Rusreform
Prinsipper, kompromisser og nye utredninger – rusreformen settes nok engang i spill
Arbeiderpartiets kompromiss har alle kompromisses svakheter i seg, skriver Øystein Blymke.
Øystein Blymke er Cand. Polit og tidligere ekspedisjonssjef i justisdepartementet.
SYNSPUNKT. I sin selvbiografi fra 1989 «Dette står jeg for» skriver tidligere justisminister og Arbeiderparti-politiker Inger L. Valle (1921-2006) om hvor viktig det er for en politiker å opptre troverdig, det vil si «å stå for noe».
For Valle var det avgjørende viktig å kunne stå for en kriminalpolitikk som var tuftet på humanitet, rehabilitering og på økt bruk av betingede (mildere) reaksjonsformer. Fengselsstraff og andre stigmatiserende straffereaksjoner måtte samfunnet selvsagt også anvende, men helst, bare overfor kriminalitet der et påført onde som (fengsels)-straff kunne forsvares – individualpreventivt og generalpreventivt.
Inger L. Valle møtte sterk motbør i eget parti for sin kriminalpolitiske tenkning som støttet seg på velprøvde humanitært forankrede prinsipper. Selv nære politiske «venner» i Arbeiderpartiet valgte å stemple hennes kriminalpolitikk som ettergivende, og alt for radikal – Ja, en lefling med datidens fremtredende kriminologer.
Valle sto imidlertid på sine sosial- og kriminalpolitiske prinsipper som hun sterkt fremhevet var ektefødt sosialdemokrat tenkning. Valle snudde aldri sin politiske kappe med de poliske vinder, hverken med Senterpartiets, Høyres eller andre partiers mer konservative kriminalpolitikk, og hun ventet hverken på nye utredninger, eller på at landsmøtets programkomiteer hastig forsøkte å snekre sammen tvetydige, og prinsippløse kompromiss.
Denne regjerings rusreform ville høyst sannsynlig fått et ja fra Valle. Som jurist ville hun nok dessuten himlet litt oppgitt med øynene over de litt hjelpeløse forsøkene noen jurister gjør, i håp om å finne en enkel lovbestemmelse som både hjemler hjelp og straff, med bibehold av likhet- for loven-prinsippet.
For å bli litt personlig. Jeg hadde den glede som ung og uerfaren tjeneste- og senere embetsmann i Justisdepartementet, å samarbeid nært med Valle. Hun var min første politiske sjef som inviterte meg til å delta i det spennende og nyskapende arbeid hennes nye kriminalpolitikk innebar. Justisdepartementet var den gang et relativt konservativt og tradisjonelt lov- og orden-departement, men som etter hvert begynte å se viktigheten og nødvendigheten av en mer humanistisk forankret kriminalpolitikk.
Partiet velger å innta en rettspolitisk posisjon, med en juridisk hybrid løsning som vanskelig kan sies å være et framskritt, og langt fra en støtte til den sosialpolitiske begrunnelse regjeringen legger til grunn for sitt avkriminaliseringsforslag
For Valle var det hele tiden avgjørende å få utviklet reaksjonsformer på lovbrudd – særlig begått av ungdom - som viste mer vilje til forståelse for hjelpens virkninger, enn for virkningene av stigmatiserende straffereaksjonen.
Valles viljesterke kamp for en mer human kriminalpolitikk i 70-80 årene var beundringsverdig på flere måter. Tenke seg til, å kunne føre en politisk kamp i et departement med et embetsverk hvis strafferettslig forankring var i «Den Almindelige borgelige Straffeloven fra 1902».
40 år etter at Valle startet sin store kriminalpolitiske reform synes ikke Arbeiderpartiet å ha modnet såpass at partiet kan støtte tanken om å avkriminalisere narkotika til eget bruk.
Når partilederen så skal formidle alle disse hensynsrelative og politiske betydninger har resultatet lett for å bli mer forvirrende enn inkluderende
I stedet velger partiet å innta en rettspolitisk posisjon, med en juridisk hybrid løsning som vanskelig kan sies å være et framskritt, og langt fra en støtte til den sosialpolitiske begrunnelse regjeringen legger til grunn for sitt avkriminaliseringsforslag.
Arbeiderpartiets kompromiss har med andre ord alle kompromisses svakheter i seg: Det skal favne alle gode hensyn – straffehensyn, sosiale hensyn, humane hensyn, og samtidig ivareta et tilslørt, men ikke desto mindre truende, strafferettslig ris-bak-speilet hensyn.
Når partilederen så skal formidle alle disse hensyns relative og politiske betydninger har resultatet lett for å bli mer forvirrende enn inkluderende. Noen ville kanskje si, mer preget av politisk kannestøperi enn av politisk verdibasert tenkning.
Utredningsmaniens skyggesider
Arbeiderpartiets videre vei med rusreformen blir kanskje nå også brolagt med nye utredninger for å finne ut om deres hybride straff-og-hjelp-løsning bryter med det juridiske likhetsprinsippet – likhet for loven.
Stadig nye utredninger og nye omkamper kan fort bli partiets varemerke. Faren er da at folk flest ikke nødvendigvis betrakter det som positivt – kompromisssøkende, men at det først og fremst bringer assossiasjoner til den danske forfatter Jørgen Vilhelm Bergsøe (835-1911) ordtak:
«En dag da Satan fikk i sinn,
at intet måtte skje,
da satte han i verden inn
den første komité.»
Kilde:
Fødselsdagsalbum (1889).
Vil du holde deg oppdatert på ledelse og arbeidsliv? Prøv et abonnement på Dagens Perspektiv, eller vårt gratis nyhetsbrev.
