strømkrise

50 år som miljøøkonom

Strømkrisen i Norge skyldes at tiltakene nå har virket så raskt i den globale økonomien at vi har fått knapphet på tilgangen på fossile energikilder og utbyggingen av fornybare energikilder tar tid. Derfor har energiprisene i Europa steget til et sjokknivå og dette sjokket har smittet til en strømkrise i Norge, skriver Arild Hervik.

Publisert Sist oppdatert

Arild Hervik er professor emeritus i samfunnsøkonomi ved Høgskolen i Molde.

SYNSPUNKT: I år feirer jeg 50 år som grønn økonom og miljøforsker. De fleste av de 20 artiklene jeg har skrevet under Synspunkt i Dagens Perspektiv de siste to årene, dreier seg om klima og miljø basert på mine erfaringer som miljøøkonom.

Den første forskningsrapporten jeg skrev var som student med jobb i Statistisk Sentralbyrå i 1972.Der beregnet jeg hvilke økonomiske aktiviteter som skapte mest forurensninger fra husholdningenes forbruk, offentlig forbruk ,investeringer og eksport som på fagspråket heter kryssløpskorrigerte utslippskoeffisienter.

I 1973 studerte jeg økologisk filosofi som var endel av min opplæring som miljøøkonom. I 1974 var jeg vitenskapelig assistent for filosofiprofessor Arne Næss med revisjon av hans bok «Økologi, samfunn og livsstil». Det førte frem til min første fagartikkel i Sosialøkonomen i 1976 som handlet om hvordan økonomisk velferdsteori kan brukes som brobygger mellom miljø og økonomi.

I 1975 avla jeg embetseksamen i sosialøkonomi og da ble jeg vitenskapelig assistent for professor Trygve Haavelmo og arbeidet for han med memoet Kritiske merknader til økonomisk vekstteori som ble utgitt ved Sosialøkonomisk Institutt ved UiO i 1977. Dette var min forskeropplæring og arbeidet handlet om klimakrisen. Haavelmo fikk Nobelprisen i økonomi i 1989 og de siste 30 årene han levde var han opptatt av miljøproblemene og han inspirerte en hel generasjon av miljøøkonomer hvor professor Steinar Strøm er den mest kjente.

Parallelt med at jeg var ved Sosialøkonomisk Institutt arbeidet jeg også som miljøøkonom ved Rådet for natur og miljøfag ved UiO. I 1977 ble jeg ansatt som den første miljøøkonomen i Statistisk Sentralbyrå. Der arbeidet jeg med utviklingen av Ressursregnskap som skulle kobles opp til Nasjonalregnskapet for å gi en full statistisk oversikt over naturreservene, årlig uttak i økonomien og hvordan ressursbruken skapte ulike forurensninger. Koblingen til økonomien gjorde det mulig å lage fremskrivninger av ressursbehovet ved ulike økonomiske utviklingsforløp.

Den første prognosen jeg laget var en elektrisitetsprognose fra 1979-2000 og den ble også brutt ned til fylkesvise elektrisitetsprognoser hvor også kraftbehovet for Finnmark frem til år 2000 var med. Dette var før Altautbyggingen var vedtatt og jeg representerte da Statistisk Sentralbyrå i regjeringens energiprognoseutvalg hvor Bjartmar Gjerde var statsråd. Våre konklusjoner var at det ikke var behov for kraften fra Alta 20 år frem i tid og dette vekket naturlig nok medienes interesser. Altaaksjonen var allerede igang.

I 1980 begynte jeg som førsteamanuensis i transportøkonomi ved Høgskolen i Molde og fra da av ble det mange artikler om miljø og transport. I 1981 begynte jeg forskningsprosjektet Økonomisk betalingsvillighet for uberørt natur som var finansiert av Norges Teknisk Naturvitenskapelig Forskningsråd. Jeg ble engasjert av Miljøverndepartementet til å anvende forskningsresultatene i Samla Plan for Vassdrag og resultatene fra denne analysen viste med klar margin at det norske folket var villig til å dekke merkostnadene i en fremtidig elektrisitetsregning mot at de største og mest konfliktfylte vassdragene ble lagt til varig vern.

I 1985-86 hadde jeg permisjon fra høyskolen og arbeidet for Saga petroleum for å lære meg gassøkonomi og miljø . I 1989 fikk jeg et prosjekt i Statoil med brødrene Egeland som oppdragsgiver hvor jeg arbeidet med petroleumsvirksomheten og miljø og med utviklingen av rekrutteringsstrategier i nye petroleumslokaliseringer på land fordi jeg hadde vært engasjert av Møre og Romsdal fylkeskommune når de arbeidet med å få basen for Sleipner feltet til Ålesund.

På 1990 tallet arbeidet jeg mest med bruken av nytte-kostnadsanalyser i beslutningsprosesser på ulike felt som innenfor transport, tiltak for å forebygge rømning av oppdrettslaks fra mærene, som idag er et stort miljøproblem , samfunnsregnskapet for OL i Lillehammer og landsomfattende mammografi sceening.

Da Jens Stoltenberg var statssekretær Miljøverndepartementet i 1990 dannet dette bakgrunn for «Grønn Bok» som var det første forsøket i Norge på å lage det som idag omtales som klimabudsjetter. Den viktigste jobben jeg gjorde var metodegrunnlaget for nytte-kostnadsanalyser hvor jeg ledet ekspertutvalget som overleverte to offentlige utredningsrapporter i 1997 og 1998 til Jens Stoltenberg som finansminister.

