analyse
SV som radikal kraft
SV vil gi 10 milliarder ekstra til kommunene, mens Ap og Sp vil gi tre. SV lar grensen for de rike gå ved 600.000, mens Ap setter den ved 750.000. De får mye å forhandle om etter valget, skriver Aslak Bonde.
Aslak Bonde analyserer norsk politikk for Dagens Perspektiv.
ANALYSE | I skyggen av den superkorte byrådskrisen i Oslo har Stortinget denne uken debattert og stemt over en lang rekke saker som viser hvor store forskjeller det er mellom partiene i det som ofte fremstilles som en samlet rødgrønn opposisjon.
De er relativt samlet i sin kritikk av regjeringspartiene og i sine overordnede ønsker om en ny politisk retning. Den kjennetegnes blant annet ved tiltak mot økonomisk ulikhet, større satsing på offentlige fellesgoder og en mer aktiv næringspolitikk.
Samtidig er ulikhetene mellom partiene vel så interessante – noe som kom frem hver eneste dag i stortingssalen i denne siste uken før dette Stortinget går fra hverandre.
SV skiller seg ut
Mandag var det blant annet Nasjonal Transportplan (NTP) som sto på dagsorden. Regjeringen fikk ikke flertall for sitt forslag til plan, men det oppsto heller ingen alternative flertall. Rett før valget er partienes kompromissvilje minimal – det viktigste for dem nå er å vise frem sine primærstandpunkter. Konsekvensen er at det heller ikke blir mulig å si noe sikkert om hva slags samferdselspolitikk en rødgrønn regjering vil føre etter valget.
Det eneste vi kan si sikkert er at SV skiller seg markert fra Ap og Sp ved at partiet nå er tydeligere enn noen gang imot de store nye veiprosjektene og for forsterket satsing på tog og kollektivtransport i byene.
SV går blant annet sammen med Rødt og MdG om å forsøke å stanse Rogfast – det enorme tunnelprosjektet som skal fjerne fergen på E39 mellom Stavanger og Haugesund. Ap og Sp vil ganske sikkert ikke godta noe slikt i en ny regjeringskonstellasjon, men det kan bli ytterst interessant hva som skjer med Hordfast.
Senterpartiet har åpnet opp for alternative trasévalg for veien som skal knytte sammen Haugesund/Sunnhordaland og Bergen. Dermed er det bare Arbeiderpartiet igjen som støtter det prosjektet som nå forberedes.
Tirsdag var det debatt i Stortinget både om lærer- og sykepleierstreiken og om kommuneøkonomi. Der kom det frem store forskjellene mellom SV og Ap/Sp både i ideologi og i utålmodighet.
Prinippiell debatt
Det mest overraskende var kanskje hvor prinsipiell og god debatten ble om sykepleiernes streikerett. Den er blitt grundig problematisert de siste ukene ettersom to streiker er blitt stanset ved hjelp av tvungen lønnsnemd, mens en tredje sykepleierstreik ble stanset denne uken fordi regjeringen varslet at den ville foreslå tvungen lønnsnemd.
Tvungen lønnsnemd fastsettes i lov. Følgelig måtte Stortinget stemme for den loven som regjeringen lagde for å stanse sykepleier- og lærerstreikene i kommunene. Det gikk SV og Rødt imot, mens Ap og Senterpartiet støttet regjeringen.
Arbeiderpartiets talere var mer offensive enn regjeringens egne folk. De mente at Stortinget ville politisere lønnsoppgjørene, dersom det åpnet opp for en debatt om grunnlaget for å avblåse streikene. Det er et hellig prinsipp at arbeidsgiverne og arbeidstakerne forhandler seg imellom om lønns- og arbeidsforhold og at myndighetene bare bryter inn dersom statens tilsynsorganer mener at en streik utgjør en fare for liv og helse.
