Annonse
Tidligere KS-leder, og nyutnevnt kommunal- og distriktminister, Bjørn Arild Gram, uttrykte sin bekymring for at tillitsreformen kan føre til mer statlig detaljstyring tidligere i år. Foto: Heiko Junge / NTB
Synspunkt

Uvanlige folk har også en plass i tillitreformen

Øystein Blymke er statsviter og skribent.

SYNSPUNKT. I Hurdalsplattformen omtales den lenge bebudede «tillitsreform i offentlig sektor» som et av regjeringens viktigste prosjekter. Reformen forventes å gi: «tilliten, tiden og makten tilbake til de som utgjør førstelinja og ryggraden i velferdsstaten, som for eksempel lærerne, sykepleierne, politibetjentene og fastlegene».

At tillit må «gis tilbake» til førstelinjen i offentlig forvaltning kan tyde på at en rekke etatsdirektører og andre toppledere i det offentlige, så langt ikke har maktet å vise sine underordnede i førstelinjen den tillit de burde hatt krav på.

Det er nå uten tvil «vanlige folk sin tur». Likevel tar denne upretensiøse analysen av regjeringens nye tillitsreform sjansen på å si, at ikke bare må reformen omfatte «vanlige folk» i det offentliges førstelinje, men også omfatte noen litt mer «uvanlige folk» i det offentliges direktørsjikt. Med det menes det uvanlige direktørfolket som politikerne tross alt har ment å inneha de beste forutsetninger for å lede og styre det «vanlige folket» .

Tillitsreformens intensjon er god. Den vil berede grunnen for at både førstelinjearbeideren og deres lederskap skal kunne jobbe mer tillitsfullt sammen enn de gjør i dag. De beste forutsetninger for å lykkes med det, synes imidlertid å være at tillitsreformen styres etter sosialdemokratiske verdier og prinsipper. Det vil i så fall måtte innebære, at vanlige arbeidsfolks (førstelinjefolks) oppfatning om hva tillit og lojalitet skal og bør innebære i et arbeidsforhold, ofte må kunne trumfe etatsdirektørens eller andre statlige direktørers oppfatning av det samme.

Overføres dette skjevfordelingsprinsippet til gjeldende styringsprinsipper mellom stat og kommune, innebærer det at kommunens (førstelinjenivåets) oppfatning av hva tillit er og bør bety for det kommunale selvstyre, bør kunne trumfe statens (styringsnivåets) oppfatning om det samme

Betydningen av gode tillitsrelasjoner mellom stat og kommune kommer tydelig fram i en DP–artikkel den 06.10.21 der daværende KS-leder, og nyutnevnt kommunal- og distriktminister (!) Bjørn Arild Gram, uttrykker sin bekymring for at tillitsreformen kan føre til mer statlig detaljstyring.

Tillit betyr i KS sin forstand, at staten demper sin tilbøyelighet til å kontrollere og styrer hvert skritt en kommune foretar seg. Staten må kunne stole på at kommunen utfører sine oppgaver, ut fra en helhetsforståelse for hva staten ønsker at kommunen skal gjøre, og oppnå.

Betrakter vi spørsmålet om tillit mer som en relasjon mellom myndighetsledelse, saksbehandler og klient, kan den store «Nav-saken» illustrere poenget.

Nav-saken dreide seg om folks sviktende tillit til offentlige myndigheters rettsforståelse. Enten myndigheten var en Nav-direktør, en politidirektør, en riksadvokat eller en dommersjef, så mistet folk flest brått tilliten til en offentlig ansatt ledergruppe av «uvanlige folk» (det vil si ledere av etater og myndigheter). Saksbehandleren, brukere og klienter, og andre aktører i de samme forvaltningssystem som etatslederne hadde ansvaret for, mistet man imidlertid ikke tilliten til i tilnærmet samme grad. Intet merkelig ved det. En etatsledelse må da kunne ta skylda, og støyten? Det er jo faktisk det den blir betalt så «uvanlig» godt for! Og tjener du det dobbelte av hva folk flest tjener må du jammen tåle å bli betraktet mer som del av vårt «uvanlige folk», og dermed skjønne at det nå ikke er din tur.

