom henne og de andre lederne i konsernet.

Skal en gjøre omfattende endringer, er forankring hos en overordnede avgjørende. Forankring er en løpende prosess, ikke et mandat man får ved ansettelsen.

Her bommet Åshild Mathisen. I boken er hun opptatt at de andre ikke forsto og ville være med på endringene. Hun ser sitt eget ansvar med sløret blikk.

Mangelen på selvkritikk er talende. Hun mente hun hadde rett og mener det fortsatt. Det er ikke noe å beklage slik hun ser det.

Boken hennes gir begrenset forståelse for hvorfor det skar seg i Vårt Land.

Vårt Lands første kvinnelige sjefredaktør falt for eget grep. Det var ikke en flokk menn eller omstillingsuvillige aktører med interesse for avisen som dyttet henne utfor.

 

 

Annonse
Annonse