Når det etter valget høyst sannsynlig blir forhandlinger mellom de rødgrønne partiene om politikken i de fire kommende årene, vil det også komme tydelig frem hvor mye mer radikale SV er enn Ap/Sp
Dersom Stortinget skulle ha overprøvd de vurderingene fra helse- og branntilsynet som førte til at streikene ble stanset, ville Stortinget ikke bare ha svekket staten egne tilsyn, men det ville også ha tatt parti for én part i lønnsforhandlingene. Det ville etter Arbeiderpartiets og LOs syn være mer enn uheldig.
SVs og Rødts mer eller mindre uttalte argumentasjon om at arbeidsgiverne spekulerte i tvungen lønnsnemd ble ikke bare kontant avvist av Ap, men den ble også karakterisert som en trussel mot den nordiske modellen, og som et uttrykk for salongradikalisme.
Torsdagens debatt om frihandelsavtalen mellom Norge og Storbritannia kom etter at denne artikkelen ble skrevet, men skillet mellom Ap og SV var likedan i den saken. SV ville utsette godkjennelsen av avtalen slik at det ble mer tid til å sette seg inn i den. Arbeiderpartiet har en mer systemtro tilnærming: Selv om det er både dårlige og gode ting i frihandelsavtalen, må vi ha en avtale, og det er umulig for Stortinget å forsøke å gå inne i regjeringens sted som forhandler.
Forskjellene vil bli tydelige
Når det etter valget høyst sannsynlig blir forhandlinger mellom de rødgrønne partiene om politikken i de fire kommende årene, vil det også komme tydelig frem hvor mye mer radikale SV er enn Ap/Sp. Denne uken så vi det i onsdagens debatt om jordbruksoppgjøret, i tirsdagens debatt om inntektsopplegget for kommunene og i fredagens debatt om revidert nasjonalbudsjett. Det siste er en antagelse basert på hva partiene skriver i det dokumentet som forbereder debatten – den såkalte innstillingen om revidert nasjonalbudsjett.
I debattene om de offentlige overføringene til landbruket og til kommunene er den rødgrønne opposisjonen samlet både i sin kritikk av regjeringens politikk og i signalene om hva som vil skje ved et regjeringsskifte. Det er imidlertid retningsendringen de er enige om. Tempoet i endringene virker det som om det er større uenighet om enn på lenge.
SV har virkelig flesket til i sitt opplegg for kommunene og mener at det er nødvendig med ti milliarder kroner ekstra hvert eneste år for at kommunene skal kunne realisere de rødgrønne ambisjonene om en mer aktiv og raus offentlig velferdsstat. Det finnes udekkede behov på nesten alle områder. Arbeiderpartiet og Senterpartiet er ganske enig i virkelighetsbeskrivelsen, men vil ikke øke bevilgningene med mer enn tre milliarder hvert år. De to partiene har litt ulik innretning på hvordan de vil bruke de ekstra pengene.
Når det gjelder landbruket er SV også mer forpliktende og radikalt enn de to andre. Alle vil ha en opptrappingsplan for bøndenes inntekter. SV har tidfestet den, mens Ap og Sp er mindre forpliktende. SV vil også gi bøndene et ekstra jordbruksoppgjør denne høsten, mens Ap og Sp nøyer seg med å love at oppgjørene i årene fremover skal basere seg på tallgrunnlag som bønder flest kjenner seg bedre igjen i.
En konsekvens av SVs utålmodighet er at partiet også trenger å omfordele mye kraftigere enn det Ap og Sp gjør. Det kommer frem i diskusjonene om revidert nasjonalbudsjett. Alle de rødgrønne partiene vil øke skattene for de rike og redusere dem for de fattige, men det er stor forskjell mellom partiene på hvor grensen mellom de rike og de fattige går. SV sier 600.000 kroner i inntekt, Ap 750.000 kroner.
Noe av det aller mest spennende etter valget er om SV, MdG og Rødt tilsammen har fått såpass stor styrke at de kan presse Arbeiderpartiet og Senterpartiet til å starte omfordelingen av inntekt på et lønnsnivå der veldig mange av velgerne er. Noe av det mest spennende før valget er om velgerne tror at Ap/Sp vil la seg presse av de utålmodige partiene, og følgelig hopper tilbake til et av de borgerlige partiene.