I 1999 var jeg medlem av Kåsenutvalget som overleverte sin NOU til Marit Arnstad som da var statsråd, om de store kostnadsoverskridelser på norsk sokkel på 90-tallet. Kostnadsoverskridelser til ilandføring av gass til Kårstø hvor vi bygget vårt første gasskraftverk, førte til at styre og ledelsen i Statoil måtte gå. Det var også gasskraftverket på Kårstø som førte til at Bondevik regjeringen valgte å gå med en miljømessig begrunnelse.

I år 2000 ble jeg brukt av Olje- og energidepartementet som motekspertise til Statoil da eierretten til feltene på norsk sokkel var i støpeskjeen. Da hadde vi både Hydro og Saga som alternativ i tillegg til Statens Direkte Økonomiske Engasjement (SDØE) som nå omtales som Petoro . Det var også i 2000 at det statlige gassforvaltningsselskapet Gassco ble opprettet som skulle forhindre at Statoil kunne høste monopolprofitt som eier av alle gassrørledningene til Europa. Hensikten med dette var at grunnrenten fra uttaket av gass skulle høstes fra gassfeltene hvor vi hadde høy grunnrenteskatt, komme hele det norske folk til gode og forhindre Statoil i å investere disse pengene i utenlandsk petroleumsaktivitet med fare for å tape store beløp.

I 2006 ble det nedsatt et professorutvalg som skulle se på oppgavene til Gassco. Som medlem i utvalget arbeidet jeg med realopsjonsteori som jeg begynte med i år 2000 hvor jeg under regien til den gang ordfører i Aukra, Bernhard Riksfjord, deltok faglig for at gassen fra Ormen Lange feltet skulle ilandføres til Nyhamna i Aukra kommune. Statoil fikk ikke være med i ekspertutvalget som var ledet av Gassco, men som medlem av rådgivningsgruppa viste de stor interesse for realopsjonsteori.

I 2010 oppnevnte regjeringen meg til å lede ekspertutvalget av samfunnsøkonomer for å komme videre under kraftkrisen i Bergensområdet med kabling eller "monstermaster". Da ekspedisjonssjefen ringte meg for å spørre om jeg ville lede ekspertutvalget, sa han at denne saken var så politisk betent at jeg ikke hadde lov til å ha kontakt med noen i departementet eller NVE under arbeidet. Overrekkelsene av hele 4 ekspertutvalg fant sted på Gardermoen på en pressekonferanse hvor alt som kunne krype og gå av media og energipolitikere på Stortinget var tilstede.

I 2017 disputerte doktorgradskandidaten min om gassinfrastruktur og miljø. Hun har nå overtatt min stilling ved Høgskolen i Molde hvor jeg er professor emeritus. Fra hun disputerte frem til hun fikk fast jobb veiledet jeg henne som post doc ved Høgskolen i Molde finansiert av Gassco og høyskolen .Vi skrev den siste vitenskapelige publiseringen sammen om gass og miljø i Journal of Environment & Economic Policy i julinummeret i 2020.

Denne historiske gjennomgangen er også en oversikt over erkjennelsen av klimakrisen som går tilbake til 70-tallet .Den globale forståelsen av alvorligheten av klimatrusselen kom med Brundtland kommisjonen og begrepet bærekraftig utvikling i 1987 . Jeg fikk i 1989 et tilbud om jobb i Verdensbanken i Washington som miljøøkonom Den gang var det ikke så mange miljøøkonomer med 17 års forskningserfaring. Gro Harlem Brundtland hadde satt Norge på kartet og dette året fikk professor Trygve Haavelmo Nobels prisen i økonomi. De neste 30 årene fikk vi FNs klimapaneler og de mange klimatoppmøtene med Parisavtalen fra 2015 hvor de fleste land i verden har forpliktet seg til å redusere utslippene av klimagasser .

På 70-tallet var miljøøkonomene opptatt av "føre var" prinsippet for å forebygge sannsynligheten for katastrofale utfall for kloden og "forurenseren betaler" prinsippet som det mest treffsikre virkemiddelet for å redusere klimagassutslippene .Strømkrisen i Norge skyldes at tiltakene nå har virket så raskt i den globale økonomien at vi har fått knapphet på tilgangen på fossile energikilder og utbyggingen av fornybare energikilder tar tid. Derfor har energiprisene i Europa steget til et sjokknivå og dette sjokket har smittet til en strømkrise i Norge.

Haavelmo fokuserte på 70-tallet beslutningskrisen fordi det ville ta for lang tid å utvikle alternativ til de ressursene vi hadde gjort oss avhengig av for å skape økonomisk vekst. Norge er utstyrt fra naturens side som et svært energirikt land og vi har handlingsrom til å velge lavere strømpriser enn i Europa . Det som har gjort Norge til et rikt land er vår tilknytning til et globalt marked . Vårt handlingsrom er ikke å holde tilbake strømeksport , men vi kan innføre en regulering om at strømprodusentene ikke kan melde inn mer kraft til NordPool hvis magasinkapasitet er under det normale for årstiden selv om strømprisene er svært høye .

Powered by Labrador CMS