Nav-ledelsen og annet offentlig lederskap ble som vi vet, skyteskive for kritikk, og måtte oppleve tillitssvikt. Likevel må det vel være lov å stille et aldri så lite, forsiktig spørsmål ved, om ikke Nav-brukeren (personen som ble offer for de gale avgjørelser) også bærer på et visst ansvar for at tilliten mellom personen foran og bak skranken skal kunne bygge, og vare ved?

For det er vel ennå slik her i landet, at vi ønsker oss en norsk forvaltning som er tillitsbasert? Og det kan ikke betyr annet enn at førstelinjearbeideren, eleven, klienten, pasienten, brukeren og etatsdirektøren må kunne stole på hverandre. Eller sagt med et snev av patos: Borger og stat må ha tillit til hverandre hvis demokratiet skal fungere.

Selvfølgelig finnes det ressurssvake borgere som myndighetsledelsen ikke kan forvente har de samme forutsetninger som dem selv, for å forstå forvaltningsrettens grunnprinsipp. Det «alle» (leder som saksbehandler som Nav-bruker) må kunne forventes å forstå er imidlertid, at tillit, åpenhet, lojalitet og etterrettelighet er et ansvar som påligger «alle» parter i en saksprosess» og at tillitskravet må kunne gå begge veier,

På sine hjemmesider sier Ap om tillitsreformen, at målene med den er å «redusere bruken av markedsmekanismer i alle deler av velferdsstaten». Med «markedsmekanismer» peker Ap på flere regelstyrte former for konkurranseutsetting, og annen markedsbasert finansiering av velferdstilbudet. Bruk av markedsmekanismer synes for Ap i seg selv å kunne svekke tilliten til førstelinjearbeiderens og den statlige-kommunale saksbehandlerens egen jobbutførelse. Slik å forstå at egen ledelse i stat og kommune, ikke alltid har troen på at egne medarbeidere vil være i stand til å utføre jobben like godt som den vil bli utført, gjennom en mer aktiv bruk av «markedet».

I Arbeiderpartis beskrivelse av tillitformen sies det at partiet vil «ha slutt på at vår felles velferdsstat styres basert på markedsmekanismer som ikke passer i offentlig sektor.» Rene ord for reformpengene med andre ord. Hvilke mekanismer som passer eller ikke passer i offentlig sektor er ikke lett å avgjøre alltid. Og hvis det må avgjøres: Er det etatsdirektøren, departementsråden eller mellomlederen i førstelinjen som skal besvare spørsmålet? Eller, er spørsmålet så ladet med politikk at det egner seg best for en avgjørelse i regjeringen?

Men, så kan det jo også hende at en og annen av regjeringens toppbyråkrater eller etatsdirektører mener de selv er vel så godt egnet som en politiker, til å utvikle premiss og retningslinjer for etatens HR politikk – inklusivt hvordan tillitsrelasjoner og lojalitetskrav best skal kunne utvikles. Og kanskje utvikles, helt uten behov for ideologisk-politisk drahjelp.

La oss for eksempel si at både etatsleder, saksbehandlere og førstelinjearbeiderne i samme etat kommer fram til – i tillitsfulle former – at konkurranseutsetting, for enkelte etatsakers vedkommende, kan være en bedre løsning enn at etaten selv tar jobben. Hva da? Uansett svar: Ved en slik mer konsensusorientert tilnærming til tillit i offentlig forvaltning slipper man i alle fall bruke tid og ressurser på å finne ut av hvem i etaten – av vanlige eller uvanlige folk – høyt eller lavt plassert - man skal «gi tilliten tilbake til»

Synspunkt

Skriv til oss!

Del innsikt og meninger,
skriv til 
 
 

Nyhetsbrev

Klikk her for å melde deg på et eller flere av Dagens Perspektivs nyhetsbrev.


Prøv DP

Klikk her for å prøve Dagens Perspektiv.


Annonse

Synspunkt

Skriv til oss!

Del innsikt og meninger,
skriv til 
 
 

Nyhetsbrev

Klikk her for å melde deg på et eller flere av Dagens Perspektivs nyhetsbrev.


Prøv DP

Klikk her for å prøve Dagens Perspektiv.


Annonse